I dag er det blitt svært viktig for høyskoler og universitet å få flest mulig av de ansatte gjennom til en doktorgrad.

I 1980 hadde bare 40 prosent av akademikerne ved norske universiteter en doktorgrad.

I dag møter stort sett alle som vil bli ansatt i en fast akademisk stilling ved et universitet, en høyskole eller et forskningsinstitutt i Norge, kravet om at du har eller kommer til å ta en doktorgrad.

Undervisning er ikke like stas

Både antall doktorgrader og antall publiserte forskningsartikler er blitt viktige faktorer for måling og veiing i akademia. Også for høyskolene.

– Men dette kan bli negativt for studentene på sikt, mener en høyskolelektor forskning.no har snakket med.

For det er forskning som gjelder. Derfor skal enda flere høgskoleansatte inn i doktorgradsprogrammer.

Mange av dem sliter. Det kan vi lese ut av statistikken.

Doktorgradskandidater ved høyskolene har en lavere gjennomføringsgrad enn kandidater ved universitetene. Doktorandene ved høyskolene er også betydelig eldre når de disputerer.

Doktorgrad en betingelse for jobb

Leif Sletvold er høyskolelektor ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Han ser at det å ha en doktorgrad, er i ferd med å bli en betingelse for å få være ansatt ved en høyskole.

– Selv er jeg 61 år og har ikke lyst å kaste meg inn i et doktorgradsarbeid. Hadde jeg vært 35 år, så hadde jeg sikkert tenkt annerledes.

Sletvold er likevel sterkt tvilende til om dette er den riktige veien å gå.

Kan være negativt for studentene

I strukturendringene som nå foregår innenfor høyere utdanning, viskes skillet ut mellom høyskoler og universiteter.

Tradisjonelt har disse institusjonene ivaretatt to ulike oppgaver. Universitetene har drevet disiplinutdanning og høyskolene har drevet profesjonsutdanning, det vil si utdannet studenter til et bestemt yrke.

– Jeg mener det ligger en motsetningen mellom å satse på doktorgrader og universitetsstatus, og det som er høyskolenes kjernevirksomhet, nemlig å drive god profesjonsutdanning, sier Leif Sletvold.

Høyskolelektoren frykter altså at dette på sikt kan få negative konsekvenser for studentene som tar en profesjonsutdanning.

Når stillinger utlyses ved høyskoler som driver profesjonsutdanninger i dag, lyses de ofte ut med krav om doktorgrad. Det utelukker en rekke ellers velkvalifiserte personer som har tung erfaring fra praksis, altså fra skoler, barnehager, sykepleie og så videre.

– Det vil bli stadig flere studenter som opplever at de som foreleser ikke har erfaringer fra praksisfeltet, sier Sletvold.

Nettavisen Journalisten.no har nylig skrevet om studentene ved Universitetet i Nordland som mener at de ikke lenger lærer praktisk journalistikk, etter at universitet nå forlanger at lærerne skal ha doktorgrad.

– Må vektlegge forskning

I den nye stortingsmeldingen om struktur i universitets- og høyskolesektoren (Meld. St. 18 (2014-2015) står det at «… det må gjøres legitimt og attraktivt å satse på undervisning, for å gi utdanning høyere status.» Men departementet taler med to tunger.

Selv om de sier at både forskning og undervisning skal prioriteres, er presset stort på de ansatte om først og fremst å ta en doktorgrad og forske.

Egen forskning er ikke nødvendig

Forskningsbasert utdanning er altså blitt et økende krav, også ved høyskolene. Den som skal undervise kommende lærere, sykepleiere og ingeniører bør selv drive med forskning.

Dette gjør utdanningene bedre, er en påstand som ofte kommer fram i begrunnelsen for offentlig politikkutforming.

Leif Sletvold er altså blant dem som tviler. Han er alvorlig bekymret for den tunge dreiningen mot forskning ved høyskolene.

– Jeg er for forskningsbasert utdanning. Men da i betydningen at undervisningen skal basere seg på aktuell forskning og formidle en vitenskapelig tilnærming til kunnskap. Som høyskolelærer må du selvsagt kjenne forskningslitteraturen og fagdebattene.

– Men er det en doktorgrad og egen forskning som skal til? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Det er ofte stor avstand mellom det den enkelte lærer forsker på og hva han eller hun underviser i. Faktisk tror jeg det kan være et motsetningsforhold mellom egen forskning og det å være bredt orientert i sitt eget fag.

Sletvold minner om at døgnet bare har 24 timer.

Ingen konflikt mellom forskning og undervisning

Yngve Nordkvelle er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer og mener at utviklingen tvert imot går i riktig retning.

Han ser ingen konflikt mellom forskning og utdanning. Heller tvert imot.

– Nå jobber vi med å få alle førstelektorer inn på doktorgradsprogram, forteller professoren.

Han mener Kunnskapsdepartementet og andre myndigheter ikke støtter førstelektoren statusmessig, og holder stillingen lavere i aktelse enn førsteamanuensisen.

– Jeg synes førstelektoren er en utmerket ordning, men det gnager for dem som er det. De blir utelukket fra masterveiledning, deltakelse i visse råd og utvalg, også videre. De er også utsatt for en konsekvent nedvurdering ved flere institusjoner.

Veien ut av uføret er å inkludere dem som i dag driver konkret innovasjonsvirksomhet i høyere utdanning – altså førstelektorene –­ og la dem få gjøre det som doktorgradskandidater. Det mener Nordkveile.

– Om vi får dette til, vil ordningen med to karrierespor på lang sikt visne hen.

God forskning = god undervisning

Høgskolene bør satse enda mer på doktorgradsutdanninger og de bør forske mer, oppfordrer Yngve Nordkvelle. Men de bør også satse enda mer på god undervisning. For god forskning og god undervisning henger tett sammen, mener han.

– For å undervise godt, må du skjønne fenomenet. Å skjønne fenomenet gjør du når du tenker gjennom hvordan fenomenet er organisert, strukturerer og kan formidles.

På samme måte går den beste veien til god forskning, gjennom undervisning. Det er når du skal gjøre noe logisk forståelig for andre, at du skjønner hvor de logiske sprangene er, mener pedagogikkprofessoren.

– Forskningen gjør undervisningen mer juicy

Studentene i dag vil ha lærere som har forsket selv. Ikke bare noen som kan gjengi andres forskning, tror Nordkvelle.

– Det at lærerne kan komme med anekdoter fra forskning på feltet sitt, gjør undervisningen litt mer juicy. Det gjør også at de innfrir en del andre krav til gode og engasjerte lærere. Men det er ikke gitt at det blir slik. Mange gode forskere blir kløner når de skal undervise.

Likevel er det ingen vei tilbake, mener Nordkvelle.

– Samfunnet og bransjene skal bli mer refleksive, mer evidensbaserte, mer kunnskapsbaserte. Skolen skal ha forskende lærere. Vi skal være mer innovative på arbeidsplassen. Da er det helt ulogisk at man sier at høgskolene skal tilbake dit de var og bare satse på undervisning.

De som først og fremst vil satse på undervisning ved høyskolene sender et signal om at det er ikke så farlig med refleksivitet og evidens på landsbygda, mener Nordkvelle. Som dermed klart hinter til at høyskolene hele tiden har slitt med en annenrangsfølelse i forhold til universitetene.

Gull av gråstein

– Det blir sagt at det snart er høyskoler på hvert nes i Norge. Vi opplever en forsimpling av det vi gjør. Mens det vi i virkeligheten holder på med, er å lage gull av gråstein, mener Nordkvelle.

– Inntakskvaliteten, det vil si karaktersnittet på de studentene vi tar inn, er lavere ved høyskolene enn ved universitetene. Universitetene stikker av med kremungdommen med de beste karakterene fra videregående skole.

Likevel får høyskolenes studenter bedre karakterer enn universitetsstudentene.

– Flere vil forklare at vi gjør gråstein til gull, gjennom å farge dem med for gode karakterer. Men det er ikke min erfaring. Når jeg er sensor ved universiteter, får jeg følelsen av det motsatte. Jeg får bekreftet at det er vi ved høyskolene som er best på å lage gull av gråstein.

Tre nye doktorgrader på tre år

Ved Høgskolen i Lillehammer har de utviklet tre nye doktorgradsprogrammer på bare tre år. Institusjonen i Oppland jobber systematisk for at flere ansatte skal få en doktorgrad.

– Vi klatrer oppover en klatrevegg. Lovnaden er at om vi kommer opp til toppen, så skal vi få bli et universitet, få flere forskningsmidler, større anseelse, enda flere stipendiater.

– Men nå føler jeg meg som en klatrer som er blitt overlatt til meg selv, svevende der høyt oppe i veggen, uten å vite om jeg noen gang når opp til toppen. Jeg har fått støtte til å komme meg oppover, og å klatre ned er ikke noe alternativ.

Nordkvelle sikter til stortingsmeldingen vi allerede har nevnt, den om «Konsentrasjon for kvalitet» som ble lagt fram 27. mars i år. Her varsler Kunnskapsdepartementet enda strengere krav for høyskoler som ønsker å bli universitet.

Da pedagogikkforskningen ved Høgskolen i Lillehammer ble evaluert av et internasjonalt panel for noen år siden, var ikke evaluatorene veldig begeistret.

– Vårt miljø har alltid publisert mye. Men evalueringen mente at forskningsaktiviteten vår var for beskjeden, hadde for mange skavanker og var for lite koordinert.

Fire ganger studenttallet i Oslo

– Vi var da 13 personer som hadde bachelor- og mastergradsundervisning i pedagogikk, og som planla doktorgradsundervisning. Vi hadde fire ganger så mange studenter per ansatt som Pedagogisk institutt ved Universitetet i Oslo. Det skaper helt andre betingelser for forskning. Vurderingskomiteen burde heller stilt spørsmålet: Hvordan i all verden klarer de å få gjort så mye på Lillehammer, innenfor de beskjedne rammene de har?

Når høyskolene sliter, er det på grunn av sulteforingen og underfinansieringen som styresmaktene legger inn for høyere utdanning, mener pedagogikkprofessoren på Lillehammer.

– Mange universitetsfag har også et stort antall studenter per ansatt. Men mange av disse fagene gir studentene så høy status å gå på, at om de ikke snakker med en eneste lærer på mange år, så er det likevel ok å gå der. Studentene nileser og holder ut så lenge de kan.

– Alle studentundersøkelser viser at vi ved høyskolene leverer et mye bedre totalprodukt enn universitetene.

– Jeg tror det skyldes at vi er små enheter, har tett kontakt med studenter, gir mer veiledning og mer systematiske tilbakemeldinger. Dette har alltid ligget i de regionale høyskolenes natur, sier Nordkvelle.