Nesten alle som starter på en doktorgrad synes det er kjempespennende helt til de kommer halvveis i prosessen. Så stuper de ned i kjelleren og tenker: ” Dette er bare søppel!

Mange akademikere klarer ikke å skrive

En ting er å være klar i hodet. Noe annet er å få klare tanker ned på papiret. 

22.12 2015 05:00

Akademikere skal kunne skrive. Punktum.

At det langt fra forholder seg sånn i virkeligheten, er et tabuområde innenfor norsk akademia. Ingen har lyst til å snakke om det. Selv om alle vet at det er slik.

Isolasjon er ofte årsaken

Det er gjennom skriving at de fleste akademikere kommuniserer funnene sine til omverdenen. Men ofte stopper det opp foran tastaturet. Mange norske akademikere sliter tungt med å få fram en forståelig tekst.

– Veien fra tanke til tekst er mer kronglete enn de fleste akademikere vil innrømme, sier Lynn Nygaard.


Lynn Nygaard skriver doktorgrad om akademisk skriving. Hun mener at i mange miljøer nærmest er tabu å snakke om skrivetrøbbel.

Jobben hennes er å hjelpe folk med skriving. I tillegg skriver hun selv på en doktorgrad om temaet.

Mennesket bak teksten

Lynn Nygaard jobbet i flere år som frilansoversetter og språkvasker. Da møtte hun bare akademiske tekster, ikke menneskene som skrev dem. Ofte ble hun oppgitt over hvor rotete og uforståelige mange av tekstene var.

Da Nygaard senere begynte å jobbe på et forskningsinstitutt, endret hun syn både på akademikerne og på akademisk skriving.

– Jeg ble kjent med menneskene bak tekstene og hørte hva de sa. Da fortalte de en mye mer spennende historie om forskningen sin enn de skrev om den i artiklene sine. Nygaard måtte ofte spørre: «Dette er jo interessant. Hvorfor skriver du ikke dette?»

Slik ble hun interessert i selve skriveprosessen, veien fra tanke til tekst.

Interessen ble så stor at hun nå altså selv sitter og skriver på en doktorgrad i pedagogikk om temaet akademisk skriving og publisering. Dette gjør hun på deltid, ved siden av ny jobb som skrivehjelper ved fredsforskningsinstituttet PRIO. Doktorgraden tar hun ved University College London.

Historier om ensomhet

Nygaard bekrefter at det i noen miljøer er nærmest tabu å snakke om vanskene med å skrive. For skriving er noe forskere per definisjon skal kunne. Men hun møter mange som sliter.

– Det er mange triste historier der ute. Folk sitter altfor lenge i egne tanker. Det er lett å drukne i disse ensomme tankene.

Humanister sliter ofte aller tyngst, erfarer Nygaard. – Samfunnsvitere og naturvitere jobber mer sammen med andre, de har medforfattere.

– Humanister sitter altfor ofte helt alene. Jo mer alene de er i skriveprosessen, jo mindre anledning har de til å prøve ut ideene på andre. Det kan føre til dårligere tekster, mener Nygaard.

Pusser seg dårlig

Særlig akademikere som tenker på seg selv som gode skrivere, stiller høye krav til seg selv. Det gjelder mange humanister og samfunnsvitere. Der er det høyt terskel for å levere fra seg en tekst som ikke er helt perfekt.

Dermed pusser og pusser de på språket i all evighet. 

Når du pusser mye, kan setningen gå fra å være bra til å bli dårligere, har Nygaard ofte erfart.

Blir en ond sirkel

Og det blir en ond sirkel.

Den eneste måten å legitimere overfor deg selv og andre at du bruker så lang tid på en doktorgrad eller annen forskning, er å komme med noe som er unikt og genialt. Noe som er banebrytende. Det holder ikke bare å vise fram noe som er helt greit.

– I noen andre fag har man kanskje en sunnere holdning til hva som er «bra nok». Du gjør det veilederen din sier du skal gjøre, så setter du strek.

– Det er også store forskjeller i hvor vanskelig skriveprosessen faktisk er, avhengig av hvilket fag og tema du forsker i, sier Nygaard.

– Noen, særlig samfunnsvitere, drar ofte alene ut på feltarbeid. Kanskje må de forholde seg til flere språk om de gjør intervjuer. Deretter skal de helt alene analysere datasettet sitt. Det sier seg selv at du bruker mer tid på dette enn om du får utlevert et ferdig datasett som du skal analysere sammen med et team av forskere. Andre forskere vet hva de skal gjøre allerede før de går i gang, og de gjør sammen med andre.

Det er ikke lett å gjøre noe med disse forskjellene mellom fagene, antar Nygaard. Rådet hennes er likevel klart:

– Det bør bli en større enighet om hva som er godt nok, ikke minst i humaniorafagene.

Institusjonene har ansvar for skriving

Institusjonene har et ansvar for hvor godt studenter, doktorgradskandidater og forskere skriver. De bør lage en kultur for skriving, mener Nygaard.

– Skriving må tas mer på alvor. Flere må erkjenne at dette ikke er noe som kommer av seg selv. Det må legges til rette for at akademikere regelmessig får tid og ro til å skrive – uten avbrytelser fra epost eller studenter. Ikke hele dagen, men noen faste timer hver dag.

Og det bør det være en selvfølge at institusjonene har ansatte som bistår med akademisk skriving, mener hun.

Så langt Nygaard kjenner til, er PRIO i Oslo det eneste forskningsmiljøet i Norge som har gjort det.

Snakk om uferdige tekster

Det må også bli lov å vise fram uferdige tekster, foreslår skrivehjelperen.

– Mange synes det er pinlig å vise fram uferdige ting. Og mange steder er det ingen kultur for å gjøre det. Men min erfaring er at tekster ikke blir gode før de er vist fram til andre flere ganger. Da får du tilbakemeldinger og kan gå tilbake og skrive på nytt. Gjør det gang på gang.

Uten tilbakemeldinger fra andre, blir det nesten umulig å finne den rette balansen mellom for mye finpussing og nødvendige omskrivinger.

– Hvis ledelsen ved en forskningsinstitusjon ikke forstår at skriveprosessen er slik, men bare presser på for å få ut publikasjoner, blir alt enda verre.

– Dette er bare søppel!

Nesten alle som starter på et nytt forskningsprosjekt eller en doktorgrad, synes det er kjempespennende å gå i gang, erfarer Nygaard. Helt til de kommer halvveis i prosessen.

– Da stuper de ned i kjelleren og tenker: «Dette er bare søppel! Alle andre har tenkt på dette før! Jeg har ingenting nytt å bidra med!»

– To ting må skje i denne fasen. For det første må de forstå at nesten alle går igjennom denne fasen. At du føler det slik, har ingenting med den faktiske kvaliteten på arbeidet å gjøre. Når du er så langt inne i forskningen din at alt virker kjent, kan det oppleves som om du ikke skriver noe som er interessant. Dette hører til det å være forsker.

– Alene er det veldig vanskelig å komme ut av denne fasen. Derfor er det viktig å snakke med andre om skrivingen. Det trenger ikke å være en veileder, det kan like godt være en kollega du møter i lunsjen, oppfordrer Nygaard.

Har knekt publiseringskoden

Katrine Vellesen Løken er den yngste kvinnen som er blitt professor i samfunnsøkonomi i Norge. Hun har knekt publiseringskoden.


Katrine Vellesen Løken mener det er viktig å herme litt.

Forskeren ved Universitetet i Bergen holder et oppsiktsvekkende høyt publiseringstempo. Publisere gjør hun først og fremst på engelsk i store, anerkjente tidsskrifter. Det er nemlig disse man må sikte mot, mener Løken, om forskningen skal få bredde internasjonalt.

Må snakke med folk

Løken brukes som skrivekursleder for doktorgradsstudenter på UiB. Hun ser også at mange akademikere sliter med skrivevegring. Men professoren mener at det kan komme av mangel på ideer.

Idétørken kommer ofte fra sosial isolasjon

– Det er sjelden at jeg helt alene kommer på en idé til en artikkel. Jeg reiser rundt på konferanser og snakker med folk. Min erfaring er at det er viktig å samarbeide med andre og ikke grave seg ned i problemstillinger på egen hånd.

Det kan ta fem år fra Katrine Vellesen Løken får en artikkelidé til hun har fått artikkelen ferdig publisert. Det er hardt arbeid.

– Hvis jeg skulle gi bare ett godt tips, så må det være å se på hva andre har gjort. Du skal selvsagt ikke plagiere andres forskning, men du kan herme litt etter de som kan det før du prøver deg på egen hånd. Klipp ut et godt avsnitt og prøv deg på det samme med eget stoff, anbefaler hun.

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Doktorgradene som forsvant

forskning.no retter i en serie artikler søkelyset på den norske doktorgraden (PhD). Dette er landets høyeste utdanning. De svært få som får muligheten til å ta graden er faglig svært sterke. Prosjektet deres blir nøye vurdert av etablerte forskere. Allikevel er gjennomføringsprosenten dårlig. Én av tre blir aldri ferdig. Forskningen de har gjort underveis er tapt. 

Vi har sett på to kull med doktorgradskandidater fordelt på fag og institusjoner. De startet i 2006 og 2008 og burde ha vært ferdige med graden nå. Vi fant store forskjeller i gjennomføringsgrad på samme fag mellom universitetene.

Dataene er hentet fra NSD sin database for statistikk om høyere utdanning. NSD har ikke tidligere fått forespørsel om tall som viser forskjeller innenfor samme fag. 

Tallene går fram til og med 2014. Om noen av kandidatene har disputert i 2015, er de ikke med i oversiktene. Det er allikevel få som fullfører så sent, ifølge NSD.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Artikler i serien:

Mer frafall fra doktorgraden enn fra videregående skoler

Størst doktorfrafall på humanistiske fag i Oslo

Brukte 20 år på doktorgrad

Tabu å snakke om doktorgraden som tar tid

Bergen er hovedstaden for doktorgrader i jus

Doktorgraden – fra fri forskning til skolegang

Store sprik mellom lærestedene i økonomifag

Stort frafall på doktorgraden i informatikk, men ikke i Bergen

Flest turbodoktorer i medisin

Gravøl over en doktorgrad

Doktorgradspresset kan bli negativt for studentene

Mange akademikere klarer ikke å skrive

- Institusjonene har ansvar for å lære av hverandre

Mange faller fra doktorgraden i psykologi