– Tidligere var det en ganske lik forståelse og fremgangsmåte når bekymringsmeldingene kom inn. Nå har barnevernet blitt mindre kategoriske når de jobber med vold i nære relasjoner. 

Det sier forsker Anja Bredal ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet. Hun har ledet en studie om den kommunale barnevernstjenesten. 

Forskerne har undersøkt hvordan barnevernet forstår og håndterer saker der det er mistanke om eller avdekket vold. De har sett på hvordan barn og foreldre opplever arbeidet som barnevernet gjør i slike saker.

– Basert på funnene våre har vi utarbeidet flere anbefalinger for å styrke dette arbeidet, uttaler Bredal.

Ikke alltid politianmeldelse

Forskerne har gjort både spørreundersøkelser og casestudier av landets barnevernstjenester. De har også gjennomført brukerundersøkelser blant foreldre og barn. 

Et av de tydeligste funnene, ifølge Bredal, er at barnevernet er blitt mer differensiert i tilnærmingen til arbeidet med vold. 

– Tradisjonelt har barnevernet håndtert alle bekymringsmeldinger om vold ganske likt. Det har for eksempel vært praktisert nærmest obligatorisk politianmeldelse ved all mistanke om vold, forteller hun.

Studien viser at barnevernet anmelder sjeldnere. Det skyldes at det oftere gjøres individuelle vurderinger i hver enkelt sak.

Flere deltakere i studien henviste til barnevernsloven. Den sier at en anmeldelse skal fremme barnevernets arbeid og være til barnets beste.

– Tidligere har de lent seg mer på politiets vurderinger. Men det er samtidig en bred enighet om at alvorlig vold alltid skal politianmeldes, sier Bredal.

Ulike grader av vold

Barnevernsansatte er bevisste på at det å snakke om forskjellige motiver eller grader av vold, kan tolkes som bagatellisering.  Samtidig mener de det er nødvendig med en differensiert forståelse av vold.

– I likhet med samfunnet ellers er barnevernsansatte preget av et moralsk imperativ om ikke å bagatellisere vold mot barn, sier forskeren.

– Det er vanskelig å jobbe faglig godt med vold hvis det å differensiere, er forbundet med moralsk risiko. Derfor anbefaler vi at det utvikles et faglig begrepsapparat som gjør dette arbeidet enklere. 

Riktig å snakke med barnet alene først?

Videre viser rapporten at voldsbekymringer har fått mye oppmerksomhet i startfasen. Det har vært fast rutine å først snakke med barnet uten at foreldrene er informert. Deretter har man kalt inn foreldrene til samtale samme dag.

Hensikten har vært å bevare sikkerheten. Det er enklere å avdekke vold når foreldrene ikke har rukket å påvirke barnet.

– Men tilbakemeldingene vi har fått, viser at det ikke alltid blir som tenkt. Det er ikke alltid barnet åpner seg. Fremgangsmåten er også omdiskutert fordi den oppleves dramatisk for både barn og foreldre og gjør det videre samarbeidet vanskeligere. 

Vold som glipper

Tidligere forventet barnevernet at foreldrene skulle erkjenne voldsutøvelsen før det kunne settes inn hjelpetiltak. Flere foreldre som forskerne intervjuet, fortalte at de hadde blitt møtt med slike krav. 

– Nå har erfaringen vist at et slikt krav kan virke mot sin hensikt. Mange foreldre kvier seg for å innrømme vold. De frykter for å bli anmeldt eller miste barnet. Et absolutt krav om erkjennelse kan føre til at de trekker seg ut av samarbeidet. Ofte har ikke barnevernstjenesten mulighet for å pålegge tvangstiltak. De er avhengige av foreldrenes samtykke for at barnet skal få hjelp. 

I nyere tid har barnevernstjenesten begynt å vise en større forståelse for foreldres frykt. Barnevernet nøyer seg oftere med en delvis erkjennelse før de setter i gang hjelpetiltak. 

En slik mindre konfronterende kommunikasjon med foreldrene har vist seg å være fornuftig, ifølge forskeren. Men det er samtidig en fare for at oppmerksomheten om volden blir borte.

– I tillegg har mange av familiene sammensatte utfordringer. Det gjør at barnevernstjenesten føler at de må prioritere såkalte primærproblemer først. En sentral utfordring i tiltaksfasen er derfor hvordan de kan jobbe med flere problemer samtidig og ikke miste volden av syne, sier Bredal. 

Hun etterlyser et mer helhetlig perspektiv på tjenestens voldsarbeid.

Barn som lever med vold

Enda et poeng som Bredal og kollegene trekker fram i den nylig publiserte studien, handler om det de kaller høykonflikt. 

Begrepet brukes tidvis i sammenhenger der det har vært vold mellom foreldrene og hvor barnet har vært vitne til den.

– At barn lever med vold mellom foreldre, regnes som vold mot barnet. Vi vet hvor skadelig det kan være. Når voldsutsatte mødre møtes med et konfliktperspektiv fra barnevernet, vil det ofte tilsløre volden barnet har levd med. Derfor anbefaler vi at de barnevernsansatte lærer mer om hvordan de kan skille mellom volds- og konfliktsaker, sier hun.

Videre kommer det fram at barnevernsansatte synes det er spesielt krevende der volden er knyttet til seksuelle overgrep mot barnet. 

Flere følte at de manglet kompetanse og at egne holdninger og følelser rundt seksualitet kunne være et hinder for å gjøre en god jobb. 

– Her er vår anbefaling at det øves mer på å snakke om kropp og seksualitet i opplæringen, sier Bredal. 

Mindre svart-hvitt

Tilbakemeldingene fra både barna og foreldrene som har bidratt i studien, er et unisont ønske om å bli møtt med forståelse og respekt og at barnevernsansatte tar hensyn til at familiene er i akutt krise.

– Det er tydelig at en slik tilnærming er viktig for det videre samarbeidet, sier hun.

Noen foreldre forteller at de var møtt av barnevernsansatte som trodde fullt ut på det barna fortalte om vold. Deres egne forsøk på korrigering og forklaring ble sett på som løgn og bagatellisering.

– Det er positivt at barns stemme blir hørt. Men vi advarer samtidig mot at barnets utsagn får en avgjørende plass i barnevernets dokumentasjon, forteller Bredal. 

Det handler ikke om å tro mindre på barnet, men om å styrke grunnlaget for beslutning slik at barnet ikke må bære for mye av ansvaret. Barn risikerer sanksjoner og kan føle på skyld når de har fortalt noe som utløser en barnevernssak. 

– Det er krevende å fortelle om vold og overgrep enten man er utsatt, utøver eller begge deler. Tid til å bygge relasjoner er derfor en vesentlig faktor i barnevernstjenestens arbeid med slike saker, sier Anja Bredal. 

Referanse:

Anja Bredal mfl.: Barnevernstjenestens arbeid med vold og overgrep. NOVA Rapport 16/23, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.