Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS)
Publisert
Mange foreldre kan bidra til god behandling av egne barns traumer.
At foreldrene selv strever med angst, depresjon eller symptomer på
posttraumatisk stress, trenger ikke være noen hindring.
Foreldre som er sterkt preget av skyld, skam eller bekymring over barnas traumer, kan likevel trenge hjelp til å bearbeide egne følelser før de kan hjelpe barna.
Ellers kan deres egne reaksjoner stå i veien for evnen til å hjelpe.
Dette er funn fra forskningen til psykologspesialist Else Merete Fagermoen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Foreldre
kan gi god traumebehandling
I elleve norske kommuner har de prøvd ut et nytt
behandlingsopplegg. Der tar foreldrene ansvar for deler av
behandlingen av egne barns traumer.
Fagermoen har nå sett på hvordan foreldrene selv opplevde behandlingen.
I alt 82 familier deltok i behandlingsopplegget. Barna var fra sju til tolv år. De hadde
vært utsatt for vold, seksuelle overgrep, ulykker eller andre traumatiske
hendelser og hadde tydelige symptomer på posttraumatisk stress.
Behandlingen
besto i at foreldre og barn sammen løste oppgaver som skulle lære barna å
håndtere vanskene.
– Det er viktig å understreke at foreldrene ikke var årsak til
barnas traumer. Videre at de fikk god veiledning fra terapeut, sier Fagermoen.
Resultatene er lovende: 78 prosent av familiene gjennomførte
behandlingen. 76,5 prosent av barna som gjennomførte, ble så mye bedre at de ikke
trengte videre oppfølging av terapeut.
Behandling
hjelper både barna og foreldrene
Et av funnene som overrasket Fagermoen, er at også foreldre med
egne mentale helseutfordringer gjennomførte behandlingen på en måte som ga god
effekt for barna.
– En del av foreldrene opplevde også at deres egne symptomer på
angst og depresjon ble mildere, sier forskeren.
Før behandlingen beskrev så godt som alle foreldrene en følelse av
hjelpeløshet overfor barnas traumer.
– Etterpå følte mange seg styrket i foreldrerollen. De hadde fått
nye verktøy for å hjelpe barna. De opplevde at de var mer til nytte for barna og
følte dessuten at de forsto barna bedre.
Fagermoen forteller at de ikke minst bedre forsto hvilken
innvirkning traumene hadde på barna.
Annonse
Foreldrene opplevde også at de hadde fått et
felles språk for å snakke om det som var vanskelig.
Noen
foreldre trenger hjelp til å håndtere egne følelser
De fleste klarte å gjennomføre behandlingen. Likevel var den mindre
effektiv der foreldrene følte sterk skam, skyld og bekymring over barnas traumer.
Ifølge Fagermoen kan det ha sammenheng med at disse foreldrene
synes det er ekstra vanskelig å snakke med barna om traumene.
Det kan også
hende at de ikke gjennomfører viktige øvelser like grundig som andre foreldre. Kanskje er de redde for å uroe barna enda mer.
– Hvis barna for eksempel ikke får øvd seg på å stå i ufarlige situasjoner
som likevel er vanskelige fordi de minner dem om traumet, kan posttraumatiske
stressreaksjoner bli opprettholdt. Så foreldre som føler mye skam og skyld, kan
trenge mer hjelp til bearbeiding av egne følelser ved oppstart av behandlingen,
sier hun.
Det var ellers større risiko for at foreldre med lavere utdanning
ikke klarte å gjennomføre behandlingen.
– Derfor har vi allerede gjort arbeidsoppgavene enda lettere å forstå
uavhengig av utdanningsnivå. Det kan også redusere frafallet at noen foreldre
får lengre tid på gjennomgang av oppgavene sammen med terapeuten. For noen kan
også instruksjoner på video være nyttig, sier Fagermoen.
Positiv
vekselvirkning mellom foreldre og barn
Samtidig som behandlingen gjorde barna bedre, opplevde mange
foreldre mindre skyld, skam og bekymring.
Hos en del foreldre ble symptomer på
angst og depresjon også dempet.
Fagermoen tror disse vekselvirkningene der barnas bedring
påvirket foreldrenes bedring og omvendt har ganske logiske forklaringer:
Annonse
– Det er naturlig å tenke seg at foreldre som opplever bedring hos
barna sine, blir mindre bekymret. Og blir foreldrene mindre bekymret, kan barna
få mer håp om bedring. Ferdighetene foreldrene har tilegnet seg for å hjelpe
barna, kan dessuten være nyttige når de skal håndtere egne mentale
helseutfordringer.
Hun legger til at det også kan hende at barn med mindre bekymrede foreldre får
mer grundig hjelp med de terapeutiske oppgavene. Grunnen er at disse foreldrene ikke er
så redde for å uroe barna.
Støtte
fra terapeuten er viktig
Foreldrene opplevde støtte fra terapeuten som viktig gjennom behandlingsopplegget.
Alle hadde tre møter med terapeut sammen med barnet. I tillegg hadde de korte, ukentlige oppfølgingsmøter på telefon.
– Terapeutens støtte, veiledning, varme og ikke minst oppmuntring
til å jobbe videre ble fremhevet som avgjørende av mange. Det er med andre ord
ikke bare å gi foreldrene arbeidsboken og be dem sette i gang. De trenger tett
veiledning. Og noen trenger mer støtte enn andre. Det er det viktig at
terapeutene tar høyde for, sier Fagermoen.
Er
i gang med en større studie
Fagermoen mener forskningen viser at foreldreledet behandling kan
bli en viktig ressurs i behandlingen av barns traumer.
– Siden dette er en behandling som krever mindre
ressurser enn vanlig behandling hos terapeut, kan det også bidra til at flere
barn får nødvendig hjelp på et tidligere tidspunkt, sier hun.
I tillegg til at mange av barna på kort sikt blir bedre av
behandlingen, fremhever Fagermoen betydningen av at den kan styrke relasjonene
mellom foreldre og barn på lengre sikt.
– Mange av foreldrene føler seg tryggere i foreldrerollen. De føler
at de kommuniserer bedre med barna. De har dessuten tilegnet seg ferdigheter vi
normalt ikke kan forvente at foreldre har. I sum kan dette bidra til å
forebygge nye vansker på et senere tidspunkt, sier hun.
Samtidig understreker hun at det må forskes mer på
langtidseffekter og på forutsetningene for at flest mulig barn kan ha nytte av
behandlingen.
Annonse
– Derfor er vi nå i gang med en større studie. I den følger vi flere
familier over lengre tid og sammenligner resultatene av foreldreledet
behandling med annen behandling.