– Kort sagt ser vi i dag tre delvis sammenfallende trender som utfordrer global politikk slik vi kjenner den i dag.
Det sier seniorforsker Minda Holm ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Hun står bak en ny rapport om ideologisk og geopolitisk konflikt i internasjonal politikk.
Rapporten belyser hva dette betyr for Vesten, som oppfatter seg selv som frontfigur for liberale verdier både nasjonalt og internasjonalt.
Utfordrer den globale orden
Den første trenden går ut på at flere er kritiske til liberale verdier i både nasjonal og internasjonal politikk.
– Ønsket fra kritikerne er bredere ideologisk mangfold i global politikk. Uten at de nødvendigvis er enige om hva som skal komme i stedet, forklarer Holm.
Minda Holm.(Foto: Mats Bakken)
Dette ønsket samler både ikke-vestlige stormakter som Russland og Kina, og høyreradikale aktører i blant annet Europa og USA.
Den andre trenden er et økt press om at ikke-vestlige stater skal være sterkere representert i internasjonale organisasjoner, sier Holm.
– Disse to utviklingene kommer i tillegg til en tredje utvikling hvor respekt for folkerett er under press fra både vestlige og ikke-vestlige stormakter, slik vi har sett med krigene i Ukraina og Gaza, sier hun.
Disse tre trendene utfordrer «den globale orden» som vi har hatt etter andre verdenskrig. Kort sagt handler global orden om hvilke institusjoner, forhold, verdier og regler som gjelder i internasjonal politikk.
– Men hva vi helt konkret legger i det begrepet kan være svært politisk og kontroversielt, forteller Holm.
Skaper et kunstig skille
Men hva er det egentlig som er under press i dagens globale orden? Og hvilken rolle har det liberale Vesten selv hatt i å svekke verdiene og institusjonene de har prøvd å fremme? Det undersøker Holm i rapporten.
Hun ser også på det alternative fellesskapet som har oppstått mellom det europeiske populistiske radikale høyre, og den nye Trump-administrasjonen.
– Både politikere og forskere snakker ofte om en «liberal internasjonal orden», eller en «regelbasert orden», etter 1945. Men dette fanger ikke hvordan internasjonal politikk har endret seg siden etterkrigstiden. Disse begrepene skaper også et kunstig skille mellom Vesten og resten, og en feilaktig forståelse av hva det er som utfordres av hvem i dagens internasjonale politiske system, sier Holm.
Endring i utviklingen
Dominerende liberale idealer har utviklet seg fra 1945 til i dag. FN-pakten fra 1945 la vekt på mangfold og toleranse for ulike styresett mellom stater. Ikke-vestlige stater var også viktige i utviklingen av denne.
Etter den kalde krigens slutt i 1989 var det mye som endret seg. Skillet mellom staten og det internasjonale samfunnet ble mer utvisket. Internasjonale institusjoner ble utvidet. Idealer som var typiske for vestlige land, fikk mer plass i den globale orden.
Annonse
– Ideen var at en «god stat» var en liberal-demokratisk, kapitalistisk stat. Noe for eksempel Norge er, sier Holm.
Hun forklarer at særlig menneskeretter og statsbygging ble sentralt i internasjonale organisasjoner som FN.
Nå er det stadig flere aktører som er imot denne utviklingen.
– Det liberale demokratiet har mistet sitt ideologiske herredømme, sier Holm.
Vil ikke at andre skal blande seg
Kritikerne vil ha mer kontroll over eget styresett. Det ser vi hos høyreradikale partier i Europa og USA og mange ikke-vestlige stater. De ønsker å snu mye av utviklingen fra tiden etter den kalde krigens slutt.
– Det vil bli stadig mer utfordrende å drive særlig menneskerettighetsarbeid. Utsatte minoriteter – blant annet LHBTQ+-personer, migranter og flyktninger – blir i ofte svært dehumaniserende språk fremstilt som eksterne fiender, sier Holm.
Samtidig blir prinsipper fra FN-pakten fra 1945 viktigere for de som ønsker mer kontroll over sin egen innenrikspolitikk. Dette handler om at stater skal være suverene og likeverdige, og at andre ikke skal blande seg i deres indre forhold.
– Dette var tross alt prinsipper som i det minste formelt vernet om den suverene statens makt, sier Holm.
FN-pakten og FN-systemet står dermed sentralt i retorikken til stater som Russland og Kina.
– Dette skjer selv om særlig Russland aktivt bidrar til å selv undergrave prinsippene som ligger til grunn. Ofte uttrykker mer illiberale og autoritære aktører et ønske om mangfold og toleranse for ulike styresett i global politikk. Et mangfold og en toleranse som de ikke viser overfor egne borgeres ulike levesett.
