Forskeren undersøker samfunnet og menneskene, men er samtidig et menneske og en del av samfunnet. Forskere har hobbyer, politisk overbevisning og økonomiske interesser.

Hva gjør forskerne med sine private interesser og meninger? Hvordan håndterer de bindingene sine?

– Vi er overbevist om at musikk og sang er bra for kropp og sjel, sa høgskolelektor Grete Daling i en artikkel fra Nord universitet på forskning.no i 2015.

Da sto hun ved oppstarten av et forskningsprosjekt som skulle undersøke om korsang gir bedre helse. Men var altså allerede overbevist.

Resultat som forventet

I en video fra prosjektet forteller Arve Almvik, prosjektleder og førstelektor i psykisk helse på Nord universitet, at han blir rørt av å høre og se kordeltakerne. Det har kostet dem å delta i kor, så det varmer.

Nå kommer snart første publisering av forskningsresultatene i tidsskriftet Scandinavian Psychologist. Og de to forskerne kan røpe at jo, det ble som de trodde. Korsang er bra for helsa.

– Vi har gode resultater når det gjelder sjølopplevd bedring av helse. Folk opplever at de blir modigere, tryggere og mer optimistiske. De opplever at de er med på noe som er verdifullt, som er større enn dem selv, sier Daling til forskning.no.

Hvordan kombinerer de den forhåndsklare konklusjonen, varme følelser og entusiasmen for kor med forskerrollen?

Hvorfor ikke bowling?

– Det viktigste er at hele forskningsprosessen er gjennomsiktig, at alle utenfra kan få innsikt. Dessuten er det viktig å ha veldig høy bevissthet rundt egen rolle og reflektere over hvordan den kan påvirke resultatene. Det er ikke så mye annet du kan gjøre, sier Almvik.

Men må det være kor? Hva med et bowlinglag, en bokklubb eller en krevende tur på fjellet? Handler det ikke mest om å være i en gruppe, sprenge egne grenser og mestre?

– Det spørsmålet har vi fått mange ganger og det er vanskelig å svare på, sier Almvik.

Han mener at svaret ligger i egenarten til sang – at du får kontakt med stemmen og kroppen din. Det er annerledes for kor enn i andre aktiviteter.

• Les også: Kryssordentusiast og forsker: Kryssord lærer oss hvordan hjernen arbeider

For nært?

De to forskerne startet et kor for folk med psykiske helseplager. Almvik bruker sine egne korerfaringer til å forstå deltakerne. Daling var dirigent.

I siste faste av prosjektet var Almvik og Daling blitt venner med kordeltakerne.

Kollegaene til Almvik reagerte på nærheten mellom forskerne og forskningsfeltet.

– Vi har hatt noen runder på det, og særlig om Gretes rolle som musikalsk leder for koret. Dette var et kor vi opprettet selv og Grete er den som utfører arbeidet. Derfor ble hennes rolle opp mot forskningen et diskusjonstema.

Uenighetene handlet om forskerrollen.

– For noen er idealet at forskeren skal ha en avstand til forskningsfeltet sitt. Noen kollegaer har argumentert i den retning.

– Men så har vi andre tradisjoner, innenfor sosialantropologi og musikk, der musikere forskere på seg sjøl og sin egen musikk, sier Almvik.

Noen sluttet i koret

Ikke alle deltakerne ble med til siste slutt. Det var 5-6 personer som sluttet tidlig i prosjektet. De har ikke blitt fulgt opp. Både Almvik og Daling mener det ikke hadde noe med korsyngingen å gjøre.

– Spurte dere om hvorfor de forsvant?

– Nei, vi hadde ingen kontakt med dem etter at de sluttet, sier Daling.

– Er det mulig at de sluttet fordi korsang ikke var helsebringende?

– Det vet vi ikke, svarer Almvik. Det kan ha med alt annet enn korsang å gjøre.

Vil overbevise myndighetene

Flere korsangforskere – og det er mange av dem rundt i verden – er opptatt av hvor viktig det er å dokumentere helseeffekten av korsang. Slik skal korsangentusiastene overbevise myndighetene om at korsang bør inn som tiltak som å bedre folkehelsen.

Almvik jobber i femti prosent stilling på et nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Jobben der oppfatter han som i skjæringspunktet mellom fag og politikk.

Der har han kontakt med myndighetene og kommunene om utvikling av nye tjenestetilbud, blant annet musikk- og sangtilbud i det kommunale psykiske helsearbeidet.

– Som prosjektleder i Syng deg friskere har jeg en ambisjon om at flere kommuner tilbyr korsang for personer med psykiske helseutfordringer. Da er Krafttak for sang og Norges korforbund viktige samarbeidspartnere, sier han.

• Les også: – Folkehelseinstituttet bør skille tydeligere mellom råd og forskning

Eier og forsker på Finnmarksløpet

En annen forsker som har private interesser som sammenfaller med forskningsfeltet, er Nina Prebensen. Hun er professor på Handelshøgskolen ved UiT, og nå har hun akkurat begynt som instituttleder der.

Hun er også medeier i Finnmarksløpet. Det er et trekkhundløp som går over Finnmarksvidda, fra Alta til Kirkenes og tilbake.

Denne dobbeltrollen legger hun ikke skjul på. I en kronikk i Nordlys i 2009 signerte hun både som med medeier og samskaper av Finnmarksløpet og førsteamanuensis ved Handelshøgskolen i Tromsø (nå UiT). Kronikken handler om verdiskaping for selskapet sitt, for hundemiljøet, deltakerne, sponsorer, samarbeidspartnere og for alle som bor i Finnmark.

Siden har hun skrevet vitenskapelige artikler om Finnmarksløpet, men presiserer at det er en liten andel av forskningen hennes – tre av mer enn 50 publiserte arbeider.

Hvordan håndterer hun det å forske på et selskap som hun også eier?

- Nærhet er styrke

– Dette handler om å være åpen og ærlig på eget ståsted. Derfor skriver jeg også om egen rolle inn i metodedelen av de vitenskapelige artiklene, sier Prebensen til forskning.no.

Hun mener at studiene hun har gjort på Finnmarksløpet får fram problemstillinger som det kan forskes videre på.

– Målet er ikke å generalisere eller å si at det jeg tar opp er sant, men heller gå i dybden, pirke bort i noen spørsmål som kan undersøkes nærmere senere, gjerne sammen med andre forskere.

Hun mener det har blitt mer og mer akseptert i forskningen de siste årene, at nærhet og kunnskap er en styrke og at det kan være en fordel i mange sammenhenger.

• Les også: Er det mulig å være fri forsker i uniform?

Eier 16 prosent av aksjene

Prebensen forteller at det var tilfeldig at hun havnet inn i Finnmarksløpet. Løpet var opprinnelig organisert som forening og kun basert på frivillighet. I 2001 ønsket Hundeklubben en mer profesjonell organisering gjennom et aksjeselskap - med mål om én eller flere fast ansatte.

– I og med at det ikke var kø med aksjonærer som ville gå inn i selskapet, ble vi som i dag er aksjonærer spurt om å investere i selskapet. Hundeklubben har størst aksjepost.

Prebensen eier i dag 16 prosent av aksjene i selskapet, men forteller at de ikke tar noe utbytte.

Hun var i noen år styreleder og jobbet også som daglig leder, samtidig som hun hadde jobb på Høgskolen i Finnmark. Målet var å lære mer om å starte og drive eventer.

Hun har senere skrevet en bok om dette, «Fra ide til suksess», som også har med erfaringene til Tromsø Internasjonale Filmfestival og Festspillene i Nord Norge.

Selvfølge med engasjement

Hun tok også studentene sine med til bedriften sin.

– Opplevelsesnæringen er ikke godt undersøkt og Finnmarksløpet var en interessant case for dem. Studentene kunne se hva som er plusser og minuser, hva som gjør at folk blir med i løpet og hvorfor folk jobber frivillig i slike arrangementer.

Prebensen mener at det er en selvfølge at forskere også engasjerer seg.

– Selv om vi er forskere, kan vi jo ikke stoppe engasjementet og deltakelsen vår. Men vi bør dele erfaringene og være helt åpne.

