– Vår studie viser at pandemien traff barn og unge som mottar barnevernstiltak, forskjellig. For noen bidro den til økt mestring, for andre det motsatte, forteller Alida Skiple, forsker ved NOVA og OsloMet.

Hun har sammen med kollegaene Maren S. Folkvord og Ida Hydle nylig publisert et notat på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Bakgrunnen for studien har vært å fremskaffe ny kunnskap om pandemiens betydning for barn og unge som mottok barnevernstiltak under pandemien.

Den er en del av et større forskningsprosjekt om Langtidskonsekvenser av koronapandemien for oppvekst og likestilling. 

Studien avdekker at pandemiens smittevernsbegrensninger hadde stor betydning for kontakten mellom mottakere og tilbydere av barnevernstiltak.

Savnet avkobling fra hjemmet

NOVA har tidligere gjort annen forskning på familievernet under pandemien. Den viste at mange unge satte pris på mer tid med familien. 

Slik var det ikke i den nye studien for barn og unge med barnevernstilbud.

– Det var ingen av ungdommene i vårt utvalg som ga utrykk for at det var verdifullt å tilbringe mer tid med familien eller dem som de bodde med, sier Skiple.

– Samtlige av ungdommene vi har intervjuet i denne studien, savnet mulighetene for avkobling fra hjemmet, enten de bodde på hybel for seg selv, sammen med foreldre eller i fellesskap med andre ungdommer og voksne, sier Skiple. 

Studien viser at selv om samtlige opplevde mer ensomhet under pandemien, brukte likevel enkelte av de eldre ungdommene tiden til å jobbe med sin egen mentale helse og bearbeide tidligere traumer. 

– På den måten kan pandemien ha gitt dem et etterlengtet pusterom, legger Skiple til. 

Manglende informasjon

– Kun én av ungdommene vi har intervjuet, fortalte at hen hadde like mye kontakt med barnevernet under pandemien som før pandemien. Flere var frustrert over manglende informasjon om barnevernansattes sykdom og fravær, sier Skiple.

På spørsmål om råd til myndighetene svarte en av ungdommene:

«Prøve å holde barn og unge mer oppdatert [med tanke på aktuelle smitteverntiltak], vite når og hvor de [ansatte] er tilgjengelige, de må jo ha snakket om dette internt, men jeg fikk ikke vite noe.»

Ingen av ungdommene sa at de foretrakk digitale møter med barnevernet eller med skolen. Når det gjelder kontakten med barnevernet, var det også noe ulik praksis.

En av ungdommene utdyper: «Det var veldig rart, veldig ubehagelig, følte ikke at det var et ordentlig møte, liksom. Fikk lov å ikke ha på kameraet, da, det var bra.»

Fjernundervisning en stor utfordring

For mange av ungdommene i studien var hjemmeskole vanskelig.

– Flere av ungdommene vi snakket med, trivdes dårlig med fjernundervisning og slet med å konsentrere seg hjemme og på egenhånd. Dette gjaldt også noen av dem som bodde for seg selv, noen av dem som bodde hjemme og samtlige av dem som bodde i et bofelleskap, forteller Skiple.

En av ungdommene forklarte det slik: «Å ha skole på skjerm og følge med gjennom det, det var veldig vanskelig. Jeg var flink på skolen, egentlig, men jeg klarte ikke sånn hjemmeskole. Jeg var mye nedfor og sånt, så det var vanskelig.»

For enkelte, spesielt dem som ikke trivdes på skolen før pandemien, opplevdes hjemmeskole derimot som en etterlengtet mulighet til å konsentrere seg.

En av ungdommene fortalte:

«Det var et perfekt tidspunkt for meg, fordi da fikk jeg catchet opp med alle fagene mine, så da kunne jeg gå rett ut [av VGS] med ikke så dårlige karakterer.»

De som trivdes med hjemmeskole, jobbet selvstendig med skolearbeidet og fikk verken hjelp av foreldre eller fulgte med på fjernundervisning. De som falt ut av undervisningen under pandemien, hadde begynt eller hadde planer om å begynne undervisningen igjen påfølgende skoleår.

Studien støtter med andre ord hypotesen om at barnevernserfaring kan gi en viss motstandsdyktighet i møte med nye kriser. 

Barnevernets tilpasning og fleksibilitet

Selv om de ansatte gjorde så godt de kunne for å opprettholde arbeidet med å ivareta de mest utsatte, ble det totalt sett gjennomført færre fysiske møter med barn og familier under pandemien. Barnevernet mottok også mindre informasjon fra andre samarbeidstjenester.

Barnevernansatte beskrev en krevende periode hvor kreative løsninger måtte til for å opprettholde kontakten med de mest sårbare barna og ungdommene. Fysiske møter ble ofte erstattet med verandamøter, turmøter og digitale konsultasjoner.

Etter pandemien har de ansatte beholdt muligheten for digitale møter og delvis hjemmekontor, først og fremst fordi det sparer dem for mye reisetid til og fra møter.

– De fleste barnevernansatte ga uttrykk for at de foretrakk fysiske møter med barn og unge, men at de etter pandemien i større grad spør brukerne hva de selv ønsker, sier Skiple.

– En annen positiv konsekvens er at flere familiemedlemmer kan delta i møter via digitale plattformer, noe som har gjort det lettere å involvere alle parter i omsorgsarbeidet, legger hun til.

På spørsmål om hvilken betydning de ansatte tror pandemien kan ha hatt for barn og unge generelt, er psykisk uhelse og skolevegring et gjennomgående tema.

En av de ansatte kommenterer: «For de aller fleste barn og ungdom så var nedstengningen negativt. Det har ført til et høyt skolefravær for barn og unge – vi trodde nok lenge at de barna som sliter med 'vanlig' skole og undervisning, kunne komme seg gjennom nettundervisning, men de falt fra der òg.»

En annen ansatt forteller: «Mye ensomhet og utenforskap, på grunn av isolasjon blant barn og unge under pandemien. Vennskapsbrudd – med avstand, og kapasiteten de unge har for vennskap har kanskje blitt mindre.»

Dette samsvarer også med Folkehelseinstituttets konklusjoner.

Behov for videre forskning

Forskerne bak studien anbefaler en videre undersøkelse av barnevernets rutiner. Målet er å sikre at ingen saker ble neglisjert på grunn av færre kontaktflater under pandemien.

– Studien vår understreker viktigheten av å forstå og forutse de mest sårbare barnas fremtidige behov, spesielt i krisetider. Dette vil bidra til å styrke barnevernet og sikre at alle barn får den støtten de trenger, uansett ytre omstendigheter, sier Skiple.

– Det er også behov for mer forskning på de langsiktige konsekvensene av «koronaensomhet», spesielt med tanke på økende psykisk uhelse og skolevegring, sier hun.

Referanse:

Alida Skiple mfl.: Koronapandemiens betydning for barn og unge som mottok tiltak fra barnevernet. Erfaringer fra ungdom og barnevernansatte. NOVA Notat 1/24, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Vi har minst 27 millionar handlenett heime. Gjer dei matinnkjøpa meir miljøvennlege?

• 

  Kan nye former for ledelse i kommunene gi økt livskvalitet for innbyggerne?

• 

  Lytter mobilen til samtalene våre og sender oss personlig reklame?

• 

  Slik kan vi få flere til å sykle

• 

  Bør godteri og snacks bort fra idrettskioskene?

• 

  Folk sjukmelder seg for å hjelpe gamle foreldre: – Illegitim bruk av ordninga

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER