Fra fag til politikk

Klima, helse, Midtøsten, naturvern – forskningsfelt, men også temaer på den politiske agendaen. Forskere – kunnskapsprodusenter, men også engasjerte privatpersoner. Hvor går grensene?

Published
Gunvor Mejdell (Foto: UiO)
Gunvor Mejdell (Foto: UiO)

Ytringsfrihet i akademia


(Ill. iStockphoto)

forskning.no bringer nå en serie artikler som belyser akademisk frihet fra ulike perspektiver: faglig uenighet, eierskap, oppdragsgivers rolle, grenseoppgang til politikken og industrien.

Har du innspill, kommentarer eller erfaringer, ta kontakt med forskning.no-redaksjonen: [email protected] eller
tlf 22 80 98 90.

Enkelte institusjoner har regler for når forskere kan uttale seg som forsker – og om / hvordan / når de kan uttale seg som privatperson, mens andre overlater til den enkelte forsker å finne ut av grensene mellom fag og politisk engasjement.

Gunvor Mejdell er professor på Universitetet i Oslo. Forskningsfeltet er moderne arabisk språk og kultur, omgivelsene er et brennhett politisk område: Midtøsten.

Tidligere uttalte Mejdell seg oftere i mediene om Midtøsten:

- Det var få i Norge som forsket på dette den gang, så jeg uttalte meg om politiske forhold utenfor forskningsfeltet mitt. Etter hvert har det kommet til mange forskere som dekker opp dette feltet med spesialkompetanse.

- Nå foretrekker jeg nok å uttale meg om temaer som ligger nærmere forskningsfeltet mitt, sier Mejdell.

Hun har den senere tid uttalt seg om den arabiske oversettelsen da en kanin på Hamas’ barne-TV drapstruet dansker og om sensur i arabisk skjønnlitteratur.

- Dette oppfatter jeg som innenfor mitt eget forskningsfelt, sier Mejdell.

For fire år siden bombet og invaderte Israel Libanon i et forsøk på å knekke Hizbollah. En rekke forskere ved Universitetet i Oslo laget et opprop hvor de fordømte Israels brutale krigføring. Alle undertegnet med tittel og arbeidssted, alle var forskere på Midtøsten-spørsmål.

Mejdell var en av dem som undertegnet oppropet og forsvarte det senere. Hun mente det ”var saklig grunn til harme” og ville bidra til norsk og internasjonalt press for å få slutt på konflikten. Oppropet skapte ingen reaksjoner fra arbeidsgiver. Mejdell har heller aldri opplevd begrensninger fra verken ledelse eller kollegaer.

- Universitetet i Oslo gir frihet til å delta i samfunnsdebatten, og bruke erfaringene våre, og ikke bare den smale fagkompetansen, så får vi heller diskutere det om vi trår feil, sier Mejdell til forskning.no.

Forsker, ikke aktivist

Hilde Henriksen Waage (Foto: UiO)
Hilde Henriksen Waage (Foto: UiO)

En forsker som ikke ville undertegne på oppropet var Hilde Henriksen Waage, professor i historie og midtøstenforsker på Universitetet i Oslo.

- Nei, da ville jeg gått over i en politisk aktivistrolle, og det er en rolle jeg vil holde meg unna.

Henriksen Waage hadde gitt mange kommentarer på Israels krigføring i mediene.

- Min analyse og kritikk av Israels handlinger var faglig fundert, og den var sterk. Men det er noe helt annet enn å delta i et opprop. Det ville blitt brukt mot meg for å delegitimere min rolle som historiker.

Å jobbe på et politisk betent felt gjør at også faglige utspill tolkes politisk, ifølge Henriksen Waage:

- Når du forsker på Midtøsten, står du hele tiden og balanserer på kanten av stupet: Blir jeg oppfattet som historiker, eller blir jeg brukt og misbrukt av andre til politiske formål? Derfor må jeg være veldig nøye på å framstå i forskerrollen, for å bevare min rolle som historiker.

En e-post for mye

For noen år siden satt seniorforsker Bjørn Økland foran pc-en. Nationen arrangerte spørreundersøkelse på nett om vern av Trillemarka, et naturskogsområde i Buskerud.

Økland skrev en e-post til noen venner og bekjente, der han oppfordret dem til å stemme for det mest omfattende verneområdet.

Dette var ment som en privat handling, men han sendte likevel e-posten fra sin jobbadresse på Norsk institutt for skog og landskap, der han jobber i Seksjon for skoghelse.

- Jeg burde ha brukt online-adressen min, sier Økland til forskning.no i dag. - At jobbadressen ble brukt var tilfeldig, og jeg tenkte ikke at det ga spesiell tyngde.

Dermed havnet han midt oppe i en strid om forskeres rolle rundt politiske vedtak.

Het debatt om avsender

For samtidig skrev 100 forskere fra 17 institusjoner under på et opprop om vern av hele Trillemarka. Økland skrev også under på dette. I oppropet var det poengtert at støtten skjedde på personlig grunnlag. Hverken institusjonstilknytning eller titler ble brukt.

Likevel skapte saken stor debatt: På hvilken måte kan forskere delta i samfunnsdebatten, hvor går skillet mellom privatperson og forsker?

Øklands e-post – som ble videresendt av venner til deres venner og kollegaer – ble diskutert sammen med oppropet.

Interesseorganisasjonene, det vil si skogeierne, steilet i Nationen, og utspillene ble fordømt i sterke ordelag på lederplass. Øklands sjef, Arne Bardalen, lovet intern opprydding i samme avis og daværende styreleder ville tenne varsellampe på bakgrunn av saken.

- Ting ble blandet sammen og misforstått. Jeg brukte feil e-postadresse, men brukte verken tittel eller institutt. Men det gikk ikke an å klare opp i dette akkurat da, fordi temperaturen ble så høy i Nationen, forteller Økland.

Belastende omtale

Bjørn Økland opplevde det som belastende å komme i klem, at det ble framstilt som om han hadde brukt instituttets navn for å fremme egne politiske ståsteder.

- Jeg ble framstilt som en politisk spiller, noe jeg ikke var. Mine forsøk på å korrigere inntrykket nådde ikke fram, så jeg vurderte det slik at det var best å forsvinne i det stille, ikke prøve å rydde opp i floka.

- Har du merket konsekvenser av det som skjedde?

-  Jeg driver med forskning, det gjorde jeg da, det gjør jeg nå. Kunnskapsutvikling og publisering i fagtidsskrifter er viktigst. Saken fikk ingen interne konsekvenser for meg. De som kjenner meg vet at det var et feilaktig bilde som kom fram.

- En gang etter dette fikk jeg beskjed om å bytte ut forskertittel med biolog, til tross for at avisinnlegget var faglig og nøkternt. Mitt inntrykk er at klarsignal om bruk av tittel har vært mer knyttet til hensynet til oppdragsgivere enn vurdering av faglig kvalitet og tyngde, sier Økland.

Viktig tydelighet

Arne Bardalen (Foto: Skog og landskap)
Arne Bardalen (Foto: Skog og landskap)

Øklands sjef, Arne Bardalen, mener det er viktig å være tydelig på når man opptrer som forsker og når man er privatperson:

- Enhver forsker ved mitt institutt har sin fulle ytringsfrihet i behold og kan delta som engasjert privatperson i enhver samfunnsdebatt. Jeg verken vil eller kan avgrense muligheten for forskere å være politisk engasjerte mennesker.

- Men når man opptrer i politisk sammenheng kan man gjerne fortelle at man er forsker, men ikke bruke institutt-navnet for å gi sine argumenter ufortjent tyngde, sier Bardalen.

Krevende balanse

- Hos oss er forskere frie til å si hva de mener. Vi er faktisk pålagt å delta i klimadebatten. Men det kan være uenighet innad om forskerens rolle i samfunnet, forklarer forskningsdirektør Knut Alfsen på CICERO Senter for klimaforskning.

- Noen av våre forskere synes at det kan bli for utagerende, for engasjert, å delta hele tiden. De har kanskje en mer akademisk orientering og vil helst kun uttale seg om det de har forsket på selv.

Knut H. Alfsen (Foto: CICERO)
Knut H. Alfsen (Foto: CICERO)

- Noen ganger kan det være krevende å balansere mellom fag og politikk. Journalisten åpner gjerne med spørsmål om fag, men intervjuene dras ofte over i politikk. Er man uvillig til å svare, blir man fort uinteressant, mener Alfsen.

Et eksempel han drar fram er spørsmålet om klimaaspektet ved oljeutvinning i Lofoten. Det finnes ifølge Alfsen ikke noe klart forskningsbasert svar, så uttaler man seg om dette temaet, er man over i politikken.

- Det er opp til hver og en på CICERO om de vil gå ut med standpunkter, også politiske. Men forskeren må skille mellom ”jeg har forsket på” og ”jeg mener”.

Politisk stemplet

Selv om forskere selv skiller mellom faglige og politiske utspill, og kun vil være fagpersoner i mediene, kan andre oppfatte det feil.  Midtøstenforsker Henriksen Waage har mange eksempler på hvordan hun blir oppfattet politisk selv om hun selv holder seg i forskerrollen:

- Jeg blir til stadighet stemplet som palestina-aktivist, anti-israelsk, Hamas-venn og langt til venstre politisk. Alle de som føler at mine faglige analyser er provoserende, angriper min person, framfor mitt arbeid, som baserer seg utelukkende på kildemateriale.

- Da jeg for tre år siden ble utnevnt til professor på Universitetet i Oslo, ringte NRK til daværende statssekretær Raymond Johansen, for å høre hva Utenriksdepartementet mente om min utnevnelse.

- Johansen burde ha svart at det har UD ingen mening om eller kompetanse på. I stedet kom han med en uttalelse som flettet inn beskrivelser av meg som aktivist og anti-israelsk. Og dette rullet og gikk på nyhetssendingene.

Raymond Johansens uttalelser viser hvor problematisk det er å jobbe med politisk betente spørsmål, mener Henriksen Waage. Hun har forsket på og skrevet om Norges rolle i fredsprosessene i Midtøsten.

- Jeg ødela eventyrfortellingen om Norge som fredsnasjon. Og det falt i utrolig dårlig jord hos ledelsen i Arbeiderpartiet, som identifiserer seg med eventyret.

- Fra det øyeblikket fikk jeg denne klamme merkelappen, om at jeg ikke er ordentlig forsker, at jeg alltid er pro-palestina og tilhører venstresiden.

- Mitt svar mot kritikken er å fortsette i historikerrollen, aldri la dem ta meg i en kommafeil, publisere i anerkjente internasjonale tidsskrifter og ikke la frykt for konsekvenser styre forskningen min.

Samtidig som hun ble kritisert av ledende politikere, hadde hun lederjobber på PRIO, sin tidligere arbeidsplass, der hun fremdeles har bi-stilling.

- Det var vanskelig personlig å sitte i ledende stillinger samtidig som jeg var i kontinuerlig konflikt med PRIOs største oppdragsgiver. Men jeg fikk alltid utrolig god støtte fra ledelsen på PRIO. De har klart å balansere kritisk forskning på områder der UD er involvert, og samtidig beholdt sine bevilgninger fra dem.

Nå jobber Henriksen Waage på Universitetet i Oslo.

- Det er som å puste i fri luft, sier hun om overgangen.

- Jeg behøver ikke lenger tenke på pengene fra UD.

- På Universitetet er det stor frihet. Instituttsektoren er på en helt annen måte avhengig av å skaffe eksterne midler – ellers har du ikke jobb rett og slett.

Penn eller megafon

Ifølge Arne Bardalen, direktør på Institutt for skog og land, er det er forskeres rett og plikt å formidle gjennom vitenskapelige publiseringer og faglig debatt, og slik at kunnskapen kommer samfunnet til gode.

Men han framholder også er en tredje faktor: Man skal bidra til å sette forskningsresultatene i en sammenheng.

- Å sette forskningen sin i en sammenheng må skje deskriptivt, og ikke normativt. Ellers kan forskere bli beskyldt for å ta politisk stilling. Balansen kan være vanskelig, men den er også svært viktig.

- Hovedproblemet er fraværet av forskere som deltar i samfunnsdebatten med sin kunnskap, sier Bardalen.

Ciceros forskningsdirektør er ikke redd for å kaste seg ut i debatten:

- Jeg er framstilt, kanskje med noe rett, som alarmistisk på vegne av kloden. Men hvis du for eksempel er astronom, og ser en meteor på vei til jorda, da setter du deg ikke ned og skriver en vitenskapelig artikkel. Du griper en mikrofon og roper ut, sier Knut Alfsen.