Prebensen har møtt lite motstand hos kollegaene sine for dobbeltrollen som medeier og forsker.

– Men det er noen som har stilt spørsmål, og da har vi diskutert det. Om jeg møter kritikk, forsøker jeg å være åpen på metode, perspektiver og funn.

Ikke noe er hemmelig

– Ville det vært mulig for deg å forske deg fram til at Finnmarksløpet ikke gir verdiskapning lokalt eller at det ikke fungerer positivt for Finnmark?

– Selvfølgelig. Jeg kan som forsker spørre: hva er det som hemmer verdiskapningen. Og det er nyttig for selskapet og for meg selv privat. Om vi finner ut at noe som fungerer negativt, kan vi jo gjøre noe med det.

– Men også alle andre kan bruke den kunnskapen jeg publiserer, det er ikke noe som er hemmelig. Det er vanskelig å lykkes med denne type arrangementer, vi er noen av de få som har fått det til. Så andre kan dra nytte av erfaringene våre.

- Kan skade forskningen

May-Len Skilbrei er medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Hun peker på at forskningen skal være kritisk.

– Nærhet, interesser og engasjement kan legge begrensninger på forskere. Det kan også gi forskningen legitimitetsproblemer, sier hun til forskning.no.

Hun er opptatt av mangfold. Når interessene og engasjementet til forskerne kun går i en retning, blir det skjevhet i forskningsfeltet.

– Det er ikke noe galt i at forskere synger i kor og mener at det er sunt, men om alle som forsker på korsang har samme tilnærming, vil det ikke finnes kritiske forskere på feltet.

• Les også: Forsker forsøkt kneblet og skremt da han kritiserte Forsvaret

Nærhet kan påvirke forskningen

Selv opplever hun ofte at masterstudenter velger oppgave utfra engasjement og at de på forhånd har bestemt seg for hva de vil finne ut. Da råder hun dem til å bruke engasjementet sitt på en problemstilling som de faktisk lurer på.

– Da blir engasjementet en god og legitim drivkraft, sier Skilbrei, som til daglig er professor på Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

– Det skader forskningens legitimitet om vi alltid kommer fram til resultater vi allerede har bestemt seg for. Kjernen i vitenskapen er at vi skal komme videre fra det vi allerede vet i dag.

Almvik, Daling og Prebensen framhever at de er åpne om sin nærhet og engasjement i forskningsfeltene sine.

– Det er viktig med åpenhet og gjennomsiktighet, men det er også vanskelig selv å vite hvordan det påvirker egen forskning, mener Skilbrei.

– Som forskere kan vi erkjenne at fullstendig objektivitet ikke er mulig. Da er det to veier å gå. Enten kan vi omfavne nærhet og deltakelse, eller vi kan strebe for å motvirke effektene av vårt eget engasjement.

Skilbrei mener at forskningens legitimitet handler om at forskere framstår som noe annet enn sine private meninger, at det ligger vitenskapelige metoder i bunnen.

– Hvis alle forskere bare snakker ut fra engasjementet sitt, hvorfor skal noen høre på oss da? spør hun.

Mangfold kan sikres gjennom finansieringen

Ifølge Skilbrei kan kvalitetssikring i forskningen motvirke at forskerens engasjement farger resultatene. På forskningsinstituttene, der hun har jobbet tidligere, er det kvalitetssikring i flere ledd. På universitetene og høgskolene er det veiledere, forskningsledere og fagfeller. De skal lete etter tegn på om datamateriale brukes tendensiøst.

Hun mener at mangfoldet i forskningen også kan sikres gjennom finansieringsordningene.

– Forskere går dit det er mulig å få finansiering. Derfor kan stillinger og midler deles ut slik at ulikheter i tilnærming og perspektiv blir ivaretatt.

– Du bor i bydel Gamle Oslo. Kunne du ha forsket på denne bydelen?

– Jeg har blitt oppfordret til det, å se på det flerkulturelle her. Men jeg er ikke den rette, jeg er for nær innpå. Jeg har engasjert meg som privatperson i lokalt, og jeg tror ikke jeg ville klart å fjerne meg nok til at jeg kan forske på lokalsamfunnet, sier May-Len Skilbrei.