Da Marianne Løken startet på doktorgraden i 2008, hadde hun en jente på halvannet år. – Jeg har holdt på med avhandlingen i hele hennes barndom. Det kjenner jeg på, sier hun.

Tabu å snakke om doktorgraden som tar tid

Marianne Løken har hatt doktorgradsavhandlingen hengende over seg i drøye sju år. Hun nekter å ta på seg hele skylden alene.

17.12 2015 05:00

Det er tabubelagt å snakke om doktorgrader som ikke blir ferdig på normert tid. Derfor har forskning.no slitt med å få noen til å fortelle om denne opplevelsen.

Marianne Løken ønsker å fortelle sin historie. Hun kjenner mange som har vært i den situasjonen hun er i nå. Mange som synes det er en stor personlig belastning.

– Jeg tror det er et større tabu for kvinner enn for menn. Når vi kvinner strever med å få til noe, ser vi ofte på det som vår egen feil. Få av oss vil skylde på ytre omstendigheter. Og jeg skjønner det egentlig godt. Når du tar skrittet og kaster deg ut i en doktorgradsavhandling, ser du på seg selv som selvstendig. Derfor sitter det langt inne å skylde på andre enn seg selv.

Tar ikke på seg hele skylden

Kanskje passer hun ikke inn i akademia? Tanken dukker av og til opp i Løkens hode.

– Men så vil jeg ikke godta det. Jeg vet at jeg fullt ut er i stand til å gjennomføre og levere en doktorgradsavhandling. Jeg vet at hvis omstendighetene hadde vært annerledes, både i akademia og verden utenfor, hadde det vært lettere å bli ferdig. Derfor nekter jeg å ta det hele og fulle ansvaret selv. Jeg har møtt mange barrierer og mye motstand. Men jeg kommer jo ikke langt med å klandre andre heller.

Hun vil ikke framstå som sutrete.

– Jeg har også fått mye oppmuntring og positive tilbakemeldinger, både fra veiledere, kolleger og samarbeidspartnere internasjonalt.

Tverrfaglig prosjekt

Før Løken ble doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, var hun i en jobb der hun arbeidet med å øke interessen for forskning blant barn og unge.

– Jeg kjente ikke igjen det bildet som ble gitt i mediene, at jenter manglet interesse for vitenskap. Jeg ble derfor nysgjerrig på hvorfor det er slik at kvinner er underrepresentert i enkelte fag i akademia. Og hva det er som kjennetegner de jentene som velger fag der kvinner er underrepresentert?

Universitetet i Oslo er opptatt av tverrfaglighet. Samfunnsviteren snakket derfor med folk på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet om disse problemstillingene. Så dukket det opp et doktorgradsstipend på fakultetet som hun kunne søke på. Det var i et stort, tverrfaglig forskningsprosjekt.

– Det var sprekt gjort av fakultetet å ta meg opp. Men det er nok lettere å snakke om tverrfaglighet, enn det er å praktisere det. På MatNat-fakultetet ved UiO beveget jeg meg som samfunnsviter i et annet landskap, både teoretisk og metodisk, enn mine veiledere hadde vært i. Selv om jeg har et opplevd mye velvilje underveis,  har jeg stort sett funnet ut av ting selv. Og slikt tar tid.  

Kom langt på fire år – men ble ikke ferdig

Selv om Løken var tilknyttet flere forskergrupper, var prosjektet hennes selvstendig.

Hun startet med å samle inn alle data selv. Til sammen har hun gjort tre innsamlinger av personlige historier og to intervjurunder underveis i kvinnenes studieløp. Nå er disse kvinnene i ferd med å avslutte sine utdanninger. Løken hadde store planer om å inkludere en oppfølging etter at de var ferdige. Men så var tiden med finansiering ute.

– Etter de fire årene hadde jeg kommet veldig langt. Jeg var ferdig med kursdelen og hadde et utkast til en monografi. Parallelt skrev jeg på to vitenskapelige artikler, som begge er publisert. Når jeg leverte manuset før jeg sluttet, hadde jeg en vurdering med veiledere og fikk  gode tilbakemeldinger. Men da var den finansielle støtten over.

Kan ikke sette livet på vent

Det eneste rådet Løken fikk da hun havnet i denne situasjonen, var at hun måtte fokusere. Si nei. La andre ting vente.

– Det var sikkert velmente råd, men likevel var de dårlige. Du kan ikke sette livet på vent når du har familie og økonomisk ansvar. Livet er uforutsigbart. Det er det ikke rom for hvis du skal fullføre på normert tid. Stipendiatlønnen er også utilstrekkelig hvis man er hovedforsørger, derfor er det for mange nødvendig å jobbe litt i tillegg.

Hun søkte seg på en full stilling utenfor akademia da stipendiatperioden var ferdig. Avhandlingen var ikke ferdig.

– Nå er jeg i en jobb som virkelig verdsetter forskererfaringen og formidlingserfaringen jeg har. Jeg presenterer fortsatt forskningen min på internasjonale konferanser og deltar i nasjonale og internasjonale nettverk. Men skal jeg fortsette med dette og ferdigstille avhandlingen, må jeg ha status som doktorgradsstudent. Derfor har jeg brukt mye tid på å søke om forlengelse.

Gir det ett år til

Marianne har ennå ikke gitt opp.

– Jeg klarer ikke å gi fullstendig slipp på dette. Derfor vil jeg gjerne ha en fot innenfor forskningen. Dette er noe jeg brenner for. Så jeg har bestemt meg for å gi det ett år til. Men klarer jeg ikke å skaffe tid og nødvendig finansiering i dette året, så lar jeg toget gå.

Prosjektet har hun nå hatt hengende over seg i drøye sju år.

– Jeg kan vel ikke si at privatlivet mitt er uberørt av det. Da jeg startet på doktorgraden i 2008, hadde jeg en jente på halvannet år. Jeg har holdt på med avhandlingen i hele hennes barndom. Det kjenner jeg på.

Kunne vært bedre tilrettelagt

Hadde universitetet virkelig ønsket mangfoldet av studenter og stipendiater som mange i akademia snakker om, så hadde de lagt forholdene litt bedre til rette, mener Løken. Og snakker ikke bare om seg selv, men om alle dem hun kjenner som møtt på store utfordringer underveis i løpet.

– Det handler om å vise litt mer fleksibilitet – og vilje til å se den enkelte. Mulighet for permisjonsordninger i perioder. Jeg hadde vært mange år i arbeidslivet før jeg fikk stillingen som stipendiat ved universitetet. De stedene jeg har jobbet, har folk hatt behov for tilrettelegging i perioder og de har fått det. Dette er ikke noe doktorgradsstipendiater nyter godt av.

Har vært for ambisiøs

- Hadde du selv kunnet gjort noe annerledes?

– Jeg har nok vært litt for ambisiøs med hensyn til omfanget av doktorgraden min.

– For meg har ikke dette bare vært snakk om å gjøre et stykke håndverk for å bli ferdig og deretter komme seg videre i det akademiske systemet. Det har handlet om å finne ut av et fenomen, som mange før meg har grublet over – og fortsatt grubler over. Mange kommer i dag inn i forskningsprosjekter som allerede er i gang. Slike stillingsannonser lyder ikke som de mest attraktive for meg.  Jeg ville gjøre et stykke nybrottsarbeid, både empirisk og metodisk. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Doktorgradene som forsvant

forskning.no retter i en serie artikler søkelyset på den norske doktorgraden (PhD). Dette er landets høyeste utdanning. De svært få som får muligheten til å ta graden er faglig svært sterke. Prosjektet deres blir nøye vurdert av etablerte forskere. Allikevel er gjennomføringsprosenten dårlig. Én av tre blir aldri ferdig. Forskningen de har gjort underveis er tapt. 

Vi har sett på to kull med doktorgradskandidater fordelt på fag og institusjoner. De startet i 2006 og 2008 og burde ha vært ferdige med graden nå. Vi fant store forskjeller i gjennomføringsgrad på samme fag mellom universitetene.

Dataene er hentet fra NSD sin database for statistikk om høyere utdanning. NSD har ikke tidligere fått forespørsel om tall som viser forskjeller innenfor samme fag. 

Tallene går fram til og med 2014. Om noen av kandidatene har disputert i 2015, er de ikke med i oversiktene. Det er allikevel få som fullfører så sent, ifølge NSD.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Artikler i serien:

Mer frafall fra doktorgraden enn fra videregående skoler

Størst doktorfrafall på humanistiske fag i Oslo

Brukte 20 år på doktorgrad

Tabu å snakke om doktorgraden som tar tid

Bergen er hovedstaden for doktorgrader i jus

Doktorgraden – fra fri forskning til skolegang

Store sprik mellom lærestedene i økonomifag

Stort frafall på doktorgraden i informatikk, men ikke i Bergen

Flest turbodoktorer i medisin

Gravøl over en doktorgrad

Doktorgradspresset kan bli negativt for studentene

Mange akademikere klarer ikke å skrive

- Institusjonene har ansvar for å lære av hverandre

Mange faller fra doktorgraden i psykologi