Ylva (21) er en av dem som stammer. 

– Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle klare å gjøre de helt vanlige tingene som alle andre kom til å gjøre. Bare det å få barn, for eksempel. Hvordan kunne jeg få barn når jeg ikke klarte å snakke?

Ylva begynte å merke stammingen sin allerede i barnehagen, men det var da hun begynte på skolen at hun virkelig følte seg annerledes.

– Da jeg hørte de andre barna i klassen min prate, innså jeg hvor annerledes jeg var. Det syntes jeg var veldig vanskelig å håndtere. Løsningen min ble å skjule stammingen min så godt det lot seg gjøre. Jeg ble veldig god på det. Så god at nær familie og nære venner trodde at jeg hadde sluttet å stamme, forteller hun.

Krevende å skjule

Karoline Hoff jobber i Statped med stamming og løpsk tale. Hun forteller at det å skjule stammingen sin kan være svært krevende for den det gjelder.

– Parallelt med snakkingen pågår det hele tiden en løpende vurdering: Hvordan hørtes det jeg nettopp sa ut? Var det rart? Hva skal jeg si om litt? Det krever mye mer hjernekapasitet å gjennomføre en samtale når man unngår stammingen. Dette kan være veldig slitsomt og kreve store ressurser, sier hun.

Mellom to stoler

Det var ingen som hørte Ylva stamme, men hun stammet fortsatt inni seg.

– Dette førte med seg en del vonde følelser. Jeg utviklet både depresjon og angst, sier hun.

Etter hvert som angsten og depresjonen tok mer og mer plass, begynte Ylva å gå til psykolog parallelt med behandlingen hos logoped hun allerede fikk.

– Jeg gikk til to forskjellige terapeuter, men de klarte ikke å jobbe sammen. Psykologen forstod ikke at stammingen var roten til de vonde tankene mine, og logopeden syntes det var utfordrende å hjelpe til med vonde tanker som depresjon. Dette gjorde at jeg ikke fikk den hjelpen jeg skulle hatt, forteller hun.

Ylva forteller at hun egentlig var ganske skoleflink. Hun hadde gode karakterer og likte å lære. Men siden stammingen tok så stor plass, ble det vanskeligere og vanskeligere å prestere på skolen.

– Det var bedre for meg å skjule stammingen enn å vise det jeg kunne. På videregående dalte karakterene mine, og jeg hadde mye fravær, sier hun.

Angsten og de negative tankene tok stor plass i Ylvas liv.

– Det var vanskelig for meg å vite hvordan livet skulle bli bedre. Alt det som alle andre gleder seg til når de blir voksne, virket for meg helt håpløst. 

Hva er egentlig stamming?

Stamming er ufrivillige stopp eller brudd i talen til en person. Selv om man vet hva man skal si, stopper talen opp. Dette kan vise seg som repetisjoner, forlengelser eller blokkeringer.

Det sier Linn Stokke Guttormsen, forsker ved Institutt for barnehagelærerutdanning på OsloMet. Hun er utdannet logoped og har forsket på stamming og stammebehandling i barnehagealder. 

Hun forteller at det kan være flere årsaker til at noen barn begynner å stamme.

– Stamming er både genetisk og nevrologisk betinget. Det er arvelig og går ofte igjen i familier. Vi snakker om at barn har en nevrologisk sårbarhet som predisponerer dem for å utvikle stamming. Dette er det genetiske bidraget.

Hun forteller at tvillingstudier har samtidig vist at stamming kan oppstå hos en enegget tvilling, men ikke hos den andre. Det tyder på at det må være andre faktorer i tillegg til genetikk som forklarer hvorfor stamming oppstår. 

– Stamming kan oppstå i etterkant av en nevrologisk skade. Det kaller vi for ervervet stamming. Det kan skje når som helst i løpet av livet. Stamming i tidlig alder kaller vi for utviklingsmessig stamming, forteller Guttormsen.

1 av 10 opplever å stamme i barnehagealder

Karoline Hoff forteller at rundt ti prosent av barn i barnehagealder opplever en eller flere perioder med stamming.

– For denne aldersgruppen er stamming dermed ganske vanlig. Blant voksne er under en prosent berørt. Dette tallet er relativt konstant på tvers av kulturer, verdensdeler og språk, sier hun.

Når stammingen oppstår, kan variere fra barn til barn. Hos noen kommer det snikende, nesten umerkelig, mens hos andre starter det brått. 

For de fleste opphører stammingen naturlig av seg selv.

– Ulike studier har funnet at omtrent 70 prosent av alle barn som stammer i barnehagealder, slutter å stamme før skolestart. Vi vet derimot ikke hvem som vil fortsette å stamme, og hvem som ikke vil ha det med seg gjennom livet, forteller Hoff.

Hvordan behandle stamming?

I barnehagealder finnes det ifølge Guttormsen ulike typer behandlingsprogrammer med forskjellige fokusområder.

– Noen konsentrerer seg om å endre talemiljøet rundt barna, mens andre fokuserer direkte på barnets tale. For eksempel kan noen programmer be barna om å gjøre endringer i måten de snakker på, eller foreldre og logoped kan gi verbale tilbakemeldinger både på flytende tale og stamming. 

Felles for behandlingstilnærmingene i barnehagealder er at foreldre og barn som regel møter logoped ukentlig. Logopeden gir veiledning i å gjennomføre økter hjemme.

I skolealder involverer man barnet selv i mye større grad. 

– For at barnet skal oppleve god behandling, må man jobbe med det barnet oppfatter som meningsfylt, og ikke det andre mener kan være nyttig. Det er viktig at barnet selv opplever fremgang gjennom små og tydelige mål som er oppnåelige. For eksempel kan et mål være å tørre å prate engelsk mens man gamer med internasjonale venner. Det er motiverende, forteller Hoff.

Et inkluderende miljø

Kunnskap og toleranse i klassen er også viktig for barn som stammer.

– Jeg har ofte sett at det er positivt for barna å ha en skolehverdag preget av åpenhet og en inkluderende klasse. Der vet medelevene hva stamming er og hvordan de best kan støtte vennene sine. Dette kan forebygge mobbing og erting. Det skaper et inkluderende miljø for alle, sier Hoff.

I dag går det mye bedre med Ylva. Hun studerer, jobber og har samboer. Hun har fått hjelp. 

I denne episoden av Det virker! får du høre hvordan et tilfeldig møte med en stammende logoped skulle endre alt.

Podkasten er produsert av SpedAims – Senter for spesialpedagogisk forskning og inkludering og er finansiert av Forskningsrådet. Programleder og produsent er Fredrik Solli Wandem, kommunikasjonsrådgiver i SpedAims.

Hør episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER