Økende protester og populistiske utspill mot klimatiltak kan svekke tilliten til dem som lager klimapolitikken. Det grønne skiftet kan bremse opp.
Derfor må byledelsen tenke nytt for å bevare tilliten. Innbyggerne må bli involvert. De må få til et bedre samarbeid om klimatiltak.
Forskere ved OsloMet har undersøkt hvordan dette kan gjøres på best mulig måte.
Nyttig for politikere og organisasjoner
Forskernes funn kan bidra til bedre klimaledelse i byer.
– Innsikten er nyttig for politikere og praktikere i
offentlige eller private organisasjoner som er direkte engasjert i eller har
ansvar for å utvikle klimapolitikk.
Det sier forsker og prosjektleder Hege Hofstad ved OsloMet.
Forskerne har sett på hvordan sosiale
bevegelser i Oslo, Bergen, Stockholm og Göteborg samhandler med bymyndighetene
i klimaprosesser. De kartla ulike protestgrupper i byene:
De som ønsker å styrke klimapolitikken, og de som ønsker å
begrense eller endre tiltakene.
Byene i studien håndterer protestene på ulike måter.
Sen involvering
Et fellestrekk for byene er at de har
ambisiøs klimapolitikk og ønsker store endringer kjapt.
Hofstad forteller at det i disse byene var skapt en mer moderne og klimavennlig
by for et flertall av innbyggerne.
De hadde for eksempel satset på kollektivtransport og tilrettelegging for sykling og gåing. Det var også gjort gjennom fortetting, bomring, bilfrie soner og elkjøretøy.
Samtidig møtte byledelsen ofte sterke protester og mye konflikt. Det er også stor forskjell på hvordan de ulike protestgruppene samhandler med ledelsen i byene.
For eksempel hadde støttegruppene jevnlig kontakt med
myndighetene. Det bidro til å utvikle strategier og løsninger.
Motstanderne derimot opplevde at de ikke ble involvert i strategiene og forslagene til løsning. De ble involvert for sent i prosessen. Det skapte følelsen av å ikke bli hørt og inkludert.
Stedsutvikling, fortetting, mobilitet og tiltak for å
begrense bilbruk er viktige temaer. De skaper ofte debatt og protestaksjoner.
Annonse
Kritisk til kunnskapsgrunnlaget
De som protesterte satte spørsmålstegn ved foreslåtte løsninger og betvilte også kunnskapsgrunnlaget.
Trond Vedeld, forsker ved NIBR, forteller at fortetting som klimatiltak ble forsøkt motbevist gjennom alternative utredninger.
– Vi fant det også i sakene der bomring som klimatiltak ble utfordret, sier han.
Alternative
utredninger for bybanen i Bergen er et annet eksempel.
– Vi fant også kritikk av at myndighetene ikke tok inn
folks hverdagsliv og hverdagsbehov når ny politikk skulle utvikles.
Motstandere kritiserte også styrings- og planprosesser. De mente at det var for tett samarbeid mellom næringslivet, politikere og administrasjon.
– Utredninger oppfattes som bestillingsverk. Samtidig drives
byplanleggingen i for stor grad gjennom tett kontakt mellom utbyggere og
planleggere. Det er liten involvering av folk som bor i områdene som skal
fortettes, sier Vedeld.
Så hvordan kan politisk ledelse og administrasjon i byer
tenke nytt rundt involvering og samarbeid med innbyggerne?
Byer må tenke nytt
Hofstad, Vedeld og kollegaene ser for seg minst
to muligheter.
– Det ene er å utvide det politiske repertoaret for å involvere ulike grupper i befolkningen bredere enn i dag, sier Vedeld.
Annonse
Hofstad sier at dette innebærer å lage og bruke nye metoder for å finne ut hva folk ønsker tidlig i planleggingen. Deretter kan de snakke om ulike valg og finne løsninger sammen før de bestemmer seg og setter dem i gang.
Det er også viktig å involvere folk underveis for å tilpasse løsningene til lokale behov.
– Da må utbyggere, som ofte driver planprosessen, utfordres og holdes ansvarlige. Det må bli et reelt samarbeid med lokalbefolkningen, understreker Hofstad.
Målet er bredere og dypere eierskap blant ulike grupper til
de foreslåtte løsningene.
– Det er flere måter å gjøre dette på. De kan for eksempel
involvere allerede etablerte utvalg i lokalsamfunn, kjøre workshops eller ha
folkepanel, sier han.
Inkludere bydeler og lokalsamfunn
Byledelsen og utbyggere kan også tenke nytt ved å utfordre og gi mer ansvar til lokalsamfunn og grupper. Dette kan forbedre samarbeidet og involveringen av innbyggerne. Innbyggerne kan selv finne gode løsninger som svarer ut vedtatte visjoner og målsettinger og tiltak.
Det vil kunne begrense sjansene for mulig protester.
– Både politisk ledelse og administrasjon i byer kan invitere lokalsamfunn til åpne diskusjoner om lokale mål og løsninger. Det bør gjøres innenfor bestemte rammer, sier Hofstad.
Å invitere lokalsamfunn inn til mer åpne diskusjoner viser hvilket handlingsrom ledelsen i byene har, påpeker forskeren.
– Det viser også hvilke muligheter som finnes for
samarbeid og hvordan det bør utvides og utvikles, sier Hofstad.
Tips til bedre klimaledelse:
Utvikle og inkluder nye metoder for å innhente kunnskap om folks preferanser tidlig i planprosesser.
Åpne for mer inkluderende diskusjoner med lokalsamfunn om mål og løsninger før endelige beslutninger blir tatt.
Involver folk i gjennomføringen for å tilpasse løsninger til lokale behov.
Utbyggere må bli utfordret og ansvarliggjort for å sikre reelt samarbeid med lokalbefolkningen.
Man kan skape reelt samarbeid gjennom lokalsamfunnsutvalg, bylaber, workshops og folkepanel.
Be bydeler og lokalsamfunn finne beste område og tilnærming til sin andel av utbygginger.
Om prosjektet
Prosjektet DEMOCLIM (Cities confronted by protests: Democratic governance for efficient and socially just climate transformation) er finansiert av Norges forskningsråd og ledet av NIBR ved OsloMet.
Til sammen har forskerne gjort intervjuer med 87 representanter for ulike bevegelser, ansatte og politikere i byene og noen få private aktører (i ett case i Oslo).
I tillegg har de studert byenes klimastrategier og kommuneplaner. Forskerne har gjort intervjuer og vært i dialog med mer enn 20 ulike protestgrupper.
En del av prosjektet studerte hvordan sosiale media fungerer som kanal for innflytelse, organisering og informasjon innen de sosiale organisasjonene og mellom dem og myndigheter/offentligheten.
Forskerne har også vært i aktiv dialog med byene og bidratt som dialogpartner i utviklingen av klimastrategier (Bergen og Stockholm), samskapingstiltak (Gøteborg) og utvikling av planvirkemidler (Oslo).