Ønsker reform, ikke exit
Annonse
Samtidig er det ikke slik at disse aktørene er helt imot samarbeid mellom land eller alt av utvikling etter 1989.
– Selv om stadig flere utfordrer det liberale demokratiet, er det få av disse som utfordrer den globale kapitalismen, sier Holm.
Hun forteller at ønsket først og fremst er reform, ikke utmelding, fra viktige organisasjoner som FN, EU, WTO, IMF og Verdensbanken.
De politiske konsekvensene er like fullt betydelige. Reform innebærer svekkelse av vestlig dominans og blant annet menneskeretter.
Også spenninger innad blant utfordrerne
Forskeren peker på spenninger både innad og mellom det europeiske og amerikanske populistiske radikale høyre, og stater som Kina og Russland og landene i BRICS+ (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika, Iran, Egypt, Etiopia, De forente arabiske emirater og Indonesia) i hvordan de ser på internasjonal politikk.
Samtidig har de noen viktige fellestrekk.
Med valget av Donald Trump er det uunngåelig at vi vil se store endringer de neste årene. Han går enda lenger i sin kritikk av sentrale institusjoner og prinsipper i global politikk.
– I forskningen snakkes det om en ‘fjerde bølge’ av ytre høyrepolitikk i særlig Vesten. Høyreradikale partier og høyreradikal politikk har fått mer makt i løpet av 2000-tallet. I årene siden Donald Trump først kom til makten, har de ideologiske og strategiske båndene mellom særlig europeiske og amerikanske høyreradikale miljøer blitt mye sterkere. De aller tetteste båndene er mellom Viktor Orbáns Ungarn og miljøer rundt den nye Trump-administrasjonen, sier Holm.
Hun legger til:
– Den nye Trump-administrasjonen er i tillegg langt mer radikal enn den første. Administrasjonen står ideologisk tydelig til ytre høyre. Og på flere områder er de endog mer radikale enn de europeiske høyreradikale partiene.
Vesten har undergravd seg selv
Annonse
De høyreradikale partiene utfordrer både viktige sider ved det liberale demokratiet og ved liberal internasjonal politikk. Utviklingen utfordrer også ideen om Vesten som et enhetlig fellesskap av verdier.
Vestlige stater har lenge sett på seg selv og fremstilt seg som iboende liberal-demokratiske. Og som forsvarere av folkerett og internasjonalt samarbeid.
– Gjennom 2000-tallet har dette selvbildet blitt stadig mer utfordret innenfra. På den ene siden handler det om at vestlige stater selv har undergravd noen av verdiene og institusjonene de har ønsket å fremme. Blant annet gjennom krigen mot terror, og nå senest i Gaza. På den andre siden handler det om at høyreradikale partier har fått mye mer makt, også i hvordan de får sette agendaen på felt som innvandring og flyktningpolitikk, sier Holm.
USA er den største elefanten i rommet
Med Trump blir spenningene innad i Vesten mer synlige. Trump setter spørsmålstegn ved hele ideen om internasjonale samarbeid om globale problemer. Blant annet det transatlantiske fellesskapet mellom USA og Europa, demokratiske institusjoner, folkerett, grunnleggende vern av minoriteter og liberale verdier.
– Det er ikke lenger mulig å snakke om Vesten som et samlet liberalt «vi», sier Holm.
Hun mener vestlige stater må ta dette på alvor. Man kan ikke fortsette å snakke på refleks som om Vesten representerer alt fra folkerett til liberale demokratier. Og som om truslene mot status quo i internasjonal politikk bare kommer fra ikke-vestlige og illiberale aktører.
– USA er den største elefanten i rommet, slik Trump har markert de siste ukene med å blant annet utfordre grunnleggende liberal-demokratiske verdier og prinsipper, melde seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) og Parisavtalen, sette bistanden på pause, true Panama og Danmark, gjenta russisk propaganda om Ukraina, og å snakke om deportasjon av palestinere fra Gaza.
Hun mener ideologien er tydelig høyreradikal, med bruk av dypt dehumaniserende språk om både transpersoner og migranter.
Tilbake til tegnebordet
For Norge melder det seg nå flere akutte spørsmål:
Hvordan skal vi håndtere økt spenning mellom våre sikkerhetspolitiske fellesskap og våre interesser og verdier, i en verden der folkerett (herunder menneskerettigheter) og, samarbeid på tvers av land om globale løsninger er så viktig?
– Er løsningen å se mer mot EU og orientere oss litt vekk fra USA? Eller må vi tenke mer nytt om vår rolle i verden? Gitt at disse ideologiske spenningene også preger EU, og at de geopolitiske omveltningene i global politikk er såpass store, kan det hende vi rett og slett må tilbake til det utenrikspolitiske tegnebordet.
