Elin Sofia Andersson ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) har forsket på enslige mindreårige flyktninger.

Hun har fulgt 98 barn som kom til Norge som enslige asylsøkere før de fylte 15 år. Den yngste bare var bare 10 år gammel. Nesten halvparten kom fra Afghanistan.

– De kom til Norge alene som barn, mange på flukt fra krig og konflikt. Nå, som unge voksne, har de lært språket, funnet jobber og etablert relasjoner. Likevel strever mange fortsatt med en følelse av utrygghet, sier Anderson.

Studien gjennomføres i et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og NKVTS.

Har hatt det tøft

Forskerne har blant annet sett på barnas psykisk helse, traumatiske opplevelser, oppveksten, flukten og tiden deres i Norge.

– Funnene viser at de unge flyktningene har hatt det tøft. Mange har opplevd diskriminering. Etter fem år jobbet de fortsatt med å føle trygghet. Det viktigste for dem har vært å få et permanent hjem og et større nettverk i Norge, sier Andersson.

Forskerne intervjuet barna første gang etter seks måneder i Norge. Deretter 2,5 år og fem år etter ankomst. 

Av de opprinnelige 98 barna ved første intervjurunde var 48 ungdommer fortsatt med i studien 5 år seinere.

Fire vendepunkter som bidrar positivt

Gjennom intervjuene identifiserte forskerne fire vendepunkter som skapte positiv utvikling. Funnene kan oppsummeres i fire begreper: trygghet, tilhørighet, nære relasjoner og selvstendighet.

Trygghet – Oppholdstillatelsen ga grobunn for alt annet. 

En gutt fortalte: «Jeg satt i klasserommet, men visste ikke hva jeg skulle fokusere på. Tankene var bare på oppholdstillatelsen.» 

Å slippe frykten for vold og ha kontakt med familien og vite at de hadde det bra var også avgjørende.

Tilhørighet – Skole, fritidsaktiviteter og vennskap ga røtter i det nye landet. 

Å lære språket åpnet dører. «Når jeg først forstod kulturen, ble alt lettere», forteller en av ungdommene. 

Tilhørighet gjennom skole og vennskap ga selvtillit og følelsen av å være del av en gruppe.

Nære relasjoner – Det å ha en voksen som brydde seg, en fosterfamilie eller en kjæreste ga indre ro. Denne opplevelsen av å bli elsket og passet på skapte en trygg base som gjorde det mulig å fokusere utover. 

Det å ha kontakt med den biologiske familien var også viktig, selv om de var fra hverandre.

Selvstendighet – De hadde en sterk motivasjon for å lykkes. Det å få en jobb, tjene egne penger og kunne mestre egen hverdagen, og overgang til voksenlivet var viktige motivasjonsfaktorer. 

De som opplevde at de mistet støtte og oppfølging og dermed måtte bli selvstendige før de var klare for det, beskrev tiden etterpå som veldig vanskelig.

I spennet mellom to kulturer

«Måten å leve på i hjemlandet og i Norge, hvilken skal jeg velge? Hvordan skal jeg balansere det? Jeg tenker, jeg hører ikke hjemme noe sted», forteller en av deltakerne i studien.

Mange beskriver en konstant balansegang mellom to verdener. Hva skal de beholde fra hjemlandet? Hva må de gjøre for å tilpasse seg kulturen i Norge? 

Hver dag møter de motstridende forventninger. Denne følelsen av å være mellom to kulturer preger hverdagen til mange.

Forskningen viser at denne kulturelle balansegangen er spesielt krevende for unge flyktninger. De skal ikke bare håndtere de vanlige utfordringene i ungdomstiden, men også navigere mellom ulike kulturelle forventninger og normer.

Styrke tross motgang

Studien viser at psykiske vansker ikke nødvendigvis hindrer fremgang. 

Tross angst, depresjon og posttraumatiske stressreaksjoner klarte mange å nå målene sine. De viste en imponerende evne til å være proaktive.

– Til tross for at mange sliter med psykiske plager, har mange fått innfridd sine forventninger etter fem år i Norge. Det viser hvilken sterk motivasjon disse unge menneskene har, påpeker Andersson.

Hun forteller at de jobber hardt for å føle seg trygge, primært gjennom utdanning og jobb, slik at de kan være sikre på å klare seg selv. De må ofte jobbe enda hardere for å få seg jobb. Mange sier at de ikke vil gi opp og må prøve igjen og igjen. 

Ungdommene har en sterk drivkraft for å komme seg videre i sitt nye land. De er svært opptatt av «å få det til» – få seg venner, jobbe og forstå det norske språket.

Utfordringer i systemet

Forskningen avdekker også strukturelle utfordringer. 

Mange av ungdommene opplever hyppige flyttinger. Det gjør det vanskelig å etablere stabile relasjoner. De møter både språkbarrierer og diskriminering.

De kommer først til et omsorgssenter hvor de kan bo i så lenge som opptil to år. Deretter flyttes de til en kommune. 

Uforutsigbarheten påvirker deres evne til å konsentrere seg om skole og jobb. Og det at de vet at de skal videre, gjør det vanskelig å etablere et liv der de er først.

– Selv etter fem år i Norge føler mange på en vedvarende utrygghet. De savner et større nettverk. De forteller hvor vanskelig det kan være å komme inn i den norske kulturen, sier Andersson.

Anderssons forskning peker på konkrete tiltak:

• Redusere ventetiden på asylsøknader.
• Unngå hyppige flyttinger som river opp etablerte relasjoner.
• Sikre stabile voksenkontakter.
• Gi støtte til balansegangen mellom kulturer.
• Sikre tilgang til fritidsaktiviteter, uavhengig av økonomi.
• Tilby hjelp med juridiske og praktiske aspekter av livet, som BankID og viktig dokumentasjon.

– Det handler om de grunnleggende tingene. Trygghet, forutsigbarhet og noen som ser deg. Ungdommene forteller hvor verdifullt det er når noen bryr seg genuint, sier Andersson.

Oppfølgingsstudie

Andersson og kollegene er nå i gang med å undersøke hvordan det går med deltakerne 14 år etter ankomst. Fokuset er på psykisk helse, sosial støtte, ensomhet og hvordan de navigerer mellom kulturer nå som de er voksne.

For fagfolk som arbeider med flyktningbarn, kan funnene gi viktig kunnskap.

– Veien til vellykket integrering handler først og fremst om å dekke grunnleggende menneskelige behov for trygghet, tilhørighet og nære relasjoner. Vi må løfte frem disse ungdommenes ressurser, styrke og vilje til å lykkes. Det er noe vi kan bygge videre på i møte med enslige mindreårige flyktninger, sier Andersson.

Referanse:

Elin Sofia Andersson: Trygghet og utrygghet for enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 8. april 2025. Sammendrag. 

Artikkelen er produsert og finansiert av NKVTS

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NKVTS?

• 

  Ny rapport om vold og overgrep i samiske samfunn: – Vold blir ofte fortiet, unngått og bagatellisert

• 

  Hvordan opplever foreldre å ta ansvar for behandling av egne barns traumer?

• 

  Ny rapport om seksuell vold blant unge: Grensene for hva som er ok og hva som er et overgrep, blir mer uklare i nære relasjoner

• 

  Foreldre kan selv bidra til god behandling av barn med traumer

• 

  Norge har nasjonale eksperter på vold og traumer: – Dette er en løsning flere land misunner oss

• 

  Lærere trives bedre på jobb når de er positive til fler­kultur

Les flere saker fra NKVTS her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER