Denne artikkelen er produsert og finansiert av Fafo - les mer.

I Norge har arbeidsgiverne og arbeidstakerne har blitt enige om regler for hvordan de skal takle uenigheter og sikre enighet og lojalitet.
I Norge har arbeidsgiverne og arbeidstakerne har blitt enige om regler for hvordan de skal takle uenigheter og sikre enighet og lojalitet.

Tariffavtaler gjør selskaper mer produktive

For en vanlig bedrift kan det betale seg å ha fagorganiserte arbeidstakere.

Er fagforeninger bra for selskapets produktivitet? Kan det være i bedrifters økonomiske interesse at arbeidstakerne er fagorganiserte og at man inngår tariffavtaler?

Spørsmålene berører en nerve i arbeidslivet og den økonomiske politikken.

Ofte legger man til grunn at arbeidstakere og arbeidsgivere har helt ulike interesser og kjemper om biter av den samme kaka. Får den ene mer, får den andre mindre.

Ny forskning finner likevel at organiserte arbeidstakere i kombinasjon med tariffavtale bidrar til at kaka vokser.

– Kort sagt finner vi at innføring av tariffavtale i et gjennomsnittlig norsk selskap gir økt produktivitet. Effekten blir sterkere dess flere av arbeidstakerne som er fagorganiserte, forteller forsker Elin Svarstad ved Fafo.

Nøkkelen for å få denne gevinsten ligger imidlertid i tariffavtalen, spesifiserer hun. Uten tariffavtale vil en høy andel fagorganiserte i snitt føre til lavere produktivitet.

– For et selskap med gjennomsnittlig andel fagorganiserte, vil derimot en tariffavtale bidra til økt produktivitet. Og denne effekten blir sterkere jo flere som er fagorganiserte. Ti prosent økning i organisasjonsgraden vil i snitt øke produktiviteten med 0,4 prosent, sier Svarstad.

Tariffavtale

Tariffavtale er en avtale mellom en fagforening og enten en arbeidsgiverforening eller en enkelt arbeidsgiver om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold.

Den første tariffavtale i Norge ble opprettet i 1873, og den første landsdekkende tariffavtalen ble inngått i 1907.

Kilde: Store norske leksikon

Monopol og lavere lønnsomhet

Sammen med forsker Fredrik B. Kostøl ved NTNU har Svarstad samlet og presentert funnene i en vitenskapelig artikkel publisert i tidsskriftet British Journal of Industrial Relations.

Funnene blir satt opp mot eksisterende teori. Disse teoriene er dels motstridende og kan grovt grupperes langs to akser:

  • Fagforeninger og tariffavtaler innebærer et monopol. De legger en ekstra kostnad på arbeidskraft gjennom å øke lønningene og kan hindre fleksibilitet som kan sikre økt produktivitet, enten direkte eller indirekte.
  • Fagforeningene har en institusjonell rolle og endrer dynamikken i de såkalte industrielle relasjonene (partssamarbeid). Ved å gi arbeidstakerne en felles stemme, vil man kunne dempe uroen i en virksomhet og finne en mer bærekraftig og konfliktdempende driftsmodell.

Den ene kategorien taler altså for at produktiviteten svekkes. Den andre for at den økes.

Svarstad mener det er gode argumenter på begge sider.

– Det bør ikke underslås at det for bedriften er kostnader knyttet til fagforening og tariffavtaler. Flere studier finner at fagforeninger bidrar til noe redusert lønnsomhet, altså overskudd for eierne, påpeker hun.

Da de begynte å undersøke, var de derfor ikke sikre på hvilke svar de ville få. Og selv om svaret endte med å gi mest støtte til siste kulepunkt, mener Svarstad dette ikke innebærer at første kulepunkt er uten sannhet.

– Trolig er det flere mekanismer som virker sammen og trekker i ulike retninger. Noen dytter mot en lavere produktivitet, andre mot en høyere. Men i gjennomsnitt ser altså tariffavtaler ut til å øke produktiviteten, summerer hun.

– Produktiviteten blir sterkere dess flere av arbeidstakerne som er fagorganiserte, forteller forsker Elin Svarstad ved Fafo.
– Produktiviteten blir sterkere dess flere av arbeidstakerne som er fagorganiserte, forteller forsker Elin Svarstad ved Fafo.

Fruktene fra samarbeid?

Svarstad og Kostøls registerdata kan ikke si noe direkte om hva er det med tariffavtalene som gir en sånn effekt. De bare viser at effekten er der.

De to argumenterer likevel for at nøkkelen ligger i evnen til samhandling og samarbeid på arbeidsplassene.

– Tariffavtalene etablerer et system for kommunikasjon og en kanal for at arbeidstakere kan få uttrykke sine meninger overfor ledelsen. Tariffavtalene regulerer også temaer som rett til informasjon, drøfting og medbestemmelse. Vårt argument er at denne spesifikke måten å samhandle på, er essensiell for å kunne øke produktiviteten i foretaket, sier hun.

I Norge har vi lange og sterke tradisjoner for et godt partssamarbeid. Arbeidsgiverne og arbeidstakerne har blitt enige om regler for hvordan de skal takle uenigheter og sikre enighet og lojalitet. Kompromisset kalles gjerne den norske modellen.

At modellen ikke bare sikrer demokrati i arbeidslivet – men også makroøkonomisk sett er nyttig og gunstig – er de fleste enige om.

– Men vår studie viser altså at det også i hvert enkelt selskap er mulig å høste økonomiske gevinster som følge av gode relasjoner for samarbeid på arbeidsplassen, påpeker Svarstad.

Topp og bunn flettet sammen

At fagorganisering og tariffavtaler også skal komme selskapet og arbeidsgiverne til gode, er for så vidt helt i tråd med intensjonene til «arbeidslivets grunnlov».

Nærmere bestemt speiles dette i formuleringen i hovedavtalen mellom LO og NHO, kapittel 9: «De ansatte og deres tillitsvalgte skal ha reell medinnflytelse og gjennom samarbeid, informasjon og drøftelse bidra til økt verdiskaping og produktivitet og derved til de økonomiske forutsetninger for bedriftens fortsatte utvikling og trygge og gode arbeidsplasser.»

Dette samarbeidet er forankret både høyt og lavt.

Bestemmelsene i denne og andre nasjonale hovedavtaler forutsetter at det inngås en lokal tariffavtale i virksomheten. Den lokale tariffavtalen vil på sin side innlemme hovedavtalen som en del av avtalen på arbeidsplassen.

Dette flettverket er det all grunn til å hegne om – også for dem som er mer opptatt av produktivitet enn demokrati på arbeidsplassen, mener Svarstad.

– Dette sikrer en institusjonalisering av en bestemt måte å samhandle på, og som altså tilbyr økonomiske fordeler, sier hun.

Særnorsk fenomen?

Arbeidslivet er ikke helt mekanisk. Det vil være mange faktorer som avgjør hvordan fagorganisering og tariffavtaler former og utspiller seg.

Ulike bransjer, lov- og regelverk og kulturer vil ha ulike påvirkninger. I ytterste grad kan også mange veivalg være personavhengig.

Det er med andre ord forskjeller mellom lands evne til å kombinere fagorganisering og økonomiske fordeler.

Svarstad og Kostøls funn er basert på tall fra Norge og sier altså mest om forholdene her. Andre land vil ha helt andre forutsetninger for samarbeid.

– Funnene må selvsagt tolkes i lys av den norske konteksten, hvor hele arbeidsmarkedet direkte eller indirekte preges av kollektive forhandlinger. I mange andre land er det er mye sterkere skille mellom organiserte og uorganiserte bransjer eller sektorer, forklarer hun.

Samtidig har funnene overføringsverdi, mener Svarstad.

– At produktiviteten kan øke gjennom hvordan man samarbeider mellom ledelse og ansatte kan absolutt være relevant i andre land enn Norge.

Basert på 21 millioner datapunkt

Svarstad og Kostøl baserer regnestykket på et omfattende datagrunnlag: totalt 21 millioner individuelle årsobservasjoner av relasjonen arbeidstaker-arbeidsgiver i såkalte ikke-finansielle aksje- og allmennaksjeselskaper i privat sektor i Norge fra 2002 til 2018.

Her har de sett på utviklingen innad i de samme foretakene over tid, med særlig interesse for foretak som enten har fått eller fjernet tariffavtaler i perioden.

Forskerduoen har altså gransket forholdet mellom:

  1. Organisasjonsgrad: hvor stor prosentandel av arbeidstakerne i selskapet som er medlemmer i en fagforening.
  2. Tariffavtale: den bindende avtalen mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne, som regulerer alt fra lønn til arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og øvrig samarbeid.
  3. Produktivitet: enkelt sagt hvor mye verdi hver arbeidstime skaper på arbeidsplassen. Verdien av den samme innsatsen kan økes blant annet som følge av mer kompetanse, teknologi og organisering – «at man jobber smartere».

Forskerne har undersøkt såkalt «total faktorproduktivitet». Dette er endringer i produktiviteten som ikke skyldes andre observerbare forhold, som arbeidskraft og kapital.

De to forskerne har også luket ut andre ting som kan påvirke produktiviteten, så som endringer innad i arbeidsstokken, størrelse på virksomheten og svingninger i markedet, såkalte konjunkturer.

En annen viktig problemstilling er at sammenhengen mellom produktivitet og organisasjonsgrad kan gå begge veier, altså at det kan hende de mest produktive virksomhetene i større grad tiltrekker seg fagforeninger.

– Alt dette vil kunne dra i ulike retninger. Vi har i studien tatt en rekke grep for å isolere retningen på sammenhengen vi ønsket å klargjøre. I sum viser det seg altså at kombinasjonen tariffavtale og en viss andel fagorganiserte har en selvstendig effekt på produktiviteten, understreker Svarstad.

Referanse:

Elin Svarstad og Fredrik B. Kostøl: Unions, collective agreements and productivity: A firm-level analysis using Norwegian matched employer–employee panel data. British Journal of Industrial Relations, 2022. Doi.org/10.1111/bjir.12662

Powered by Labrador CMS