forskning.no møter Marstrander på småbruket han nylig overtok fra foreldrene sine. Her på Jaren på Hadeland har han nettopp startet som økologisk bonde. Men å dyrke økologisk mat kaster ikke nok av seg til livets opphold. Ved siden av har han derfor to deltidsjobber. Han er vikarorganist i kirkene i Gran kommune og han er vever på Grinakervev.

Leiv-Otto Marstrander sier at han har et godt liv, men det har ikke blitt helt slik han tenkte seg. Han planla jo å ta en doktorgrad i fransk språk.

Vanskelig å tjene til livets opphold

Marstrander hadde glansresultater i hovedfaget i fransk.

– Etter at jeg måtte gi opp doktorgraden har jeg hatt vanskelig med å få interessante stillinger som jeg er kvalifisert til. Jeg tjener heller ikke noe i nærheten av det andre tenker på som en anstendig årslønn.

Nesten halvparten ga opp

Tall som forskning.no har fått av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste, viser at nesten halvparten av alle de 37 som begynte på doktorgraden ved HF-fakultetet på Universitetet i Oslo i 2006, har måttet gi opp.

Marstrander er på ingen måte alene om å ha opplevd dette.

Gravøl etter fem år

Det var i 1996 at Marstrander begynte på sin tverrfaglig doktorgrad i språkvitenskap og fransk ved Universitetet i Oslo.

Etter at finansieringen var slutt, jobbet han ti måneder som studiekonsulent ved universitetet, mens han skulle avslutte doktorgradsprosjektet på fritiden.

Men noe disputas ble det aldri. I november 2001 inviterte han i stedet noen av sine nærmeste på gravøl for doktorgraden sin.

Var først med ny ph.d.-ordning

Marstrander begynte på det nye doktorgradsprogrammet i Norge. Det innebar tre års forskning og ett år med undervisning og administrativt arbeid.

Han var hovedveilederens første ph.d.-stipendiat.

– Veilederen min var selv utdannet i den gamle dr.philos.-ordningen, som var mye større i omfang enn den nye ph.d.-graden. Jeg følte hun tok det for gitt at jeg skulle jobbe på samme måte som hun hadde gjort.

– I tillegg ble det forventet at jeg skulle delta på kollokvier og forskjellige forskningsgrupper i fagmiljøene. Og siden jeg jobbet med fransk språk, måtte jeg oversette alt jeg hadde skrevet til engelsk, slik at de jeg hadde kollokvier sammen med skulle kunne forstå det. Det var mye arbeid og ikke helt enkelt for meg.

Da dataene forsvant

Etter nesten fem års arbeid med avhandlingen hadde Marstrander bygd opp et stort datasett, et korpus som det heter på fagspråket, med ca. 2500 ordeksempler. Han hadde gjennomsøkt årganger av franske aviser og funnet alle aktuelle infinitivsetninger som han var interessert i. Hvert eksempel fylte en tredels A4-side når det ble skrevet ut, så det ble et stort dokument.

Han krysskoblet det store korpuset med selve tekstfilen til avhandlingen. Dokumentet han jobbet med ble stort. For stort materiale for dataverktøyet, skulle det vise seg. En dag brøt det sammen.

Det var ingen hjelp å få fra it-konsulentene ved universitetet.

– Veileder hadde bare ett råd å gi meg. Jeg måtte gjøre alt om igjen og overføre alt fra korpuset manuelt. Men dette visste jeg ville ta svært lang tid med et så stort materiale. Jeg ville aldri klare å bli ferdig.

Etter hvert kom et tilbud fra Universitetet i Tromsø om at han kunne komme dit i en amanuensisjobb for å få avsluttet avhandlingen. Men som nybakt far sørpå, var det ikke et alternativ å bo i Nord-Norge mesteparten av året.

På bar bakke

– Jeg valgte å hoppe helt av. Jeg brant alle broer til akademia.

– Planter har alltid interessert meg. Derfor valgte jeg først å starte min egen blomsterforretning som importerte eksotiske orkideer. Etter hvert fulgte småjobber og en utdanning ved Norges musikkhøgskole. Så fikk jeg en mindre jobb som organist.

– Planter, grønnsaker, kirkemusikk og veving. Jeg elsker alt jeg holder på med.

– Men jeg tror akademia har gått glipp av en kreativ forsker.

Skuffet over universitetet

Marstrander ga opp på grunn av problemene med dataene. Men som valgt representant for de åremålstilsatte ved Universitetet i Oslo, hadde han også fått innsyn i en verden han ikke likte.

– Jeg er glad jeg fikk dette innsynet, selv om jeg ble ganske skremt av personalpolitikken ved universitetet.

– I tillegg kjente jeg personlig flere som gikk som postdoktorer her og der i årevis, uten å få noe tilbud om fast jobb. Noen er nå like gamle som det jeg har rukket å bli, over 50 år, og de går rundt der fortsatt. Denne uvissheten er jeg glad jeg slipper.

Du sier at du ikke er bitter. Men føler du ikke at du har kastet bort fem år av livet ditt på noe som ikke ble noe av?

– Det var ikke helt bortkastet. I løpet av doktorgradsperioden var jeg på flere internasjonale språkkonferanser. Der fikk jeg mulighet til å legge fram de viktigste funnene i forskningen min. Noe er også publisert i andres artikler og blir sitert av andre forskere.

– Det er i alle fall en tilfredsstillelse.