– Det er behov for mer distanse mellom de som forsker på Forsvaret og den makta vi er satt til å undersøke, mener han.

Selv har Heier blant annet forsket på det norske forsvaret i Afghanistan og Libya.

Underveis i arbeidet oppdaget han at de hadde mange utfordringer, både i det afghanske og libyske landskapet.

Ubehagelige telefoner

Da han formidlet dette, kom det en telefon fra Forsvarsdepartementet. Heier fikk beskjed om at formidlingen av denne kunnskapen bidro til politisk støy.

Noen måneder senere ble Heier nok en gang kalt inn på teppet fordi han kritiserte, med henvisning til forskningen sin Afghanistan og Libya, at norske spesialstyrker skulle trene sunnimuslimske opprørere i Syria.

• Les mer: – Uklokt av Norge å støtte syriske opprørere

Må lære seg «å holde kjeft»

Telefoner fra Forsvarsdepartementet, og krasse innlegg på internseminarer kommer i ny og ne. Ikke bare til ham, men også til andre forsvarsforskere, mener Heier.

De kommer fra saksbehandlere og ledere i Forsvarsdepartementet eller i Forsvarets ledelse. Disse tilhører avdelinger som skal gjøre statsråden og forsvarssjefen «god».

– De ser på all type forskning som ikke støtter forsvarsledelsens syn som politisk støy og noe de vil ha seg frabedt. De mener at Forsvaret vil bli mer troverdig utad om de ansatte snakker med én stemme. Forskningens frie og uavhengige rolle i dette systemet har de ikke forståelse for.

– De senere årene har det heldigvis blitt færre slike henvendelser fra departementet, forteller han.

Det er ikke forsvarsministeren eller den politiske ledelse som er de strengeste, mener Heier. Det er det sivile embetsverket som sitter under dem.

– De er dessverre ofte mer katolske enn paven.

På et seminar hvor forskerne ved Forsvarets høgskole hadde besøk fra departementets ledergruppe, ble de militære forskerne anbefalt å lære seg å holde kjeft, forteller Heier.

Underlagt to lover som kan være motstridende

Forsvarsforskere finner du først og fremst ved Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets høgskole. Forsvarets stabsskole er en del av sistnevnte. Her er alle forskerne i uniform.

Forskere ved Forsvaret forskningsinstitutt er oppdragsforskere direkte underlagt Forsvarsdepartementet. Disse er ikke underlagt Universitets- og høyskoleloven og har ikke formell akademisk frihet.

De som forsker med forsvarsspørsmål ved Forsvarets høgskole, har imidlertid like mye akademisk frihet som enhver annen forsker. De er underlagt loven, selv om de går i uniform og lett kan forveksles med vanlige offiserer. Forskningen deres skal være fri og uavhengig. Ingen skal kunne påvirke forskningsresultatene.

Samtidig er de som forsker i uniform også underlagt statstjenestemannsloven. De er en del av den militære kommandoordningen, med Forsvarssjefen på toppen.

I dette ligger det en liten antydning til en viss lojalitetsplikt, mener Heier.

– Vi trenger kunnskap for å utvikle Forsvaret

Å både være lojal statstjenestemann og fri og uavhengig forsker kan imidlertid være en vanskelig balansegang.

– Det kan oppstå situasjoner hvor forskningen berører politisk betente temaer, for eksempel endringer i base og atompolitikken eller pågående internasjonale operasjoner.

Men den akademiske friheten er svært viktig for å utvikle det norske Forsvaret, mener han.

Forsvaret er i dag så lite at det ikke lenger har noen stor betydning på en moderne slagmark. Derfor må vi heller se på Forsvaret som en kompetanseorganisasjon, ikke som en kamporganisasjon, mener forsvarsforskeren.

– I et slikt perspektiv blir den akademiske friheten avgjørende. Ikke minst for å generere kunnskapen som trengs for å utnytte milliardinvesteringer i avansert krigsmateriell på en smartere måte. Alt annet vil være sløsing.

Trenger politisk støy

Norge har i de siste årene blitt trukket inn i kontroversielle militære operasjoner i land som Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

– Det har i ettertid vist seg å gå veldig galt. Norge taper for tiden flere kriger enn de vinner. Derfor trenger vi, kanskje mer enn noen gang, mer kunnskap om hvordan norske myndigheter kan forvalte statens mest dramatiske og kontroversielle virkemiddel på en bedre måte. Vi må rett og slett få mer innsikt i hvordan vi kan gjøre Norge tryggere med de ressursene vi har til rådighet.

At forskning skaper politisk støy, burde egentlig bare blitt tatt som et tegn på at forskningen er relevant, mener Heier.

– Det burde egentlig blitt sett på som noe positivt, så lenge det ikke røper forsvarshemmeligheter eller setter andres liv og helse i fare. At vi ikke skal sette liv og helse i fare, er forresten en allmenn regel som gjelder alle forskere. Det burde egentlig ikke være noe spesielt for Forsvaret, mener Heier.

Uenighet skaper tillit

Forsvarsforskerne og deres kollegaer i Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet kan dermed ha ulike syn på hva som skaper tillit i samfunnet.

– Om befolkningen ser at det norske forsvaret består av flere selvstendig tenkende vesener, som er opptatt av å få fram andre perspektiver enn den «sannheten» som presenteres av PR-rådgivere i departementet – ja, så tror jeg det skaper mer og ikke mindre tillit, mener Heier.

Norge er det eneste landet i Nato der offiserer i full uniform kan snakke forsvarsministeren midt imot, under beste sendetid på TV.

– I dagens samfunn innbyr dette til mer tillit. Ikke mindre. Men den sitter langt inne for mange offiserer og embedsmann.

Det er den politiske støyen vi trenger for å få mer kunnskap, mener han.

En konsekvens av sensuren er at vi går glipp av mye verdifull kunnskap som det norske forsvaret har ofret liv og helse for å tilegne seg, sier Heier.

– Norge har aldri hatt så mye krigserfaring i egne rekker som i dag. Men så lenge ingen tar vare på kunnskapen, analyserer den, og skriver den ned for ettertiden, da risikerer vi å gjøre de samme feilene om igjen. Dette er sløsing av offentlige ressurser, og det gjør meg opprørt!

Selvsensur

Nesten all forsvarsforskningen i Norge blir finansiert av Forsvarsdepartementet. De fleste forskningsmiljøer som forsker på Forsvaret, er direkte underlagt departementet.

I Sverige er Forsvarshögskolen lagt utenfor forsvarssektoren og inn under det som tilsvarer det norske Kunnskapsdepartementet. Heier mener at dette gjør at de svenske forskerne gis større akademisk frihet.

I lille Norge, der «alle kjenner alle» blir båndene lett i tetteste laget. Det skader forskningen, som ikke får den samme kritiske brodden og uavhengigheten som man ville fått med mer avstand, mener han.

– Når pengene kommer fra Forsvarsdepartementet, vil det farge og påvirke objektiviteten og balansen i de analysen som gjøres. Man vil alltid ønske flere oppdrag i fremtiden, og det er i forskningen som i andre deler av samfunnslivet: «money talks».

Sitter i veggene

Han mener det er en fare at forsvarsforskere pålegger seg selv sensur.

– Det er snakk om subtile og ubevisste mekanismer som bare «sitter i veggene», men som forskeren påvirkes av gjennom følelsen av hva som er riktig å gjøre. Det skaper en institusjonell stiavhengighet som nører opp under gruppetenkning. Vedtatte sannheter om praktiseringen av norsk sikkerhetspolitikk, eller i måten USAs krigføring skal omtales på, mister sin kritiske brodd.

Dette er drepende for organisasjoner som lever av kunnskap, mener Heier.

– Gruppetenkning og selvsensur gjør at forskningen blir mindre ærlig og mindre nytenkende.

Ikke stolte av Libya

– Er det noen temaer det er spesielt vanskelig å forske på ?

– Alt som har med pågående operasjoner der norske soldater er inne i bildet er vanskelig. For eksempel krigen i Libya i 2011, der norske myndigheter gikk i spissen for å bombe Gaddafi-regimet sønder og sammen og etterlate 6,5 millioner mennesker i et maktvakuum. Det var vanskelig for norske myndigheter å ha kontroll med hvordan amerikanske, britiske og franske offiserer bruker norske jagerfly til å bombe mål som ikke hadde mye med FN-mandatet å gjøre. Dette er nok ikke norske myndigheter spesielt stolte av, mener Heier.

Norge måtte trekke flyene ut av krigen midt under bombingen.

Har sluttet å søke om penger

Miljøene er små. Det blir derfor lett å bli satt i bås og marginalisert, spesielt når nye forskningsmidler skal tildeles, sier forsvarsforskeren.

Selv har han sluttet å søke Forsvarsdepartementet om penger til nye forskningsformål.

– Sender vi frem prosjekter passer vi alltid på å ikke ha mitt navn på papiret, for da går det som regel bedre.

Han mener at det er bra at de seks høyskolene i Forsvaret nå samles til én. Det vil gjøre forskningsmiljøene mer robuste, mener han – men først når de blir samlokalisert på ett sted.

– Hvorfor tør du å snakke åpent og fritt om dette?

– Kanskje er jeg litt modigere enn de andre? Jeg har i hvert fall ikke noe ønske om å gjøre militær karriere. Jeg har derfor ikke noe behov for å vise meg frem, eller å gjøre meg populær hos overordnede sjefer. Dessuten mener jeg selv at jeg har forskningsmessig belegg for det jeg uttaler meg om. Enten fordi jeg har forsket på det selv, eller fordi kollegaer har gjort det. Jeg er bare opptatt av å få fram flere perspektiver, fordi jeg synes at mye av det som kommer fra myndighetene ikke kan få stå usagt – for det er jo ofte bare halve sannheten.

Tormod Heier sier at han har gjort et verdivalg.

– Jeg ønsker å bruke tiden min på kunnskapsbasert og faktabasert innsikt, snarere enn å være politisk korrekt.

– Dette er ikke vår offisielle politikk

– Jeg kjenner ikke til at noe sånt har skjedd, og dette er ikke Forsvarsdepartementet offisielle politikk. Utgangspunktet vårt er at akademisk frihet gjelder, også for dem som forsker i uniform.

Slik svarer Henning A. Frantzen i Forsvarsdepartementet når forskning.no konfronterer ham med Heiers opplevelser. Han er nestkommanderende for avdeling for kompetanse og felles juridiske tjenester i departementet.

Forsvaret har ikke noen lang tradisjon for fri forskning. Det var først i 2010 at Forsvarets høgskoler fikk full akademisk frihet, på lik linje med andre universiteter og høgskoler i Norge.

– Vi har hatt Forsvarets forskningsinstitutt og Institutt for forsvarsstudier lenge. Men vi er en umoden sektor når det gjelder forskning i uniform. Derfor kan det kanskje fortsatt være litt uvant for noen at for eksempel en oberstløytnant er i opposisjon til forsvarsjefen.

Det er likevel dette prinsippet som gjelder, mener Frantzen, så lenge forskeren være tydelig på at han eller hun uttaler deg som forsker og er knyttet til en høyskole.

– Skal du bruke forskertittelen, er det også viktig at du virkelig har forsket på det du uttaler deg om.

Et samfunnsansvar å formidle

Frantzen, som selv har tatt en doktorgrad i uniform, mener det er en plikt og et samfunnsansvar til å formidle.

– Ugradert informasjon og ugraderte forskningsresultater står du fritt til å publisere. Det som begrenser forskningens frihet, gjelder først og fremst grunnforskning og anvendt forskning. Det er den typiske forskningen som Forsvarets forskningsinstitutt driver med, sier han.

Frantzen mener også at det er viktig å ha forskningsbasert kompetanse for å utvikle også de militære fagdisiplinene.

– Skal vi ha en profesjon i utvikling, er vi avhengig av å ha en åpen diskusjon og at kunnskapen er nedfelt skriftlig. Vi bør diskutere hvordan vi opererer, løser oppdrag og hva slags doktriner vi skal ha. Både internt og eksternt.

– Det blir hevdet at koblingene mellom Forsvarsdepartementet og forsvarsforskningene er for tett. Hvorfor kan ikke denne forskningen legges inn under Kunnskapsdepartementet, slik det meste av annen forskning er?

– Vi ser det som viktig i Norge at Forsvarets kompetanseproduksjon og skoler tilhører forsvarssektoren. Sånn kan vi sikrer at det er relevans mellom utviklingen av Forsvaret og den kompetanseproduksjon som skjer her, sier Frantzen.

– Hadde det vært en fordel om flere sivile miljøer hadde fått tilgang til mer av den samfunnsvitenskapelige forsvarsforskningen?

– Vi er som sagt litt unge i forskningssammenheng. Det har derfor vært viktig for oss å bygge opp kompetanse i sektoren på forsvarspolitikk og forsvarsrelaterte temaer.

Tror de blir mer åpne i framtiden

Frantzen er enig i at det er viktig å ha en balanse mellom de midlene de kanaliserer internt og det de kanaliserer eksternt.

– En konkurranse mellom våre forskningsmiljøer og andre forskningsmiljøer er nok sunt. Jeg tror også det er viktig at vi er åpne om det vi driver med og at vi også blir eksponert for muligheter for kritikk for andre miljøer. Mye av forskningen på Forsvaret er jo ugradert.

Frantzen tror at det framtiden kan være aktuelt å se på mer åpne utlysninger og at de militære skolene må konkurrere med sivile aktører om forskningsmidler innen forsvarssektoren.