Mange av oss ser nok på Antarktis som en fjern og mystisk avkrok.

Verdens kaldeste og mest forblåste område var det siste kontinentet som ble oppdaget, og er i dag utpekt som et naturreservat viet fred og vitenskap.

– Men Antarktis er ikke et apolitisk menneskelig paradis med uberørt natur, et slags naturvitenskapens kontinent bare viet til forskning. Det er feil, mener Peder Roberts, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han har forsket på polarområdet i mange år og er spesielt opptatt av forholdet mellom politikk, miljø og naturvitenskap.

– Mennesker har alltid tatt med seg sine egne interesser til Antarktis, sier han. 

Kappløp om Antarktis

I 1911 plantet Roald Amundsen det norske flagget på Sørpolen. Der hadde ingen før satt sine føtter. Med det satte han punktum for et nervepirrende kappløp mot briten Robert Falcon Scott og ble hyllet som en helt.

50 år senere trådte Antarktistraktaten i kraft. Det er en avtale som forsikrer at fremtidige kappløp mellom land hovedsakelig skal drives gjennom naturvitenskap. 

I lang tid har kontinentet vært viet til forskning.

– All forskning i Antarktis er resultat av en politisk beslutning, for det er gjennom forskning at stater får innflytelse i Antarktistraktaten, sier Roberts. 

Mer politikk i miljøforskning enn man tror

Derfor mener idéhistorikeren at det er på tide av vi endrer synet vårt på Antarktis: fra et beskyttet vitenskapelig kontinent til et sted hvor storpolitikk, miljø og naturvitenskap møtes og påvirker framtida vår.

– Det betyr ikke at forskningen er mindre verdifull eller troverdig, men at vi må erkjenne hvordan naturvitenskap er et instrument for å drive politikk i Antarktis og ikke et alternativ til politikk.

Roberts synes Antarktis er et veldig godt eksempel på hvordan naturvitenskap og politikk smelter sammen.

– Det er ikke noe som heter rene miljøspørsmål. Alle spørsmål om å bevare naturen er også politiske. For det er vi mennesker som setter verdien på natur og miljø, og vi bestemmer når og hvorfor områder bør vernes og hvordan.

– Men miljø- og klimapolitikk er jo et eget og kjent felt. Tror du ikke at folk er bevisste på denne koblingen? 

– Jo, på at miljø og politikk er koblet sammen. Men miljøpolitikk er også alltid en form for økonomisk politikk eller kulturpolitikk, understreker han.

Antarktisavtale speiler den kalde krigen

Så til de som har et bilde av Antarktis som noe fjernt og eksotisk, et sted langt fra de politiske og økonomiske strukturene som har skapt resten av verden, er Roberts klokkeklar: 

– Her skjer det mer politikk enn man tror. Antarktis speiler verden i langt høyere grad enn man kanskje kunne forvente. Bare se på avtalene som forvalter Antarktis.

Ingen land eier Antarktis, men mange har gjort krav på landområder på kontinentet, deriblant Norge. Resultatet ble etter hvert Antarktistraktaten, en internasjonal avtale som trådte i kraft under den kalde krigen. 

– Avtalen er ofte sett på som et geopolitisk unntak. Den forbyr all militær aktivitet på kontinentet, legger alle krav om suverenitet på is og gjør forskning til måten stater kan få en plass ved bordet når beslutninger skal tas om Antarktis, forteller Roberts. 

Slik mener han Antarktis speiler den kalde krigens politikk på nøyaktig den samme måten som romkappløpet.

– Partene løste debatten om eierskap ved å legge den til side. Dette var en løsning som passet i tiden. Både for stater som Norge, som kunne befri seg fra dyre forpliktelser, og for supermaktene som fikk lov til å vise sin naturvitenskapelige kapasitet, sier Roberts. 

I dag har 54 stater signert traktaten. 

Miljøvern sent på dagsordenen

Først senere kom utvinning av ressurser og miljøvern på dagsorden. 

I 1991 inngikk partene i traktaten en miljøavtale. Den sikrer at Antarktis skal være et naturreservat for fred og forskning. 

Denne forbyr en rekke aktiviteter, som for eksempel å utvinne mineraler, innføre fremmede arter og etterlate seg noe form for avfall.

– Miljøavtalen kan se ut som et miljøspørsmål, og det var viktig for mange. Men å legge forbud på mineralutvinning frem til tidligst 2048 løste også et problem om økonomisk rettferdighet, mener Roberts.

Land som stod utenfor Antarktistraktaten, fryktet at de skulle bli utelatt fra fremtidig gevinst. Det er slik rike land og kolonimakter tidligere hadde dominert utvinning av naturressurser i andre deler av verden.

– Å si at ingen får tilgang til antarktiske mineralressurser, var både en måte å vise respekt for miljøvern på og samtidig unngå klager om urettferdig fordeling av ressurser, sier han.

Et antarktisk paradoks

Isen i Antarktis smelter. Hvis ustabile isbremmer kollapser, vil det globale havnivået stige flere meter. Det vil utgjøre en trussel for millioner av mennesker lenger nord.

Roberts mener klimakrisen gjør det enda mer tydelig at Antarktis er sentral i verdenspolitikken.

– Antarktis har gått fra å være det mest beskyttede kontinentet på jorden til det mest truede – og truende, mener idéhistorikeren.

Dette har Roberts forsket på sammen med filosofiprofessor Alejandra Mancilla ved Universitetet i Oslo. De kaller det det antarktiske paradoks. 

For partene i Antarktistraktaten forplikter seg til å bevare miljøet på kontinentet. Men hva med klimautslippet hjemme? 

– Å verne det antarktiske miljøet er umulig uten å endre på menneskelige aktiviteter utenfor Antarktis, sier han. 

Vitenskap som valuta

Det er altså bare de landene som driver betydelig forskning i Antarktis som får være med og bestemme over kontinentet.

– Å utføre mye forskning, selv god forskning, bør ikke være den avgjørende faktoren for å få innflytelse. Da kan stater investere i mye miljøforskning samtidig som de på hjemmebane fortsetter oljeleting og bidrar til klimaendringer.

Idéhistorikeren har sett på et alternativ til det systemet som er i dag.

– Tenk hvis de statene som er mest berørt av klimaforandringene i Antarktis, som Bangladesh, Maldivene eller Kiribati, hadde fått beslutningsmakt. Hva hadde skjedd da? 

Det har vi ikke svaret på.

– Antarktis er ikke irrelevant

Roberts mål er at vi skal forstå at Antarktis ikke kan avgrenses til et laboratorium som er ubetydelig i global sammenheng.

– Historien har gang på gang vist at makt over miljø alltid er koblet til makt over mennesker. Det er grunnleggende feil å se på miljø nesten som en politisk luksusvare som kan legges til side når det ønskes, sier han. 

Føles fremdeles Antarktis langt unna?

 – Hvis huset ditt blir oversvømt i fremtiden, så vil det mest sannsynlig skyldes Antarktis. Antarktis er ikke fjernt og irrelevant for livene våre. Det er nært og truende. Kontinentet har en direkte innflytelse på oss, noe vi ikke har råd til å ignorere.

Referanse:

Peder Roberts: Does the science criterion rest on thin ice?. Geogr J, 2020. DOI: 10.1111/geoj.12367

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – Frie medier og sterke institusjoner fjernes én etter én

• 

  Hvorfor er det så vanskelig å følge tannlegens anbefalinger?

• 

  Slik skal forskere bedre forstå fenomenet tørr munn

• 

  Dette proteinet er viktig for forbrenninga i muskelcellene

• 

  Barn som ikke kan snakke, vil også være med

• 

  Disse delene av landet får kraftigst sol­formørkelse på lørdag

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER