I kjølvannet av en rekke jihadistiske opprør nord i Nigeria de siste 15 årene har over to millioner mennesker blitt tvunget bort fra hjemmene sine nordøst i landet. 

De lever som såkalt internt fordrevne (IDP-er).

Stenger leirene

I delstaten Borno bor nesten én million mennesker i 228 flyktningleirer. Nå har prosessen med å stenge leirene begynt.

– De beste leirene har telt fra humanitære organisasjoner. I andre er det hus eller hytter de som bor der har bygget selv. De er på størrelse med et lite telt. Og der bor det ofte seks til sju mennesker, forteller Andreas Lind Kroknes, rådgiver i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

I en ny rapport har han, NUPI-forsker Morten Bøås og forskningskonsulent ved Center for Democracy and Development (CDD) i Nigeria, Mala Mustapha gjort en fremtidsstudie for å forutse hva som kan skje når leirene stenger. 

De gir også anbefalinger om hva som må til for å lykkes med dette.

– Begrunnelsen fra myndighetene er at leirene må stenges en gang. Og at nå er sikkerhetssituasjonen i Borno er såpass bra at de internt fordrevne kan reise tilbake dit de opprinnelig bodde, sier Kroknes.

Ambisiøs plan

Det er flere jihadistiske opprørsgrupper i regionen, deriblant IS og Jama’tu Ahlis Sunna Lidda’awati wal-Jihad, også kjent som Boko Haram.

Regjeringen hevder at de er veldig nære å vinne kampen mot Boko Haram, som har utført en rekke voldelige angrep i mange år. Men ifølge Kroknes er dette en overdrivelse.

– Myndighetene og en rekke utviklingsaktører er enige om at en bør stenge leirer så raskt som mulig fordi de ikke er bærekraftige. Folk har ikke et liv der og argumentet er at de blir avhengige av nødhjelp, så de trenger et «push» for å bli selvhjulpne.

I Borno har de en plan for å lykkes med dette.

– Delstatsregjeringen skal stille midler og ressurser til rådighet så folk kan returnere eller bosette seg andre steder. Men selv med penger fra delstaten, fra føderalstaten Nigeria og fra private aktører, ser dette ganske krevende ut, påpeker Kroknes.

Mange unge mangler utdannelse

Et stort problem er at de som bor i leirene, ofte ikke har noe å vende hjem til.

– Mange har antakelig levd hele livet i leirene. Relasjonene deres har gjerne blitt formet der. Det er få – om noen – utdanningstilbud. Og verdien av dem er egentlig mest å få barna til å få en mental pause fra tilværelsen som internt fordreven. Mange foreldre ser ikke verdien av å sende barna på skolen hvis de heller kan bistå med å få ting til å gå rundt i leiren.

Men det er ikke bare teorikunnskaper som er mangelvare.

– Det er en antakelse om at de nærmest er født med kunnskapene og ferdighetene som trengs for å drive jordbruk. Men det er jo ikke tilfelle. Du skal ha en del kunnskap og erfaring som du gjerne skulle lært gjennom hele oppveksten din, for å få til det. Så de skal altså tilbake til gårder og jord de ikke har ferdigheter til å drive, forklarer Kroknes.

Kombinert med mangel på helse- og utdanningstilbud i rurale Borno gjør dette at mange menneskers hjem ligger i svært utrygge områder. 

Mange vil heller ikke tilbake enten på grunn av sikkerhetssituasjonen i dag eller traumer.

– Ganske mange har vært en av få eller eneste overlevende fra et angrep. For disse er det myndighetene omtaler som «hjem» et gigantisk traume.

Trenger mer systematisk oversikt

– Dette er ikke første gang delstaten har forsøkt det vi kan kalle en tvungen frivillig tilbakeflytting, sier Kroknes.

Tidligere har det ført til nye at folk har måttet flykte flere ganger.

– Kanskje de reiser tilbake til der de opprinnelig bodde, ser at sikkerhetssituasjonen ikke er god nok, og så reiser videre. Faren for gjentakende fordrivelse er høy.

Flere ting bør på plass for å øke sjansen med å lykkes med stengingen av leirene.

– Det mangler store, systematiske data. Det er ikke gjort grundige arbeidsmarkedsanalyser, og man vet ikke hvem de som bor i leirene er og hva de kan. Det burde vært laget et trafikklyssystem hvor man kan se hvilke områder det er «no-go» å sende folk tilbake til, hvilke områder en kan begynne å vurdere og hvilke som er klare. 

Kroknes forteller til at slik planlegging krever mye, men er nødvendig for ikke å ende med en løsning som forverrer eller viderefører situasjonen.

Særlig myndighetene og de humanitære hjelpeorganisasjonene i leirene står mot hverandre. Sistnevnte mener mye mer må på plass før stengning. 

Utviklingsaktørenes mening befinner seg et sted midt imellom.

– Det kan ikke være mange aktører som konkurrerer med hverandre om hvem som har rett. De må prøve å møtes på midten. Konflikten mellom aktørene skader egentlig bare arbeidet med å løse situasjonen, sier Kroknes.

«Hjem» til utrygghet

Forskerne har snakket med fordrevne, myndigheter og folk fra humanitære organisasjoner, som Røde Kors, og utviklingsorganisasjoner som FNs utviklingsprogram.

– Jeg tror veldig mange av internt fordrevne er positivt innstilt til å flytte fra leiren, men de har et realistisk syn på hva som er mulig. Folk har jo ikke lyst til å bo i en leir. Av og til når du snakker med myndigheter, og dessverre noen utviklingsaktører, får du inntrykk av at dette er late folk som nyter en bekvem tilværelse. Og sånn er det jo ikke. Men de vil overleve, så hvis valget står mellom høy sannsynlighet for død eller leir, vil de jo bli i leiren.

Et venteliv

De fordrevne etterspør også startkapital og verktøy for å starte bedrifter.

– Mange i det nigerianske samfunnet er opptatt av entreprenørskap, og mange ender opp i byene. Da må du ha noe å leve av. Enten du skal lage møbler eller være snekker trenger du startkapital. 

Men det er selvsagt store individuelle forskjeller blant de som bor i leirene. Kroknes forteller at man også møter mennesker som er så psykisk nedbrutt at de i Norge hadde vært fanget opp av helsevesenet for lenge siden.

Men hadde det vært et alternativ å la leirene bestå?

– Ikke for alltid. Det er jo ikke et liv der. Det er et venteliv, et sted du venter på at livet ditt skal starte igjen. Men samtidig går det ikke an å stoppe den ventingen før situasjonen er tilstrekkelig avklart. Man må vite at man starter på noe som er liv laga og kan reise tilbake til gården man kom fra eller starte et liv et annet sted, sier Kroknes.

Referanse:

Morten Bøås, Andreas Lind Kroknes og Mala Mustapha: IDP situation in Borno State, Nigeria – returning to uncertainty?. NUPI-rapport nr. 2, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  Hvordan var det å være kvinne i norsk diplomati før i tiden?

• 

  Ny rapport: Norsk-tysk sikkerhets­samarbeid skyter fart til havs

• 

  De viktigste materialene: Derfor troner litium på toppen

• 

  – Nå må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet

• 

  Hvordan havnet Wagner-gruppen i Afrika?

• 

  Går verden slik vi kjenner den, i oppløsning?

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER