Trööndelagen Saemien raerie – Trøndelag
fylkeskommunes samiske råd – som var aktivt i perioden 2021-2023, var ment som
en arena for samisk medvirkning.
Selv om intensjonene var de beste, slet
rådet med dårlig oppmøte fra de samiske representantene. De samiske
representantene som faktisk møtte, rapporterte om et system med liten
forståelse for det samiske.
Majken Paulsen, seniorforsker ved Nordlandsforskning, mener likevel at fylkeskommunen skal ha skryt for forsøket.
– Selv etter fire årtier med samisk rettighetskamp, er ikke norsk forvaltning rigget for samisk medvirkning. Men det er avgjørende at noen tar ansvar og går i riktig retning, sier Paulsen.
Hvorfor er det egentlig så vanskelig å lykkes med å integrere samiske perspektiver i et offentlig råd?
Paulsen har samarbeidet med Astri Dankertsen og Ingvild Bjørnstad Åberg fra Nord universitet. De har skrevet den vitenskapelige artikkelen Samisk medvirkning i en norsk fylkeskommune etter 40 år med rettighetskamp. Forskerne har gått i dybden på rådsarbeidet og årsakene til at fylkeskommunen strevde med å skape reell samisk medvirkning.
Liten effekt
I 1984 leverte det første
Samerettsutvalget sin første delutredning. Den konkludert med at
samene i Norge måtte betraktes som urfolk.
– Dette var første skritt i det vi i
artikkelen kaller en pågående samisk avkolonisering, sier Paulsen.
Eksempler på milepæler siden 1984 er
Sameloven, som ble innført i 1987, Sametinget, som ble opprettet i 1989 og
Finnmarksloven, som ble innført i 2005.
Spørsmålet er hvordan det står til med
avkoloniseringen, 40 år inn i prosessen.
– Det ligger en forventning om at
tiltakene skal ha en utstrakt effekt, også i offentlig forvaltning, sier
Paulsen.
Rapporten fra Sannhets- og
forsoningskommisjonen i 2023 viser at samiske rettigheter som
er innvilget og rettslig avklart, ikke nødvendigvis blir innfridd. Et ferskt
eksempel er vindkraftanleggene på Fosen i Trøndelag. Disse førte til en langdryg
kamp både i og utenfor rettsapparatet for å ivareta samiske rettigheter.
– Dette viser viktigheten av å granske
implementering av samisk medvirkning og i artikkelen undersøker vi hvordan
Trööndelagen Saemien raerie kan forstås som en del av en pågående samisk
avkoloniseringsprosess.
Fra tilpasning til jevnbyrdighet
Forskerne brukte blant annet et begrep for analysere hvordan det sto til med
medvirkningen i det samiske rådet. De tok utgangspunkt i begrepet urfolkeliggjøring.
– Urfolkeliggjøring er en ikke-lineær
prosess som skjer på tre nivåer: inkludering, forsoning og avkolonisering. De tre nivåene kan finne sted samtidig,
forklarer Paulsen.
Inkludering handler om å få urfolk til å
tilpasse seg majoritetens systemer og ikke motsatt.
Forsoning lar urfolkets måte å gjøre
ting på påvirke det som foregår. Systemet blir altså til en viss grad
endret.
Avkolonisering innebærer at systemene åpner for urfolks kunnskap og metoder. Partene er
jevnbyrdige. Det er ikke lenger majoritetens fremgangsmåte som oppfattes
som fasit.
Paulsen og Åberg intervjuet deltakerne og
tolket svarene deres for å forstå hvorfor rådet ikke fikk de ønskede
resultatene selv om intensjonene var de beste.
Blinde flekker
Inkludering var det dominerende nivået.
Fylkeskommunen ønsket å øke andelen samiske representanter.
Flere av
deltakerne uttrykte likevel at de ikke følte eierskap til rådet. Det var som om de
var på besøk.
– Det ble sagt at agendamakten lå hos
arrangørene. Alt som omhandlet det samiske ble rammet inn av et premiss og
format som tilhører majoriteten. Selv om det het samisk råd, var det ikke
samenes råd, sier Paulsen.
Tilrettelegging av det praktiske lykkes ikke helt. Rammeverket, tidspunkter og agenda for møtene tok
utgangspunkt i fylkeskommunale strukturer uten at Sametingets møteplan eller
årshjulet for reindriften ble lagt til grunn.
– Vi ser dette som blinde flekker. De viser en forvaltningskultur hvor eksisterende praksiser for møtevirksomhet ble
tatt for gitt og ikke stilt spørsmål ved, sier Paulsen.
De samiske
representantene fremhevet også positive trekk ved rådet.
Manglende kunnskap
Rådet var en viktig møteplass for
samer i regionen og mellom samiske organisasjoner og offentlige aktører.
Deltakerne opplevde at rådet hadde lyktes i å etablere en arena hvor
majoritetsdeltakerne var åpne og ydmyke og ønsket å lære av – like mye som om –
de samiske deltakerne.
I deres øyne beveget rådet seg – i hvert
fall tidvis – opp på nivå to: forsoning.
– De så verdien av å møtes og beskrev
rådet som en form for diplomati med ulike parter som er ydmyke og engasjerte,
sier Paulsen.
Flere ga likevel uttrykk for at avstanden
mellom det samiske og majoriteten ble for stor. De mener at de ikke-samiske
representantene manglet kunnskap om samisk kultur og samiske perspektiver.
Mens noen deltakere aksepterte
majoritetaktørenes manglende kunnskap og forsøkte å drive opplæring i samisk
kultur, hadde andre gitt opp.
– De snakket om å kjenne på en
maktesløshet og hadde gitt opp å skape forståelse for de samiske perspektivene,
sier Paulsen.
Enkelte valgte også å konfrontere
mangelen på kunnskap.
Velkjent tendens
En av deltakerne i rådet uttrykte
oppgitthet over mangelen på kunnskap hos arrangørene fra fylkeskommunen. Hen
sier:
«Hvorfor er det alltid vi som må forstå?
Min raushet for å forstå det norske samfunnet blir mindre og mindre fordi det
norske samfunnet ikke er tydelig på å vise meg at de jobber med å forstå
meg.»
Paulsen bekrefter at denne deltakeren
setter ord på en velkjent tendens i det offentliges samhandling med det
samiske.
– Det er alltid de samiske aktørene som
skal komme majoriteten i møte. Men det er viktig å løfte frem at viljen til å
komme noen i møte må være tosidig, sier Paulsen.
Mye tyder på at Trööndelagen Saemien raerie ble en nyttig læringsprosess for Trøndelag fylkeskommune.
De har tatt med seg
innspillene fra deltakerne og opprettet Saemien moenehtse.
Dette er et medvirkningsorgan
som avgir vurderinger og uttalelser til fylkestinget, fylkesutvalget og øvrige
saksbehandlende organer i fylkeskommunen i saker som berører samiske forhold.
Viktig skritt
Om Saemien moenehtse blir en sukess,
gjenstår å se.
Forskerne konkluderer: 40 år etter at samene ble
anerkjent som urfolk i Norge, har de politiske og administrative systemene som
styrer landet, i liten grad endret seg for å imøtekomme samiske perspektiver.
– Jeg er ikke overrasket. Systemene er
veldig vanskelig å endre og til dels selvforsterkende. Så det de har gjort i
Trøndelag fylkeskommune er veldig positivt, de har vist en reell vilje til å
gjøre noe med situasjonen og det er det langt fra alle som gjør, sier Paulsen.
– Den samiske befolkningen har flere rettigheter enn de opplever å få
innfridd. At Trøndelag fylkeskommune så tydelig forsøker å legge til rette for
samisk medvirkning, er et viktig skritt i riktig retning.
Referanse:
Ingvill B. Åberg, Majken Paulsen mfl.: Samisk medvirkning i en norsk fylkeskommune etter 40
år med rettighetskamp. Nytt Norsk Tidsskrift, 2024. (Sammendrag) DOI: https://doi.org/10.18261/nnt.41.3-4.2
Fikk du med deg disse artiklene fra Nordlandsforskning?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
