Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.
Frivillig behandling kan gjøre det vanskeligere for ungdom å bli rusfrie
Ansatte på rusinstitusjoner for ungdom er pålagt å bruke mindre tvang. Det kan gjøre det vanskeligere for mange å bli rusfrie.
Rusbehandling av ungdom under 18 involverer ikke alltid fullt samtykke. De siste årene har unges rett til medvirkning blitt et stadig viktigere prinsipp i Norge. Dette påvirker også rusfeltet.(Foto: Colourbox)
Rusinstitusjoner for ungdom har fått mindre muligheter til å benytte tvang i behandlingen. Mange ansatte er positive til utviklingen av barns rett til medbestemmelse.
Samtidig sier de at de har mistet viktige virkemidler for å hjelpe ungdom ut av skadelig rusbruk.
Nå har forskere ved OsloMet utarbeidet en ny rapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
– Det er vanskelig å finne en god balanse mellom tvang og omsorg, sier Tonje Gundersen, forsker ved OsloMet.(Foto: StudioVest / OsloMet)
Her har de blant annet intervjuet ungdom og ansatte, og undersøkt hvordan de opplever hverdagen på en rusinstitusjon.
Retten til medvirkning
Rusbehandling av ungdom under 18 år involverer ikke alltid fullt samtykke. De siste årene har unges rett til medvirkning blitt et stadig viktigere prinsipp i Norge. Dette påvirker også rusfeltet.
Særlig én type rusinstitusjon for ungdom opplever at det er satt begrensninger for deres muligheter til å bruke tvang, eller det som kalles omsorgsinngrep mot ungdommenes vilje, i behandlingen.
Begrensningene kan gjøre opplevelsen av å være på institusjon bedre for ungdommene, men kan samtidig gjøre det vanskeligere å bli rusfri.
Under norsk barnevern finnes to typer institusjoner for ungdom med alvorlige rusproblemer: Ruskollektiv og Læringsbasert Rusbehandling-institusjoner (LBR-institusjoner).
De to institusjonstypene har noe ulik organisering og bygger på ulike forståelsesgrunnlag og metoder. Overordnet kan man si at LBR-institusjoner benytter flere omsorgsinngrep enn ruskollektiv.
Om ungdommene i studien
De fleste av ungdommene i studien begynte å ruse seg da de var mellom 12 og 14 år. Årsakene handlet ofte om utenforskap, vold og rus i familien. Mange av ungdommene syntes ikke selv de hadde et rusproblem da de kom til institusjonene, men innså det etter hvert. I løpet av denne perioden var det mange som ruset seg på institusjonen.
Kraftig kritikk av tvangsbruk
I begge typene institusjon forventes det at en struktur skal følges og at ungdommene skal være rusfrie. Men de siste årene har ruskollektivene mistet muligheten til å sanksjonere ungdom som ikke følger reglene.
Tidligere kunne ansatte på ruskollektivene ta ungdom som ruset seg på institusjonen, ut av gruppen, gjerne til en hytte i en ukes tid. Dette blir kalt for motivasjonsturer, og hensikten er å gi ungdommen mulighet til å reflektere over hva som skjedde og hvorfor.
I 2017 og 2018 rettet sivilombudets forebyggingsenhet kraftig kritikk mot noen ruskollektivers bruk av slike motivasjonsturer mot ungdommenes vilje.
Etter denne kritikken mistet ruskollektivene sin anledning til å bruke denne typen omsorgsinngrep. Oppmuntring og overbevisning kan brukes, men turer må nå gjennomføres frivillig.
Mistet et viktig virkemiddel
Disse begrensningene har skapt en situasjon hvor ansatte sier de har mistet et viktig virkemiddel.
En miljøterapeut ved et ruskollektiv beskrev det slik:
Annonse
«Før kunne jeg stille meg opp i døra på kollektivet og si: «Ingen som er rusa, skal være på dette huset.» (...) Hvis vi gjør det i dag, så sier den ungdommen «det kan ikke du bestemme, det kan jeg bestemme», uansett hvor rusa han er. For da er det bare frivillighet som står igjen til å få de ut. Og den frivilligheten fører til at vi ikke kommer noen vei.»
Trygghet og grensesetting
Det er et komplekst arbeid de ansatte i ruskollektivene skal utføre. De skal skape tillit og komme i posisjon overfor ungdom som har et risikofylt eller skadelig forhold til rus. De skal også tilby et stabilt, trygt og hjemlig sted for alle som oppholder seg der.
Noen av ungdommene mener de selv ikke har et rusproblem og trosser de voksne. En ansatt forklarer hvordan det nå har blitt vanskeligere å sette grenser:
«Ikke bare skader det de andre ungdommene på huset at det kommer en rusa inn her, for at hvis de velger å være her inne når de er rusa, så kan vi jo ikke nekte det, ikke sant. (...) Noen valg som barn er man ikke i stand til å ta, selv når man er ruset eller er i affekt, ikke sant? (...) Det er vondt å se, rett og slett. Og vi er så maktesløse fordi vi gjør jo noe ulovlig hvis vi motstrider det.»
Krevende situasjoner på institusjonene
Forskerne mener frivillighet og medvirkning kan skape krevende situasjoner på institusjonene.
– En utfordring på et par av kollektivene vi besøkte, var at det var mye rus på huset. Denne situasjonen gjorde det vanskeligere for dem som kom dit, å holde seg unna rus, sier forsker Cecilie Neumann ved OsloMet.
– Ruskollektivene har ikke lenger lov til å skjerme ungdommene fra andre som ruser seg på institusjonen.
Det er ikke bare ansatte som synes utviklingen er problematisk. Eldre ungdommer på institusjonene sa at de hadde brukt lengre tid på å bli rusfri hvis det ikke var for motivasjonsturene. En ungdom fortalte:
«Det var mye strengere her da jeg kom. Da var det typ skjerme-situasjoner (…) Mens nå så er det liksom, hvis en ungdom utagerer, så må alle løpe opp på rommet sitt. (…) de andre ungdommene lever jo i en utrygg situasjon.»
Vanskelige balanse mellom tvang og omsorg
Annonse
En del av ungdommene i ruskollektivene etterlyser strengere rammer og flere regler og konsekvenser. Samtidig ser det ut til at de totalt sett trives noe bedre på ruskollektiv enn ungdommene på LBR-institusjonene.
LBR-institusjonene opererer med et poengbasert system hvor ungdommene kan opparbeide eller miste privilegier basert på deres atferd.
Struktur ved måltider, skole og dagtilbud er tydeligere definert. Ungdom som ikke følger strukturen, sanksjoneres.
Ungdommene i LBR-institusjoner mener på sin side at reglene er for rigide. Forskerne finner at de opplever å utsettes for flere omsorgsinngrep.
Det er vanskelige vurderinger som må gjøres, i grensedragningen mellom frivillighet, tvang/omsorgsinngrep, omsorg og behandling, mener forsker Tonje Gundersen.
– Det er vanskelig å finne en god balanse mellom tvang og omsorg i rusbehandlingen. For mye tvang er skadelig for ungdommene. Men hvis de voksnes autoritet svekkes, svekkes ikke bare muligheten til å gi omsorg, men også muligheten til å engasjere ungdommen i et livsendrende arbeid. Satt på spissen, kan man si at maktesløse voksne gir maktesløse ungdommer, sier Gundersen.
På oppdrag fra Bufdir har forskerne undersøkt hvordan rustiltak for ungdom med rusproblemer fungerer. Forskerne har blant annet sett på om dagens praksis er forsvarlig og i tråd med gjeldende regelverk, og vurdert om tiltaket gir ønskede resultater.
