Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - les mer.
Forskere har intervjuet nesten hundre ansatte i departementene som var mål for terrorbomben 22. juli 2011. Her fra en minnemarkering i Regjeringskvartalet i Oslo.(Foto: Kyrre Lien / VG)
Hvordan kommer man tilbake i jobb etter terror mot arbeidsplassen?
Godt jobbfellesskap og ledere som så den enkeltes behov. Dette var viktig for ansatte som kom raskt tilbake på jobb etter bombingen av Regjeringskvartalet i 2011.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS)
Publisert
Hvordan vi reagerer på terror eller andre ekstreme hendelser, er svært individuelt. En ny studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser likevel tydelig at samhørighet med kollegene og ledere som ser den enkeltes behov, gjør det lettere å komme tilbake på jobb etter et terrorangrep mot egen arbeidsplass.
– Vi har gjort omfattende intervjuer med nesten hundre ansatte i departementene som var mål for terrorbomben i 2011. Utvalget omfatter både ansatte med tydelige symptomer på posttraumatisk stress og ansatte uten slike symptomer, sier forsker Trond Heir ved NKVTS.
Han forteller at det gjorde sterkt inntrykk å høre hvor skjellsettende og skremmende terroren var, også for mange ansatte som ikke var til stede i Regjeringskvartalet da bomben gikk av.
Traumatisk også for de som ikke var til stede
Om deltakerne i studien rent fysisk var på jobb da det smalt, var nemlig ikke avgjørende for om de utviklet posttraumatiske stress-symptomer eller ikke.
Ifølge Heir kan det ha mange forklaringer.
– Det kan blant annet ha sammenheng med den betydningen jobben har for vår personlige identitet. Angriper du arbeidsplassen min, angriper du også meg. I tillegg skapte terroren en følelse av uhygge som var like reell for dem som ikke var til stede. «Det kunne skjedd meg, og det kan skje igjen.» Mange mistet også kolleger; åtte mennesker døde som følge av terrorangrepet, sier forskeren.
– Hva skal til for at man orker å gå tilbake på jobb etter en så ekstrem hendelse på arbeidsplassen?
– Det varierer fra person til person når man føler seg klar og hvilken individuell tilrettelegging som trengs. Det var likevel veldig tydelig at samhørighet med kollegene og følelse av fellesskap hadde stor betydning for de som gikk rett tilbake på jobb etter terroren. Det hadde også stor betydning for hvor raskt sykmeldte maktet å begynne på jobb igjen, sier Heir.
Om folk rent fysisk var på jobb i Regjeringskvartalet da det smalt, var ikke avgjørende for om de utviklet posttraumatiske stress-symptomer eller ikke.( Foto: Marianne Løvland / NTB)
Robuste arbeidsplasser bygges i «fredstid»
Han mener funnene viser at de viktigste tiltakene for å gjøre en arbeidsplass i stand til å takle voldsomme, traumatiske hendelser, må skje i hverdagen før hendelsen finner sted.
– Robuste arbeidsplasser må bygges i «fredstid». Det er ved å skape sterke og gode fellesskap at ledere og ansatte blir i stand til å håndtere ekstreme situasjoner på en god måte. Hvis dette byggverket er på plass i utgangspunktet, kan nødvendige tiltak som iverksettes i ettertid, bli mer effektive, mener han.
En del av de departementsansatte som ble intervjuet, opplevde at dette fellesskapet var på plass. En mann i 30-årene sa det slik:
«Vi var veldig preget av en følelse av fellesskap […] Vi visste at vi måtte utarbeide et statsbudsjett og at det var korte frister. Atmosfæren var faktisk ganske god til tross for omstendighetene. Vi dro lasset sammen og var fast bestemt på at vi måtte jobbe litt mer enn vanlig […]»
Lederne må se de enkeltes behov
Selv om de ansatte hadde ulike behov for oppfølging etter bombingen, var det store forventninger til at arbeidsgiveren skulle ta en aktiv omsorgsrolle.
Det ble forventet god oppfølging og individuell tilrettelegging slik at hver enkelt kunne yte etter evne. Noen følte seg i stand til å arbeide mye, for andre kunne det være en utfordring bare å være i Regjeringskvartalet.
– Oppfatningene av hvor vellykket oppfølgingen var, varierte veldig og illustrerer nok hvor vanskelig ledelse kan være. Ikke bare ble ulike ledere oppfattet ulikt, de samme lederne og de samme tiltakene fikk også svært ulike skussmål fra ulike ansatte. Mange følte at arbeidsoppgaver og krav i kjølvannet av terroren kunne vært mye mer individuelt tilrettelagt, sier Heir.
Annonse
Ledere som kastet seg over arbeidet med det samme, ble av noen oppfattet som ledestjerner og gode rollemodeller. En kvinne i 40-årene sa det slik:
«Lederen min sa: ‘Jeg tror det er bra for oss alle å begynne å jobbe for da har vi noe å gå til, og i det minste vil vi være sammen.’ Når jeg tenker på det i ettertid, var det veldig lurt. […] Det føltes veldig meningsfylt. Jeg tror det hadde vært vanskeligere hvis jeg hadde blitt hjemme. Så, noe av grunnen til at det var så bra etterpå [etter bombeeksplosjonen] er at det var tydelig for lederen min og da ble det også tydelig for meg. ‘Ja, selvfølgelig begynner vi igjen.’»
Noen oppfattet lignende lederatferd som et urimelig krav til arbeidsinnsats i en traumatisk periode, noe dette utsagnet fra en mann i 40-årene er et eksempel på:
«Det var ‘business as usual’. […] Ja, det var mye 'Ja, nå må vi ta vare på hverandre, og vi må stoppe i gangen og spørre: 'Hvordan har du det?' Men samtidig handlet det om å fortsette. Det var ingen reduksjon i ambisjonsnivået, og det var heller ingen klar prioritering. Det var snarere et tilfelle av ‘Bare ta en tur rundt bygningen hvis du føler deg trist […]’ Men fordi ingen prioriterte hvilke oppgaver vi kunne ta lettere på, var det ikke tid til å ta en kort pause.»
Ifølge Heir bidro ledere som «så» hver enkelt og hadde evne til å tilrettelegge ut fra individuelle behov, på en positiv måte til at folk kom tilbake i jobb igjen.
Han viser for eksempel til denne kvinnen i 50-årene, som opplevde aksept for å yte mindre i perioder:
«For meg har det vært bra å få lov til å bremse, i det minste noen ganger, enten det bare betyr å jobbe hjemmefra eller slik som nå, når jeg kan bremse [arbeidstempoet] i noen uker og la skuldrene synke litt […]»
Noen brukte arbeid som mestringsstrategi
Noen valgte selv å «stå på i jobben».
– En del brukte arbeid bevisst som mestringsstrategi og jobbet like mye eller til og med enda mer enn før terrorangrepet. Å jobbe, bidro til å normalisere hverdagen, og det å være opptatt gjorde at det ble mindre tid til å kverne på vonde tanker, forteller Heir.
En kvinnelig departementsansatt i 50-årene sa det slik:
«For meg var bare det å være på jobb og stå på i jobben avgjørende for at det gikk så bra [i ettertid]. […]. Jeg trengte ikke ta fri for å sitte hjemme og tenke. For meg var det verken attraktivt eller konstruktivt.»
Annonse
Oppsto et «sorghierarki»
Også mange ansatte som ikke hadde vært på jobb da bomben detonerte, utviklet symptomer på posttraumatisk stress. Likevel fikk de som faktisk hadde vært i Regjeringskvartalet under eksplosjonen, mer omfattende oppfølging av arbeidsgiveren.
– Flere ansatte opplevde det som urettferdig, og mente det bidro til et slags «sorghierarki» der enkeltes sorg ble oppfattet som mer legitim enn andres, sier forskeren.
En kvinne i 40-årene satte ord på denne følelsen:
«De som hadde vært på jobb hadde på en måte en grunn til å sørge, men for oss som bare hadde mistet arbeidsplassen vår, var det ikke det samme. […] Det ble opplevd som noe urettferdig. Det høres kanskje rart ut å si det, men ‘Se oss også. Vi er her. Vi har følelser. Dette er også vår jobb. Vi har også mistet en kollega, selv om vi ikke var på jobb den dagen.’ Så det var litt hierarki i hvem som kunne sørge og hvem som ikke kunne. […] Ingen har enerett til sorg. Dette kunne kanskje ha blitt gjort litt tydeligere i vårt departement.»
Kort om studien
Studien Heir og kollegene står bak, er trolig den første som gjør så omfattende bruk av dybdeintervjuer i traumeforskning.
Forskerne har intervjuet 98 personer tilfeldig valgt blant 2519 departementsansatte som hadde svart på en nettundersøkelse om eksponering for og reaksjonene på terroren. Forskerne la vekt på at utvalget skulle omfatte både ansatte som hadde vært i Regjeringskvartalet under bombeeksplosjonen og ansatte som ikke var til stede. Likedan besto utvalget både av ansatte som hadde utviklet tydelige symptomer på posttraumatisk stress og ansatte som ikke hadde slike symptomer.
Deltakerne ble spurt om hvilke faktorer som bidro til arbeidsdeltakelse eller sykefravær, og om hvilke faktorer som gjorde en forskjell i hvor raskt sykmeldte kom tilbake på jobb.
Referanse:
Trond Heir mfl.: The Role of Workplace on Work Participation and Sick Leave after a Terrorist Attack: A Qualitative Study. International journal of environmental research and public health, 2021. Sammendrag. Doi.org/10.3390/ijerph18041920
