Forskere sitter ikke lenger uforstyrret i elfenbenstårnet og sprinkler sannheter over folket. De får ikke lenger automatisk rollen som objektive eksperter hvis ord veier tyngst. Folket har begynt å tvile.
I fjor kom en undersøkelse som viste at mange nordmenn er kritiske til forskere. Fire av 10 nordmenn mener at forskernes egne holdninger og meninger påvirker forskningsresultatene.
Samtidig lever vi i en tid der forskningen skal løse problemene våre, enten det er grønn energi, nye typer arbeidsplasser, kreft eller tiltak for å hindre at ungdom dropper ut av skolen. Forskningen skal bidra til bedre helse og økonomisk og sosial utvikling. Det mener myndighetene, og det mener akademia selv.
I denne prisverdige iveren etter å skape samhandling mellom samfunn og forskning, så kommer utfordringene på løpende bånd.
I den nye forskerhverdagen skal forskere og forskningsinstitusjonene engasjere seg i næringsliv og politikkutforming, samtidig som de skal opprettholde sin egen troverdighet som frie produsenter av uavhengig kunnskap.
Hvordan går egentlig det?
forskning.no har gjennom en rekke artikler vist fram at forskere slett ikke er så frie og uavhengige som de bør være.
- Ikke all kunnskap ble tatt med
Da Folkehelseinstituttet (FHI) skulle gi råd til Helse- og omsorgsdepartementet om e-sigaretter og hvordan disse skal lovreguleres, la de ikke fram all kunnskap, mener samfunnsforskerne på FHI. Deres analyser er ikke med i kunnskapspakken og rådene FHI gir til myndigheter, politikere og samfunnet.
Hilde Pape, som selv er forsker på FHI, mener at et forskningsinstitutt ikke bør gi råd i det hele tatt.
Forskning er å søke kunnskap, å undersøke ut hvordan ting er, mens å gi råd handler om å bruke kunnskapen til å si hva folk bør gjøre, sa hun til forskning.no. Hun mener at det er stor forskjell på disse rollene. Når man sier hva folk bør gjøre, er det ofte farget av ideologi.
Karl Erik Lund forsker på helseskader av snus ut fra et samfunnsvitenskapelig ståsted. Han mener at det er bra for røykere å gå over til snus. Færre blir syke og dør. Det synspunktet kom ikke godt nok fram til i rådgivningen til departementet, mener han.
Helseforskerne på FHI har et annet utgangspunkt. De ønsker ikke å anbefale et produkt som folk blir avhengig av og som kan påvirke helsen negativt. Dette synet vant i FHIs anbefaling til departementet.
Ytringsfrihet i akademia - hvor frie er forskerne?
Hva er det beste forskningsrådet?
Hva er riktig? Hvordan veier man snusens eventuelle skadevirkninger opp mot at røykere berger livet? Og hvem skal gjøre denne avveiingen?
Her finnes det to modeller: Den ene at forskere presenterer sin kunnskap og at myndighetene deretter balansere ulike funn og perspektiver mot hverandre. Den andre at forskerne eller institusjonene vurderer kunnskapen og presenterer den i råds form til myndighetene.
Det er den siste modellen som Hilde Pape mener er uheldig. Hun mener at ved å blande roller mellom forskning og rådgivning, så risikerer man å skade tilliten til forskningen.
Ikke alle liker at forskerne snakker fritt
Forskere har flere roller i den offentlige debatten. Vi møter ofte ekspertene, de som står på Dagsrevyen og kommenterer situasjonen i Afghanistan eller i regjeringsforhandlingene. Hva betyr dette, hva skjer egentlig, spør journalisten. Jo, hør nå her, sier forskeren.
Forskere formidler også egne forskningsresultater. De forteller på forskning.no eller i VG om hva de har funnet ut av ny kunnskap om psykisk helse eller næringsutvikling.
Men ikke alle liker kunnskapen forskere formidler. Den kan være i strid med politiske føringer eller vedtatte politikk. Eller myndighetene kan mene at forskningsresultater kan forvirre befolkningen eller svekke tilliten til tiltak som er satt i gang.
Tormod Heier forsker på Forsvaret. Det gjør han ved Forsvarets stabsskole på Forsvarets høyskole. De som finansierer forsvarsforskningen er ikke fornøyd med Heiers resultater og at han formidler dem ut i samfunnet slik en forsker skal. Så de forsøker å kneble han gjennom reprimander og pengetørke.
Heier forteller at han har en god sjef i kontreadmiral Louise Dedichen, som støtter han i å være åpen om egne resultater selv om de går på tvers av Forsvarsdepartementet og Forsvarsstabens oppfatninger og etablerte praksis. Men Heier fikk også norske PENs ytringsfrihetspris i fjor, fordi han er en motstrømsstemme i det de kaller et «konsensuspreget akademisk miljø».
Hvis forskere blir kneblet eller stoppet på grunn av manglende finansiering, mister vi viktig kunnskap og mangfold i perspektivene.
I universitets- og høyskoleloven heter det at forskere har akademisk frihet. De har rett til å velge emne og metode for sin forskning. Det gjelder også formidlingen av forskningsresultatene.
Mangler akademisk frihet
forskning.no har tidligere skrevet om forskningsinstituttenes nære bindinger til og avhengighet av eiere og oppdragsgivere som vil styre.
På de frittstående instituttene har ikke forskerne lovfestet akademisk frihet. Og de blir noen ganger blir bundet på hender og føtter. De får ikke uttale seg fritt til pressen før lederne deres har godkjent hva de skal si. De får ikke fremme kritikk mot rådende politikk.
- Det er som å puste i fri luft, sa en forsker til forskning.no da hun gikk over fra et forskningsinstitutt til jobb på universitet. Hun behøvde ikke lenger tenke på at hun måtte få penger fra departementene.
Styring av forskere gjennom finansiering eller formidlingskontroll henger ikke godt sammen med fri og uavhengig vitenskap.
Forskere har private interesser
Forskere er også folk, med politiske oppfatninger, hobbyer og økonomiske bindinger.
Og mange nordmenn mener altså at de private holdningene og interessene deres påvirker hva de forsker seg fram til.
Før i tiden var det opp til forskerne selv å håndtere private interesser. Hverken arbeidsgiver eller offentligheten betvilte at forskeren var nøytral. Nå har forskerne blitt mer synlige, de er til stede i offentligheten på nye måter.
Institusjonene og forskningslederne har et ansvar for å håndtere bindinger, men det må også forskerne selv gjøre.
forskning.no har skrevet om forskere som er entusiastiske korsangere som er overbevist om at korsang er sunt. Og som forsker på om korsang er sunt. Og joda, som finner ut at korsang er sunt.
Vi skrev også om forskeren som er medeier i Finnmarksløpet og forsker på Finnmarksløpet.
De forklarer selv de løser interessekonfliktene med åpenhet. At så lenge de er åpne om hvilket engasjement de har i forskningsfeltet sitt og skriver dette inn i det vitenskapelige arbeidet, så er de på trygg faglig is. Og de mener at engasjement er en styrke i forskningen.
Men ikke alle er enig at åpenhet løser alle interessekonflikter.
Professor May-Len Skilbrei i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora er skeptisk. Hun mener at nærhet, interesser og engasjement kan legge begrensninger på forskerne, påvirke resultatene og gi forskningen legitimitetsproblemer.
– Hvis alle forskere bare snakker ut fra engasjementet sitt, hvorfor skal noen høre på oss da? spør hun.
Vi trenger forskere med rak rygg
Der bare sunt at folk ikke tar alt forskere sier eller forskningen viser for god fisk. Til det er det for mye dårlig forskning, for mye begrensende styring og for store kunnskapshull.
Men det er få som tviler på det er et rungende behov for forskningsbasert kunnskap.
Forskerrollen er i utvikling. Forskningen er ikke lenger noe som foregår fjernt fra vanlige mennesker. Men både folk og politikere velger den kunnskapen de liker best. Og diskrediterer forskningsresultater som ikke passer dem.
Det er mange uavklarte spørsmål om hvordan forskere skal balansere engasjement, lojalitet, håndtering av ulike roller og vitenskapelige idealer. Men noe er sikkert: uavhengighet, ærlighet og akademisk frihet er veien å gå for å gjenvinne og opprettholde tilliten til forskningen.
Da må forskere ta kampen om forskerrollen - med seg selv, med sjefene, oppdragsgiverne og finansieringskildene.
Mer enn noen gang er det viktig at forskerne står rakrygget i forskerrollen.
