Verden er preget av enorme omveltninger, som nye og brutale kriger, revolusjoner, flyktningstrømmer og demokratisk tilbakegang. I tillegg får stadig ny teknologi fotfeste og påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre.  Det skjedde med internett, og nå med kunstig intelligens.

På samme måte er fagfeltet internasjonal politikk (IP) i konstant endring. Det er det både på grunn av alle endringene i verden og på grunn av uenigheter og diskusjoner om hva som er god forskning.

«Forskning er å bygge stein på stein», sies det, men det er sjelden så lineært. Det kan være sammensatt – og svimlende. Og innimellom, vil noen hevde, er det også nyttig at selve faget blir studieobjektet. Slik vil vi kunne stikke en finger i jorda og finne ut av hvordan et helt fagfelt er i bevegelse.

Er ikke dette ganske navlebeskuende? Jo, så absolutt. Men det er likevel viktig, ifølge forskerne bak en ny studie.

«Vendinger» om ny teori

Paul Beaumont er seniorforsker hos NUPI. Jaakko Heiskanen forsker ved Queens Mary University of London. I 2019 deltok  de på den internasjonale forskerkonferansen til The International Studies Association (ISA). Der var det et panel som tok for seg «vendingene» (engelsk: «turns») i fagfeltet internasjonal politikk.

En «vending» er en metafor – altså et uttrykk som brukes i overført betydning. En vending dreier seg om utvikling av ny teori innenfor et fagfelt. Noen forskere opplever summen av alle disse vendingene som irriterende.

På forskerkonferansene kan det bli hvisket og tisket i gangene om at nok en kollega påstår at han eller hun skal vende faget i en ny retning. Og etablerte forskere som ikke kaster seg på noen av disse nye trendene innen faget, har opplevd å få avslag på publisering av forskningsartikler fordi den «tilhører en utdatert vending».

– Jaakko og jeg brukte resten av kvelden på å diskutere hvorfor alle disse vendingene spredte seg i IP. Til slutt ble vi enige om at vi kunne spekulere så mye vi ville, men at det beste ville være å gå empirisk til verks, sier Beaumont.

Flere års arbeid med kartlegging og analysering av vendingene har nå resultert i en artikkel i tidsskriftet European Journal of International Relations.

– I denne artikkelen undersøker vi hvorfor studiet av internasjonal politikk ikke klarer å stoppe eller bremse ned takten på alle disse nye vendingene. Det er så mange vendinger at flere ledende forskere har sagt at de blir helt svimle av det, sier Beaumont.

Hva er teori?

Beaumont og Heiskanens artikkel skriver om nettopp utvikling av ny teori. Derfor er det viktig at vi forstår hva dette egentlig er for noe. I samfunnsfag kan ikke forskerne studere hele samfunnet. Da må de ha teorier – eller antakelser – om hvordan ting henger sammen.

Alle teorier vil belyse ulike deler av hvordan samfunnet fungerer. Én teori vil alltid fremheve noe og utelate noe annet.

Det er helt klart utfordrende for utenforstående å begripe hvor skillene går innenfor de forskjellige teoriene. Mye av grunnen til dette er at forskerne ikke står overfor et valg der de må velge én retning og følge den, men at de utvikler sin egen variant av en teoriretning.

Som alle samfunnsfag bygger IP på teorier. Teori-fetisjering er ikke uvanlig. NUPI-forskeren mener fagfelt har godt av å reflektere over sin egen bruk av teorier.

– Det er viktig at vi forskere tar et steg tilbake og ser på hele faget fra et fugleperspektiv for å kunne få overblikk over summen av alt vi gjør. Så i stedet for å forklare verden prøver denne studien å forklare hvordan forskere forklarer verden, forklarer Beaumont.

To bølger av vendinger

For at en vending skulle telles i Beaumont og Heiskanens forskning, må den ha blitt eksplisitt omtalt som dette i en fagfellevurdert artikkel eller bok.

Det er også andre forskere som har studert disse vendingene. Men ifølge Beaumont har de gjort én feil:

– De finner den første vendingen så sent som på 2000-tallet, men i vår forskning har vi klart å identifisere et helt tiår med vendinger som er blitt «glemt bort».

De to forskerne bak studien deler opp vendingene i to store bølger som skiller seg fra hverandre. Den første fra 1980 til 2000 og den andre fra 2000 og fram til i dag. 

Bakgrunnen for dette skillet krever en liten historietime i studiet av internasjonal politikk og de ulike metodetilnærmingene positivisme og post-positivisme.

Positivismen kan sies å være hovedstrømningen og den opprinnelige måten å studere internasjonal politikk på. Denne fløyen er mest utbredt blant forskere i USA. Det er vanlig å bruke hypotesetesting. Det er en metode som likner mye på den forskerne bruker innenfor realfag.

Mens vi kan si at positivistene i internasjonal politikk ikke utfordrer status quo, kan post-positivistene sies å være endringsagenter – agenter for å endre både faget og situasjonen i verden.

Den dominerende retningen bommet

Da det gikk mot slutten på den kalde krigen, kom den første store vendingen, eller snuoperasjonen, i faget. Den dominerende retningen innen studiet av internasjonal politikk, altså positivismen, hadde nemlig ikke klart å forutsi denne enorme omveltningen i verdenspolitikken.

Det var en stor skuffelse for mange. «Det må da finnes andre måter å forske på slik at vi bedre kan forklare og forutsi slike store og viktige hendelser?» spurte utbryterne seg.

Post-positivismen tok av, og det ble en eksplosjon av nye teorier.

– Saken er bare den at det aldri sluttet å eksplodere, sier Beaumont.

Siden 2000-tallet har det skjedd noe spesielt: Forskerne som anser seg som tilhengere av post-positivismen, har i stedet begynt å vende seg fra hverandre. De er i opposisjon til sin egen fagretning. Av de over 60 vendingene i IP som Beaumont og Heiskanen har funnet gjennom sin forskning, er 40 kommet etter år 2000.

– De siste årene har endringsagentene sluttet å endre retningen på faget, men i stedet vender de seg i hytt og pine fra hverandre. Hvordan kan man forandre status quo når alle vender hele tiden? spør Beaumont.

Endeløst med vendinger

Å ta på seg oppgaven med å snu en hel fagretning er ikke nødvendigvis for dem som har lav akademisk selvfølelse. Kanskje er det så mange vendinger innenfor studiet av internasjonal politikk fordi faget er spekket av selvsikre folk som mer enn gjerne tar på seg et slikt «ansvar»? Eller handler det om noe annet?

Ifølge Beaumont og Heiskanen dreier det om flere ting – og selvhevdelse er absolutt nevnt som en av grunnene.

Mens den første bølgen av vendinger kan sies å være et tilbakelagt kapittel, lever den andre bølgen med en eksplosjon av vendinger fortsatt i beste velgående.

Grunnen til at studiet av internasjonal politikk ikke klarer å bremse eller stoppe denne utviklingen, er en metode som er blitt utviklet som en følge av post-positivismens løsrivelse, nemlig refleksivitet. Kort sagt betyr refleksivitet at forskere stiller spørsmål ved de valgene de har gjort av teori og reflekterer over sin egen posisjon i forhold til studieobjektet.

– Da denne måten å forske på ble utbredt og institusjonalisert, var det som om de startet en maskin som produserte endeløst med vendinger. Det blir mer teoretisering om du konstant stiller spørsmål ved alle dine antakelser, forklarer Beaumont.

Stadig mer originalitet

Men så handler det ikke bare om forskningsmetodikken som har løpt løpsk. Det dreier seg også om det stadig økende kravet om originalitet på et konkurransedrevet felt, hvor det å bli sitert kan være avgjørende for karrieren.

Det kan legge et press på enkelte forskere, som kanskje lettere enn andre tyr til utvikling av ny teori. Å være den første forskeren som mener at ens egen forskning representerer en vending i faget, kan bety at du får stablet en solid forskerkarriere på beina. Det kan gi både akademisk kapital og forskningsmessig autoritet.

I indre akademiske kretser snakkes det om at du er mer motivert av å fremme din egen karriere enn å fremme faget, om du hevder at akkurat din forskning representerer en vending.

– Dette er kanskje urettferdig i de fleste tilfeller, men det kan være noe i det også, ifølge Beaumont.

Undergraver dialogen

Men den sterkeste og mest holdbare kritikken, forklarer seniorforskeren, handler om effekten du får av det totale antallet vendinger. Kort sagt skaper det en teoretisk fragmentering som undergraver dialogen mellom forskere og deres evne til å samle seg.

– Jeg tror vendinger avdekker noen dårlige vaner i akademia, å overdrive ens eget bidrag til faget på bekostning av hva andre har gjort tidligere, sier Beaumont.

Men det er ikke bare svart. Det er andre som hyller denne konstante utviklingen av faget. Enkelte vil hevde at dette driver forskningen på internasjonal politikk videre og styrker den.

– Det kan gjøre det enklere for likesinnede forskere å samle seg. Det kan også føre til at en ny tilnærming til faget for fotfeste og når nye målgrupper, sier Beaumont.

– Mange av vendingene vi har studert, har ført til særdeles god forskning. Vi vil ikke at faget skal slutte å fornye seg. Men vi håper at IP-forskerne kan være oppmerksomme på at det i dag vender for mye, ta en fot i bakken og prøve å finne andre alternativer enn å gjøre en snuoperasjon, oppfordrer han.

 Referanse:

Jaakko Heiskanen og Paul Beaumont:  Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations. Sage Journals, 2023. Doi.org/10.1177/13540661231205694

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  De viktigste materialene: Derfor troner litium på toppen

• 

  – Nå må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet

• 

  Hvordan havnet Wagner-gruppen i Afrika?

• 

  Går verden slik vi kjenner den, i oppløsning?

• 

  Slik vil Ukraina-krigen påvirke norsk energi

• 

  Putin har kalt Arktis for Russlands viktigste region. Hvordan presenterer russiske medier spenningen i området?

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER