Hennes historie belyser hvordan hierarkier, kjønnsroller og fordommer preget arbeidshverdagen til dem som banet vei for fremtidige generasjoner av kvinnelige diplomater.

– Dette var jo en tid hvor UD egentlig burde forstå at det var endring. Man kan jo si at å komme inn der med en ryggsekk med feministiske tanker var litt av en overgang. Dine forestillinger både om hva kvinner skulle gjøre og ikke gjøre, og menn, den avvek en god del, sier Finborud.

En jobb på bakrommet

Den første kvinnen på UDs aspirantkurs het Gudrun Martius Ræder. Hun ble faktisk tatt opp så tidlig som i 1938. Men ambassadør fikk hun aldri bli.

– Hun var tiltenkt en diplomatisk karriere, men i løpet av noen år traff hun en mannlig diplomat. Og da måtte man tre ut av diplomatiet. Det var i og for seg standard i Vesten. I Storbritannia ble dette først opphevet i 1972. Under én prosent av verdens ambassadører var kvinner rundt 1970, forklarer forskningssjef Halvard Leira på NUPI.

Han leder NUPIs arbeid med prosjektet Regend hvor forskerne studerer maskuliniseringen av diplomatiet, som særlig fant sted på 1800-tallet.

Hvorfor og hvordan ble diplomatiet så mannsdominert? Det prøver Leira og kollegaene å finne ut av.

– Det er ikke slik at kvinnene forsvinner fra diplomatiet på 1800-tallet. Det er at de forsvinner fra det synlige diplomatiet, sier Leira og utdyper:

– De blir skjøvet inn på bakrommet. Det blir dem som blir ansvarlig for å fikse at det finnes middag på bordet, at serviettene ligger brettet pent og så videre. Og lenge før de får komme inn i utenrikstjenesten som diplomater, så jobber de jo som sekretærer. De har aldri vært borte, men vi har hatt en tendens til å overse dem fordi vi ikke har sett på det de har holdt på med som viktig.

Den gode diplomatfrue

Finborud forteller også om kvinnene som var lite synlige i diplomatiet, nemlig diplomatfruene. 

Diplomatfruene har fungert som logistikkansvarlige, sekretærer, sjåfører, arrangementsplanleggere og kokker. Kanskje har noen av dem til og med bidratt til å endre verdenshistorien.

Som det het i håndboken Fru UD, som ble utgitt på siste halvdel av 1960-tallet av UDs ektefelleforening, var det ikke rent lite diplomatfruene skulle beherske. Og det uten å få en krone for innsatsen:

«I motsetning til de fleste andre yrkesutøvere, har diplomatkonen ikke valgt yrket sitt selv. Hun har fått det gjennom sitt ekteskap, og ofte har det ikke engang vært særlig velkomment. Som yrke kan det bare sammenlignes med det å være konen til en oppdagelsesreisende, en prest eller en misjonær. En god diplomatfrue bør egentlig være en blanding av alle tre: den oppdagelsesreisende kone som sammen med sin mann lærer fremmede land å kjenne, prestefruen som tar seg av «menigheten», i dette tilfelle koloniens fruer og barn – og hjelper til med arrangementer som basarer og liknende, og misjonærens kone som hjelper sin mann å spre kunnskaper om hjemlandet.»

Diplomatfruene får tilgang til annen informasjon 

Victoria Sjöberg fikk Ordingprisen 2023 – tidsskriftet Internasjonal Politikks pris for beste artikkel skrevet av student. Den handler om de norske diplomatfruene, riktignok fra 1990-tallet og fremover. 

I sine undersøkelser avdekker Sjöberg hvilke forventninger og utfordringer disse kvinnene har møtt.

– Historisk har det å være diplomatfrue handlet mye om å holde i store selskaper og middager for andre diplomater når man er på oppdrag utenlands. Det kan handle om å pleie nære relasjoner med andre diplomatfruer for på den måten å bygge nettverk. Det kan handle om å delta i ulike sosiale sammenhenger slik at man får tilgang til en elite som man kanskje ikke kunne fått i formelle sammenhenger. Det handler jo mye om det uformelle. At man får tilgang til helt annen informasjon enn en diplomat kanskje skulle kunne få, forklarer hun.

Hør hele episoden her:

Referanse: 

Victoria Sjöberg: En diplomatfrus roll: en bourdieusk studie. Förväntningar och begränsningar för nutida diplomatfruar. NUPI-tidsskriftet Internasjonal Politikk, 2024. Doi.org/10.23865/intpol.v82.6361

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  Ny rapport: Norsk-tysk sikkerhets­samarbeid skyter fart til havs

• 

  De viktigste materialene: Derfor troner litium på toppen

• 

  – Nå må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet

• 

  Hvordan havnet Wagner-gruppen i Afrika?

• 

  Går verden slik vi kjenner den, i oppløsning?

• 

  Slik vil Ukraina-krigen påvirke norsk energi

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER