Det gikk nemlig galt med det treet. Det havnet over Hamres hofte, og sykemeldingsukene ble mange.

– Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde blitt ferdig om det ikke vært for dette treet. Jeg ble da sittende der og kunne ikke røre meg, men PC-en kunne jeg bruke.

Hamre, som i dag er ansatt som førstekonservator ved Eidsvoll 1814, startet på doktorgraden i historie sommeren 1994. Men han var ikke ferdig da finansieringen tok slutt.

De neste 20 årene, mens de fire barna hans vokste opp, brukte han atskillige ferier og helger på å skrive på avhandlingen.

Paradoksalt nok disputerte han det året han hadde det aller travleste arbeidsåret noensinne, under grunnlovsjubileet i 2014.

Ikke representativ

Hamre er på ingen måte representativ. Ifølge tall forskning.no har fått fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenesten (NSD) er det bare 2,3 prosent som fullfører en doktorgrad ti år eller senere etter at de startet.

Men mange bruker mer enn normert tid på å bli ferdig med doktorgraden, selv om det har skjedd store forbedringer de siste årene.

Mye hjemmekontor

Hamre var stipendiat i historie ved det humanistisk fakultetet ved Universitetet i Oslo. Med bosted på Eidsvoll valgte han ofte hjemmekontoret som arbeidsplass.

– Det var ikke lurt i mitt tilfelle. Det bidro nok til at jeg ble såpass forsinket.

Hamre hadde tilknytning til det han kaler et fint historiemiljø på Blindern mens han var stipendiat. Han hadde undervisningsplikt og deltok på en doktorgradsopplæring.

– Men det fantes ikke noe miljø for latinamerikansk historie, som jeg tok doktorgrad på. Det fantes bare én person som hadde ansvaret for det fagområdet, og som ble min eneste veileder. I tillegg oppsøkte jeg naturligvis ulike fagpersoner som kunne gi synspunkter på delaspekter.

Arbeidet med avhandlingen var ikke knyttet til et større forskningsprosjekt på universitetet med flere deltakere.

Undervurderte hvor mye jobb det var

Hamre mener han undervurderte hvor mye jobb det var med en doktorgrad.

– Jeg hadde erfaring med at jeg alltid hadde klart å gjøre unna arbeid med andre aktiviteter ved siden av. Men det ble for mye for meg. Jeg hadde tre barn og fikk mitt fjerde mens jeg fortsatt hadde finansiering. Vi bygde hus og fikk en krevende privatøkonomi. Det gjorde det fristende å ta vikariater, undervisning og konsulentoppdrag innimellom. Jeg trodde jeg skulle klare alt.

Pinlig i selskapslivet

Etter at de fire årene med finansiering var slutt, gikk Hamre rett tilbake til sin gamle jobb i videregående skole.

– Jeg hadde fortsatt en naiv tro på at det skulle være greit å gjøre dette ferdig mens jeg var i jobb. For tre fjerdedeler av avhandlingen var jo ferdig. Jeg har altså brukt utrolig lang tid på den siste delen.

I selskap ble det etter hvert litt pinlig å snakke om doktorgraden som ikke ble ferdig. Etterhvert sluttet venner og bekjente å spørre ham hvordan det gikk med doktorgraden.

– Det er jo ikke noe du er stolt av. Etter hvert ble det knyttet så mange negative følelser til avhandlingen at jeg fortrengte den til tider.

Fikk et push

Noen år etter at finansieringen hadde gått ut, fikk Hamre jobb på Eidsvoll 1814. Der møtte han en dag instituttbestyreren ved hans gamle institutt.

– Hun presset meg bestemt, men vennlig. Vi avtalte at jeg skulle komme til henne og sette opp en plan for hvordan jeg kunne bli ferdig. Planen sprakk, men da hadde jeg fått en dytt i retning av å bli ferdig.

Hamre mener det er klokt at institutter og fakulteter følger opp de som ikke lenger har finansiering.

– Jeg tror mange har utrolig oppskrudde ambisjoner om alt de skal gjøre i avhandlingen. Jeg tror det er fornuftig å tidlig tilpasse ambisjonsnivået med hensyn til omfanget av prosjektet. Mange vil mye og trenger hjelp til å være realistiske.

– Jeg tror det ville vært bra om fakultetet eller institutt ba veiledere om å være litt mer pågående og krevende med hensyn til oppfølging.

Endelig disputas

Den dagen Torleif Hamre skulle levere avhandlingen om latinamerikansk historie, som han startet med 20 år tidligere, var han usikker på mottakelsen. Ville materialet holde? Var det for gammelt?

– Det var en fryktinngytende og kompetent doktorgradskomite. Jeg ble derfor lettet da jeg fikk en veldig positiv bedømmelse. Da disputasen var ferdig, var jeg utrolig lettet. Det var som en rus.

- Du har brukt mye av barnas barndom og ungdom på å jobbe med denne doktorgraden. Var det verdt det?

– Hvis jeg ikke hadde blitt ferdig, ville jeg nok tenkt at det ikke hadde vært verdt det. Men nå føler jeg at det var riktig. Jeg har ikke forsømt noen eller noe. Jeg er litt sein i mye jeg gjør, men til gjengjeld blir ofte førsteutkastet bra. Sånn har det alltid vært med meg.