8 timer, 5 dager i uka. For rundt 60 år siden ble dette etablert som gullstandarden for hvor mye en vanlig arbeidstaker skal jobbe.

Også i Norge har dette holdt stand. I 1986 fikk riktignok arbeidstakere med tariffavtale trukket arbeidsuka ned til 37,5 timer, men lovverket holder fast ved 40 timer.

En vanlig arbeidsuke er altså like lang nå som den var på slutten av 1960-tallet. 

Krav om å ta nye steg – eksempelvis mot 6 timers arbeidsdager eller 4 dagers arbeidsuke – har hatt lite vind i seilene.

Nå er det imidlertid tegn på økende medvind for ideen.

– I flere europeiske land ser vi en ny bevegelse mot kortere arbeidstid. Både i enkeltbedrifter og – som på Island – for hele bransjer, sier Fafo-forsker Kristin Alsos.

Hett tema i EU

Alsos har forsket mye på arbeidstid, og har skrevet et eget Fafo-notat om sekstimersdagens stilling i Norge og en vitenskapelig artikkel om LOs interne strid om kortere arbeidstid, begge med kollega Mona Bråten. 

Alsos har også bidratt med norske data til EU-forskning om blant annet arbeidstid.

På sistnevnte område er det altså mye som skjer. Ifølge EUs forskningsbyrå Eurofound, har kortere arbeidstid vært et hett tema i mange medlemsland de siste årene. Mange land har også begynt å eksperimentere med ordninger.

Utviklingen har fått ringvirkninger helt til topps i EU-systemet ved at EU-kommisjonen nå starter et pilot-prosjekt for å samle kunnskap om forkorting av arbeidstida, fortrinnsvis i form av 4-dagersuke.

Hva skyldes denne nye iveren?

Alsos peker på koronapandemien som den viktigste årsaken. Nedstengingen var en øyeåpner for at balansen mellom jobb og familieliv kan være en annen enn det vi har tenkt på som vanlig.

– Samtidig har rikdommen vår kommet til et nivå der mange føler at de har nok penger til å prioritere andre ting – som mer fritid. Men dette gjelder nok først og fremst funksjonærene, de som har typisk godt betalte kontoryrker. I andre yrker og samfunnslag vil de nok kunne ha helt andre ønsker, bemerker hun.

Imens, i Norge

Til tross for at debatten går helt til topps i EU, er det relativt stille i Norge. Og det vil nok ikke endre seg med det aller første, mener Alsos. Kravet om kutt i arbeidstida står rett og slett svakere her til lands.

– I Norge ble ønsket om sekstimersdag lansert allerede på 1980-tallet. At saken ikke har bevegd seg videre på førti år, er selvsagt litt rart. Men en sentral årsak er at vi har prioritert økt lønn og mer velferd framfor kortere arbeidstid. Og det har sikret oss langt bedre levekår i perioden, sier Alsos.

Noen har selvsagt ønsket det annerledes. Paroler om 6-timersdag er gjerne fast inventar i mange av landets 1. mai-tog. Fagforbundet er for. Partiene SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne har det som mål.

Også vi har hatt enkelte som har testet vannet, eksempelvis med 6-timersdag ved et Tine-meieri og et prøveprosjekt i en barnehage drevet av Oslo kommune.

Likevel: Alt i alt er skeptikerne i klart flertall, understreker Alsos.

– I Norge er diskusjonen ganske død. De tyngste aktørene blant arbeidsgiverne, fagbevegelsen og politikerne er rett og slett ikke nok interessert.

Splittet klokkekamp

En sentral årsak til at temaet ikke er høyt på agendaen i Norge er å finne i fagbevegelsen, ifølge Alsos’ forskning.

Fagbevegelsen er ofte den viktigste kraften for å innføre nye standarder i arbeidslivet. Men på dette området er uenigheten stor, både innad i og mellom ulike fagforbund.

I grove trekk kartlegger Alsos denne uenigheten til å gå mellom arbeidere og funksjonærer. 

Mens funksjonærene – kontorarbeidere, om du vil – gjerne har råd og organisatorisk mulighet til å krympe arbeidstida, er saken en helt annen for mange arbeideryrker. Altså yrker som i større grad krever at man er fysisk til stede på arbeidsplassen og til bestemte tider.

Blant de sistnevnte skiller riktignok helse- og omsorgssektoren seg ut ved å være en sterk pådriver for sekstimersdag.

Alt i alt skaper ideen om kortere arbeidstid splittelse mellom forskjellige samfunnslag og yrker, konstaterer Alsos.

– Én ting er lønn, som kan måtte ofres for å få gjennom krav om mer fritid. Ikke alle vil mene de har råd til det. Noe annet er at mange i fagbevegelsen heller ønsker en annen utforming av arbeidstida framfor kortere arbeidstid, betoner hun.

For eksempel vil mange som jobber skift eller turnus, heller kjempe for mer normal arbeidstid – mer fri på kvelder og helger – framfor færre timer. Yrker som preges av omfattende reiser og opphold hjemmefra, eksempelvis i anleggsbransjen, har også lignende ønsker.

Samtidig skiller arbeidstakerne i helse- og omsorgssektoren seg ut ved å være sterke pådrivere for sekstimersdagen.

– I sum blir det for mange ulike interesser som står mot hverandre. Derfor har det vært andre krav som har stått høyere opp på lista for fagbevegelsen, vektlegger forskeren.

Fra Stortinget?

Alt henger selvsagt ikke bare på fagbevegelsen. Politikerne kan jo også bruke et flertall i Stortinget til å senke taket for arbeidstid – uansett om man har tariffavtale eller ei.

Selv om noen mindre partier har signalisert at de vil kunne gå til et slikt skritt, vil øynene til mange rikspolitikerne trolige flakke nervøst mot tabellene over statens inntekter og utgifter. For vil ikke produksjonen krympe og Norge miste konkurransekraft? Klarer vi å løse alle oppgavene som løses bør?

Samtidig er ikke nåtidens situasjon så god for å snakke om kutt i arbeidstida, legger forskeren til. Arbeidsledigheten er lav og en eldrebølge i anmarsj.

Da ønsker de som styrer å få mest mulig ut av de arbeidstakerne man har – og som altså blir en stadig mindre andel av den totale befolkningen.

– Mangelen på arbeidskraft er fremdeles stor i mange deler av arbeidslivet. Ta eksempelvis helsesektoren. Her er man dessuten avhengig av å dekke vaktplanene døgnet rundt for å ta seg av pasienter eller brukere. Ny teknologi og arbeidsinnvandring vil neppe på kort sikt klare å dekke behovet som følge av forkortet arbeidstid, påpeker hun.

Nedenfra og opp?

At vi forkorter normen for arbeidstid gjennom sentrale tariffavtaler eller storstilte lovendringer, er derfor lite sannsynlig, ifølge Alsos. For et reelt gjennomslag i Norge, tror hun derfor heller nye normer for arbeidstid må komme mer snikende fra grasrota.

– Akkurat nå er det mer sannsynlig. For eksempel at enkeltbedrifter innfører slike ordninger og at dette smitter over på andre.

Alsos peker samtidig på en sosial risiko ved en slik utvikling. Dette ser man eksempelvis i Storbritannia. Her er det en sterk aktivisme for kortere arbeidstid, men hovedsakelig kun blant kontorister. Samtidig har landet en langt svakere fagbevegelse og politikk for sosial utjevning enn vi har i Norge.

Man risikerer dermed at kutt i arbeidstida i første rekke kommer ressurssterke arbeidstakere i allerede fleksible jobber til gode.

Sliterstart?

Ut fra dette, mener Alsos at dersom vi som samfunn skulle velge et sted å starte med kortere arbeidstid, burde vi heller rette oss mot enkelte arbeideryrker.

– Nærmere bestemt de såkalte sliteryrkene. Yrker hvor arbeidet i seg selv er belastende med mye sykefravær og hvor mange arbeidstakere må førtidspensjonere seg eller blir uføre, sier hun.

Nettopp helse- og omsorgssektoren kan være et sånt eksempel, skisserer Alsos. Men hvorvidt kostnader og arbeidskraftsbehov blir veiet tilstrekkelig opp ved lavere sykefravær, færre uføre og senere pensjonering, er et helt åpent spørsmål.

– Man kan jo tenke seg at jobbene totalt sett blir mindre belastende og at færre faller fra. Men dette vet vi altfor lite om. De eksperimentene vi har hatt med forkortet arbeidstid, har vært altfor korte til å kunne si noe om langvarige helseslitasjer, påpeker hun.

På teknologiens vinger?

Et sentralt argument for at vi kan kutte ned på arbeidstida, er at ny teknologi har gjort ansatte i de fleste yrker enormt mer produktive. De fleste av oss utfører langt flere og større oppgaver enn våre forfedre.

Veksten i produktiviteten kunne blitt innkassert ved at vi alle kunne trappe ned og sitte mer på balkongen framfor møterommet. Økonomen John Maynard Keynes’ 1930-sitat om at «Innen 2030 vil man som følge av teknologisk utvikling ikke trenge å jobbe mer enn 15 timer i uken.» bygger på dette prinsippet.

Problemet er at antallet oppgaver og de nasjonale økonomiene har vokst i takt med produktiviteten. Eksempelvis har ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi fjernet behovet for mange gamle arbeidsplasser. Samtidig har teknologiene skapt nye arbeidsplasser basert på helt nye produkter og tjenester. På samme vis har bort-effektiviserte arbeidsplasser i industrien blitt kompensert av vekst innen service-yrker.

Og som nevnt: Arbeidstakerne har på sin side fortrukket å kreve sin andel av fortjenesten i form av økte lønninger framfor redusert arbeidstid.

Spørsmålet er likevel om det skulle komme en teknologi som til de grader utsletter behovet for menneskelig arbeidskraft. Spådommene om dette er kjente travere i samfunnsdebatten, nå sist representert ved kunstig intelligens.

– Selvsagt kan vi komme dit. Det er jo en endring som bare trenger å skje én gang. Men du risikerer nok å bli sittende fast i håpet. Så langt har alle store teknologiske hopp snarere skapt flere arbeidsoppgaver, påpeker Alsos.

Planlagt «nedrustning»?

Så hva gjenstår av alternativer? Tja. Hva om vi alle bare bestemmer oss for en ny norm og ny samfunnsstruktur – der jaget etter verdiskaping tones ned?

Den såkalte nedvekst-bevegelsen («degrowth») forsøker å skape alternativer til vekst-instinktet som er sentralt for kapitalismens vesen. Mindre arbeid og mer fritid står gjerne sentralt for en slik økonomisk nedbremsing.

Med mindre enkeltland skulle risikere å gjøre seg fattigere enn sine naboland, krever dette enten en bred global grasrotbevegelse som overstyrer politikerne eller en massiv planlegging på globalt nivå. Og dette i et verdenssamfunn som ikke er spesielt kjent for den slags evner til politisk koordinering, skisserer Alsos.

– Ja, en slik samfunnsendring kan selvsagt tas ved et aktivt valg. Men det vil innebære at vi må organisere samfunnet på en annen måte, med andre former for skattesystem og finansiering av velferd. Og hvordan det skal skje, er ikke lett å se for seg.

Referanser:

Kristin Alsos og Mona Bråten: Arbeidstidsreduksjoner – en kunnskapsoppsummering. Fafo-notat, 2020.

Kristin Alsos og Mona Bråten: Makt over arbeidstiden. Tidsskrift for Arbejdsliv, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fafo

Fafo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra FAFO:

• 

  Nyankomne flyktninger har fortsatt en kronglete skolevei

• 

  Tariffavtaler gjør selskaper mer produktive

• 

  Eldre i arbeidslivet kan skjule store ressurser

• 

  Gryende lederkrise i skolen

• 

  Er vi klare for robotenes inntog i arbeidslivet?

• 

  Da tariffavtalen kom til landet

Les flere saker av Fafo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER