En Fafo-forsker har tatt steget tilbake til fødselen av det norske arbeidslivet, slik vi kjenner det i dag.

I en vitenskapelig artikkel i en internasjonal fagbok om den nordiske modellen skriver Åsmund Arup Seip om kampen om rettferdighet.

Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-tallet skjedde det nemlig en hel del innenfor måten man tenkte på forholdet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Eller mellom arbeid og kapital, som det heter.

Streik på fyrstikkfabrikk

I artikkelen trekker Seip linjer til 1889, hvor kvinnelige arbeidere ved en fyrstikkfabrikk i datidens Kristiania gikk ut i streik.

– Hvorfor ble den viktig?

– Streiken blant de kvinnelige fyrstikkarbeiderne var først og fremst viktig fordi den skapte oppmerksomhet rundt de forferdelige arbeidsforholdene og nøden. Den bidro til å gjøre streik til et legitimt middel til å forbedre arbeidernes kår.

Forskeren forteller at de mange spontane streikene viste raskt at det var vanskelig å vinne fram, i hvert fall med varige løsninger, dersom arbeiderne ikke organiserte aksjonene og sto sammen på tvers av foreninger i de enkelte bedriftene.

– For arbeiderbevegelsen ble det et credo at alle streiker skulle organiseres av forbundene og ledes på en enhetlig måte med et definert mål og med metoder som vant støtte i opinionen, sier Seip.

Norge var tidlig ute

– Av europeiske land var Norge svært tidlig ute med å lovregulere arbeidskamp – altså bruk av streik og lockout. Hvordan har det seg?

– Vi fikk tidlig en nasjonal organisering av fagforeningen. Det var viktig. Nasjonale forbund dukket opp fra 1880-årene. Samtidig organiserte også andre grupper seg, og selve organisasjonstanken vant bred støtte, sier forskeren.

Han forklarer at danningen av LO og N.A.F., som arbeidsgiverforeningen het den gangen, i 1899 og 1900 betød en ytterligere sentralisering.

– Omfattende streikekamper gjorde tariff-forhandlingene til et samfunnsproblem og et sosialt problem. Streiken påvirket også andre enn partene selv, som familie, barn og hele lokalsamfunn. Venstre var et politisk parti som var veldig opptatt av å bruke lovregulering og voldgift for å hindre at det utviklet seg en større motsetning mellom samfunnsklassene. Det var dermed politisk vilje til å gripe inn i forholdet mellom tariffpartene.

Streikende fikk støtte fra Bjørnstjerne Bjørnson:

Bjørstjerne Bjørson støttet de streikende. I en tale i Christiania Arbeidersamfunn, november 1889 sa han:
«Det er det jeg vil i denne sak: denne streik og streikene efter denne og alle senere streiker, de skal tvinge [arbeidsgiverne] til å gjøre det rette. Det er således jeg mener: jeg tror at dette med streiker er en ren velsignelse. Nu banker det på ganske forsiktig – med en fyrstikk-pekefinger, men næste gang blir det med en manns neve, og næste gang igjen med en slegge.»

(Foto: Bjørnstjerne Bjørnson og kona Karoline, cirka 1903. Nasjonalbiblioteket, Flickr)

Slik endret tariffavtalen spillereglene

– Tariffavtalen var en helt ny oppfinnelse. Hvordan endret den spillereglene?

– Selve tariffene var ikke nye. Det fantes både faste lønnstariffer og eksempler på forhandlinger om lønn og arbeidsforhold før fagforeningenes tid. Men tariffavtalene skapte noe nytt. De var avtaler mellom en organisasjon, en fagforening, og en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverorganisasjon.

Når to organisasjoner inngikk avtale om lønn og arbeidsforhold som skulle gjelde flere arbeidsgivere og en rekke arbeidere var dette en helt ny juridisk konstruksjon, forklarer Seip.

– Det var høyst uklart hvilke virkninger en slik avtale kunne ha og om den faktisk var bindende for bedrifter og fagforeningsmedlemmer. Da arbeidstvistloven kom i 1915 var ett av målene å rydde opp i disse juridiske uklarhetene.

En arbeiderklasse som kunne handle kollektivt

Med tariffavtalene fulgte en endring:

– Fra at forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver ble definert som en relasjon mellom to individer, ble relasjonen mellom arbeider og arbeidsgiver også definert gjennom tariffavtalen som var formet av kollektive aktører. Dette bidro til å skape en arbeiderklasse som kunne handle kollektivt. Det er vanskelig å tenke seg 1900-tallets politiske landskap uten tariffavtalen. Den formet vårt politiske system. Det gjelder flere land i Europa.

Dempet radikale krefter

– Hvorfor ble stiftelsen av LO og NHO i 1899 og 1900 så viktig?

– De førte til en sterk sentralisering av makten. Det gjorde det mulig for de politiske myndighetene å trekke arbeiderne og arbeidsgiverne med på politiske beslutningsprosesser.

– LO og N.A.F. var ofte enige i mange saker som gjaldt hvordan forhandlingssystemet skulle organiseres. Uten denne enigheten, og uten sterke sentralorganisasjoner, kunne historien blitt en annen, sier Seip og fortsetter:

– Venstre ønsket å bruke tvungen voldgift, et slags rettssystem, for å fastsette lønninger når forhandlinger ikke førte fram. Da ville streiker vært forbudt.

– Norge hadde dessuten en svært radikal arbeiderbevegelse. Både før og etter den russiske revolusjonen i 1917 var det nok mange som ønsket, og også trodde på, en sosial revolusjon som kunne velte det bestående samfunn og skape et nytt samfunn uten nød. LOs sterke stilling og kloke ledere bidro i stor grad til å dempe disse kreftene.

Referanse:

Åsmund Arup Seip: "The Battle over a Fair Share: The Creation of Labour Market Institutions in Norway," i F. Engelstad mfl (red.): Democratic State and Democratic Society. Institutional Change in the Nordic Model, De Gruyter 2019.