Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.
«That's a good vending! Can you gjentake that?» het det i «The Julekalender». På forskerkonferansene om internasjonal politikk er problemet det motsatte: Nye «vendinger» kommer på rekke og rad.(Foto: Matej Kastelic, Shutterstock/NTB)
Faguttrykkene er så mange at forskerne blir svimle
I studiet av internasjonal politikk er det så mange faglige vendinger at selv forskerne sliter med å henge med i svingene.
Verden er
preget av enorme omveltninger, som nye og brutale kriger, revolusjoner,
flyktningstrømmer og demokratisk tilbakegang. I tillegg får stadig ny
teknologi fotfeste og påvirker
hvordan vi forholder oss til hverandre. Det skjedde med internett, og nå med kunstig intelligens.
På samme måte er fagfeltet internasjonal politikk (IP) i konstant endring. Det er det både på grunn av alle endringene i verden og på grunn av uenigheter og diskusjoner om hva som er god forskning.
«Forskning er å bygge stein på stein», sies det, men det er sjelden så lineært. Det kan være sammensatt – og svimlende. Og innimellom, vil noen hevde, er det også nyttig at selve faget blir studieobjektet. Slik vil vi kunne stikke en finger i jorda og finne ut av hvordan et helt fagfelt er i bevegelse.
Er ikke dette ganske navlebeskuende? Jo, så absolutt. Men det er likevel viktig, ifølge forskerne bak en ny studie.
«Vendinger» om ny teori
Paul Beaumont er seniorforsker hos NUPI. Jaakko Heiskanen forsker ved Queens
Mary University of London. I 2019 deltok de på den internasjonale forskerkonferansen til The
International Studies Association (ISA). Der var det et panel som tok for seg
«vendingene» (engelsk: «turns») i fagfeltet internasjonal politikk.
En «vending» er en metafor – altså et uttrykk som brukes i overført betydning. En vending dreier seg om utvikling av ny teori innenfor et fagfelt. Noen forskere opplever summen av alle disse vendingene som irriterende.
På forskerkonferansene kan det bli hvisket og tisket i gangene om at nok en kollega påstår at han eller hun skal vende faget i en ny retning. Og etablerte forskere som ikke kaster seg på noen av disse nye trendene innen faget, har opplevd å få avslag på publisering av forskningsartikler fordi den «tilhører en utdatert vending».
– Jaakko og jeg brukte resten av kvelden på å diskutere hvorfor alle disse
vendingene spredte seg i IP. Til slutt ble vi enige om at vi kunne spekulere så
mye vi ville, men at det beste ville være å gå empirisk til verks, sier
Beaumont.
Mange av vendingene vi har studert, har ført til særdeles god forskning.
Paul Beaumont
Flere års
arbeid med kartlegging og analysering av vendingene har nå resultert i en artikkel i tidsskriftet European Journal of
International Relations.
– I denne
artikkelen undersøker vi hvorfor studiet av internasjonal politikk ikke klarer
å stoppe eller bremse ned takten på alle disse nye vendingene. Det er så mange
vendinger at flere ledende forskere har sagt at de blir helt svimle av det,
sier Beaumont.
Hva er
teori?
Beaumont og Heiskanens artikkel skriver om nettopp utvikling av ny teori. Derfor er
det viktig at vi forstår hva dette egentlig er for noe. I samfunnsfag kan ikke forskerne studere hele samfunnet. Da må de ha teorier – eller antakelser – om
hvordan ting henger sammen.
Alle
teorier vil belyse ulike deler av hvordan samfunnet fungerer. Én teori vil
alltid fremheve noe og utelate noe annet.
Det er
helt klart utfordrende for utenforstående å begripe hvor skillene går innenfor
de forskjellige teoriene. Mye av grunnen til dette er at forskerne ikke står
overfor et valg der de må velge én retning og følge den, men at de utvikler
sin egen variant av en teoriretning.
Som alle
samfunnsfag bygger IP på teorier. Teori-fetisjering er ikke uvanlig.
NUPI-forskeren mener fagfelt har godt av å reflektere over sin egen bruk av
teorier.
– Det er
viktig at vi forskere tar et steg tilbake og ser på hele faget fra et
fugleperspektiv for å kunne få overblikk over summen av alt vi gjør. Så i
stedet for å forklare verden prøver denne studien å forklare hvordan forskere
forklarer verden, forklarer Beaumont.
To bølger av vendinger
Annonse
For at en
vending skulle telles i Beaumont og Heiskanens forskning, må den ha blitt
eksplisitt omtalt som dette i en fagfellevurdert artikkel eller bok.
Det er
også andre forskere som har studert disse vendingene. Men ifølge Beaumont har de gjort én feil:
– De
finner den første vendingen så sent som på 2000-tallet, men i vår forskning har
vi klart å identifisere et helt tiår med vendinger som er blitt «glemt bort».
De to
forskerne bak studien deler opp vendingene i to store bølger som skiller seg
fra hverandre. Den første fra 1980 til 2000 og den andre fra 2000 og fram til i
dag.
Bakgrunnen for dette skillet krever en liten historietime i studiet av
internasjonal politikk og de ulike metodetilnærmingene positivisme og
post-positivisme.
Positivismen
kan sies å være hovedstrømningen og den opprinnelige måten å studere
internasjonal politikk på. Denne fløyen er mest utbredt blant forskere i USA. Det er vanlig å bruke hypotesetesting. Det er en metode som likner mye på den forskerne bruker innenfor realfag.
Mens vi kan si at positivistene i internasjonal
politikk ikke utfordrer status quo, kan post-positivistene sies å være
endringsagenter – agenter for å endre både faget og situasjonen i verden.
Den dominerende retningen bommet
Da det
gikk mot slutten på den kalde krigen, kom den første store vendingen, eller
snuoperasjonen, i faget. Den dominerende retningen innen studiet av
internasjonal politikk, altså positivismen, hadde nemlig ikke klart å forutsi
denne enorme omveltningen i verdenspolitikken.
Det var en stor skuffelse for
mange. «Det må da finnes andre måter å forske på slik at vi bedre kan forklare
og forutsi slike store og viktige hendelser?» spurte utbryterne seg.
Post-positivismen
tok av, og det ble en eksplosjon av nye teorier.
– Saken er
bare den at det aldri sluttet å eksplodere, sier Beaumont.
Annonse
Siden
2000-tallet har det skjedd noe spesielt: Forskerne som anser seg som
tilhengere av post-positivismen, har i stedet begynt å vende seg fra hverandre.
De er i opposisjon til sin egen fagretning. Av de over 60 vendingene i IP som
Beaumont og Heiskanen har funnet gjennom sin forskning, er 40 kommet
etter år 2000.
– De siste
årene har endringsagentene sluttet å endre retningen på faget, men i stedet
vender de seg i hytt og pine fra hverandre. Hvordan kan man forandre status quo
når alle vender hele tiden? spør Beaumont.
Endeløst med vendinger
Å ta på
seg oppgaven med å snu en hel fagretning er ikke nødvendigvis for dem som har lav
akademisk selvfølelse. Kanskje er det så mange vendinger innenfor studiet av
internasjonal politikk fordi faget er spekket av selvsikre folk som mer enn
gjerne tar på seg et slikt «ansvar»? Eller handler det om noe annet?
Ifølge
Beaumont og Heiskanen dreier det om flere ting – og selvhevdelse er absolutt
nevnt som en av grunnene.
Jeg tror vendinger avdekker noen dårlige vaner i akademia, å overdrive ens eget bidrag til faget på bekostning av hva andre har gjort tidligere.
Paul Beaumont
Mens den
første bølgen av vendinger kan sies å være et tilbakelagt kapittel, lever den
andre bølgen med en eksplosjon av vendinger fortsatt i beste velgående.
Grunnen
til at studiet av internasjonal politikk ikke klarer å bremse eller
stoppe denne utviklingen, er en metode som er blitt utviklet som en følge av
post-positivismens løsrivelse, nemlig refleksivitet. Kort sagt betyr
refleksivitet at forskere stiller spørsmål ved de valgene de har gjort av teori
og reflekterer over sin egen posisjon i forhold til studieobjektet.
– Da denne
måten å forske på ble utbredt og institusjonalisert, var det som om de startet
en maskin som produserte endeløst med vendinger. Det blir mer teoretisering om du
konstant stiller spørsmål ved alle dine antakelser, forklarer Beaumont.
Stadig mer originalitet
Men så
handler det ikke bare om forskningsmetodikken som har løpt løpsk. Det dreier
seg også om det stadig økende kravet om originalitet på et konkurransedrevet
felt, hvor det å bli sitert kan være avgjørende for karrieren.
Det kan legge et
press på enkelte forskere, som kanskje lettere enn andre tyr til utvikling av
ny teori. Å være den første forskeren som mener at ens egen forskning
representerer en vending i faget, kan bety at du får stablet en solid
forskerkarriere på beina. Det kan gi både akademisk kapital og
forskningsmessig autoritet.
I indre
akademiske kretser snakkes det om at du er mer motivert av å fremme din egen
karriere enn å fremme faget, om du hevder at akkurat din forskning representerer
en vending.
Annonse
– Dette er
kanskje urettferdig i de fleste tilfeller, men det kan være noe i det også,
ifølge Beaumont.
Undergraver dialogen
Men den
sterkeste og mest holdbare kritikken, forklarer seniorforskeren, handler om effekten
du får av det totale antallet vendinger. Kort
sagt skaper det en teoretisk fragmentering som undergraver dialogen mellom forskere og
deres evne til å samle seg.
– Jeg tror
vendinger avdekker noen dårlige vaner i akademia, å overdrive ens eget bidrag
til faget på bekostning av hva andre har gjort tidligere, sier Beaumont.
Men det
er ikke bare svart. Det er andre som hyller denne konstante utviklingen av
faget. Enkelte vil hevde at dette driver forskningen på internasjonal politikk
videre og styrker den.
– Det kan
gjøre det enklere for likesinnede forskere å samle seg. Det kan også føre til
at en ny tilnærming til faget for fotfeste og når nye målgrupper, sier Beaumont.
– Mange av
vendingene vi har studert, har ført til særdeles god forskning. Vi vil ikke at
faget skal slutte å fornye seg. Men vi håper at IP-forskerne kan være
oppmerksomme på at det i dag vender for mye, ta en fot i bakken og prøve å
finne andre alternativer enn å gjøre en snuoperasjon, oppfordrer han.