Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.
15. april i år samlet journalister i Tunisia seg til protest, etter at statsminister Hichem Mechichi hadde utnevnt Ben Younes til sjef for det statlige nyhetsbyrået Tunis Afrique Presse (TAP). Kritikken bunnet i at Ben Younes har forbindelser til partiet Ennahda.
(Foto: FETHI BELAID / AFP)
Hvordan takler journalister i Midtøsten politisk press?
– Journalister er sårbare for press fra politikere og pengesterke grupper, sier forsker. En ny studie viser hvordan medier og journalister i Tunisia og Libanon vinner handlingsrom.
Over hele verden blir medier og journalister brukt som politiske redskap av både medieeiere og lobbyister.
Men i land med sterke demokratiske institusjoner, god økonomi og veletablerte profesjonsregler, står journalistene sterkere.
– Tunisiske og libanesiske journalister må kjempe for friheten, levebrødet og sannheten i land hvor motkreftene er sterke, sier forsker Kjetil Selvik ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
I forskningsprosjektet Journalism in struggles for democracy: media and polarization in the Middle East har han og kollegaer undersøkt den politiske rollen til journalistikk i Tunisia og Libanon, de to mest frie arabiske landene.
– I april i år så vi et eksempel på at journalister i Tunisia tok til motmæle mot å bli styrt av politikere med en agenda. Da tok en rekke pressefolk til gatene fordi statsminister Hichem Mechichi hadde utnevnt Ben Younes til sjef for det statlige nyhetsbyrået Tunis Afrique Presse (TAP). Kritikken bunnet i at Ben Younes har forbindelser til partiet Ennahda, forklarer Selvik.
Nå har forskerne fått publisert to vitenskapelige artikler om temaet i tidsskriftene Journalism Studies og The International Journal of Press/Politics.
Snur situasjonen til sin fordel
Prosjektet har sett nærmere på hvordan journalister takler det som kalles politisk instrumentalisering av media, og hvordan de reagerer i kritiske situasjoner der viktige demokratiske prinsipper står på spill.
I mediesammenheng betyr instrumentalisering at medier og journalister blir brukt som politiske redskap av medieeiere og lobbyister.
– Hovedfunnet er at medieinstrumentalisering fører til spenninger blant journalister, samt mellom journalister og politikere, sier Selvik.
Instrumentalisering gjør journalistikken mindre uavhengig. Den svekker journalistikkens rolle som makthavernes vaktbikkje. Men, den motiverer også engasjerte journalister til å yte motstand, ifølge forskeren.
Han forklarer at disse pressefolkene øker sitt handlingsrom ved å bygge og bruke nettverk av kontakter. De spiller på motsetninger i det politiske systemet - mellom politikere og mellom institusjoner. De samarbeider med sivilsamfunnsorganisasjoner, utnytter muligheter i digitale verktøy og fronter saker som frembringer støtte i befolkningen.
Talspersoner for protest
– I disse landene er det en enorm avstand mellom vanlige folk og mektige, ofte styrtrike, ledere, sier Selvik.
Studien viser at enkelte journalister hekter seg på konflikter mellom grasrota og eliten. Under masseprotestene i Libanon i 2019-2020 ble denne utviklingen satt på spissen.
– Mange journalister tok et sviende oppgjør med den omfattende korrupsjonen og ble slagkraftige talspersoner for protestbevegelsen som rystet Libanon, forklarer han.
Arabiske medier understudert
Studien er basert på en kombinasjon av intervjuer, medieinnholdsanalyse og høsting av Twitter-data. Forskerne gjennomførte 42 ansikt-til-ansikt-intervjuer med journalister i Libanon og 38 i Tunisia, supplert med intervjuer med fokusgrupper og sivilsamfunnsaktører.
Det er særlig én grunn til at prosjektet er viktig, ifølge Selvik:
– Arabiske medier og journalistikk er kraftig understudert og har stor innflytelse på den politiske utviklingen i Midtøsten.
Betalt støtte
Mens forskerne regner Tunisia som et demokrati, er situasjonen en annen i Libanon. Landet regnes nemlig som et såkalt hybridregime. Slike regimer kombinerer trekk vi forbinder med demokrati – som frie valg og ytringsfrihet – med trekk vi kjenner fra autoritært styre.
Som eksempel på sistnevnte trekker Selvik frem politikere som gror fast ved makten og unndrar seg folkets kontroll.
– Demokratiet i Tunisia er også skjørt og arven etter den tidligere presidenten Ben Alis enevelde gjør seg fortsatt gjeldende, ikke minst i mediene. Mange toneangivende radio- og TV-kanaler og journalister vant posisjonen sin under det gamle regimet og har tette bånd til dets eliter. Måten de vinkler nyhetssaker på setter ofte overgangen til demokrati i Tunisia i et dårlig lys, sier forskeren.
Han forklarer at både hybridregimer og skjøre demokratier kjennetegnes av en permanent og innebygget usikkerhet som rammer både journalister og politikere.
– Journalistenes usikkerhet bunner i økonomisk avhengighet av medieeierne og mangel på effektiv beskyttelse av demokratiske rettigheter. Politikernes usikkerhet henger sammen med muligheten for å tape valg og medieskandaler fordi det finnes ytringsfrihet. Politikere og moguler kjøper ofte støtte fra mediehus og journalister for å beskytte seg mot disse farene, sier han.
Overraskende funn
Noen av funnene har overrasket forskerne.
– Siden journalister har fordel av ytringsfrihet og demokrati forventet vi å finne at de er forkjempere for sivile og politiske rettigheter, sier Selvik.
Men da de gjorde en systematisk innholdsanalyse av hvordan journalistiske TV-kommentatorer opptrådde i kjølvannet av terrorangrepet på Bardo-museet i Tunisia i 2015, oppdaget de at bildet er mer sammensatt.
– Flere toneangivende kommentatorer sådde tvil rundt fordelene med overgang til demokrati og falt tilbake til argumenter fra Ben Ali-tiden om at sikkerhet er viktigere. De uttrykte full støtte til president Beji Caid Essepsi, som etter angrepet innførte begrensninger i sivile rettigheter og stoppet forsøk på å straffeforfølge personer anklaget for korrupsjon under det gamle regimet.
Tidligere statsvitenskapelig forskning om temaet har fokusert på politikere og forretningsmagnaters strategier og mulighet til å manipulere mediene.
– Vi snur på flisa og viser hvordan journalister navigerer vis-à-vis politikerne og bidrar til volatiliteten i systemet, sier Kjetil Selvik.
Han mener at funnene gir bedre forståelse av rollen journalister spiller i land som eksperimenterer med demokrati og hvor mektige aktører bruker mediene som redskap for sine særinteresser.
– De gir særlig ny innsikt i utfordringene og mulighetene til arabiske journalister i dag. Ny teknologi gjør at samspillet mellom medier og politikk er i endring verden over. Forskningen vår gir økt kunnskap om hvordan kampen for demokrati i den arabiske regionen påvirkes av disse endringene, sier han.
Referanser:
Katrin Voltmer, Kjetil Selvik og Jacob Høigilt: Hybrid Media and Hybrid Politics: Contesting Informational Uncertainty in Lebanon and Tunisia. The International Journal of Press/Politics, 2021. Doi.org/10.1177/1940161221999266
Kjetil Selvik og Jacob Høigilt: Journalism under instrumentalized political parallelism. Journalism Studies, 2021. Doi.org/10.1080/1461670X.2021.1897476
Les også disse sakene fra NUPI:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
