Mediene bruker gjerne forskere som ekspertkilder. De uttaler seg om politikk, klima, sosiale forhold og verdensbegivenheter. Kan vi stole på dem? Nei, mener halvparten av nordmenn. (Foto: Shutterstock / Scanpix)
Sunt å være skeptisk til forskning
Redaktøren har ordet: En ny undersøkelse viser at mange nordmenn er kritiske til forskere. Det er bra. Også forskere er kritiske til forskere.
Det er ikke dumt å bruke forskning til å ta beslutninger i livet. For forskning er grundig og systematisk innhenting av kunnskap. Men det er ikke smart å endre livsstil på bakgrunn av én studie, ett forskningsresultat. Og det er ikke smart å stole blindt på forskningen.
En ny undersøkelse viser at nordmenn slett ikke har blind tillit til forskere, faktisk er vi ganske skeptiske.
Hele to av fem mener forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne holdninger og synspunkter, ifølge Aftenposten. Og størst er mistilliten til samfunnsforskere og klima- og miljøforskere. Undersøkelsen er bestilt av Norges forskningsråd og utført av Kantar TNS.
Hvor kommer denne lave tilliten til forskere fra?
Vi tror mindre på øvrigheta
I dag tror vi mindre på autoriteter enn vi gjorde før i tiden. Før hadde lensmannen, presten, læreren og doktoren – og vitenskapsmannen – stor autoritet i samfunnet. I dag er det ingen automatikk i at posisjon gir tillit.
Vi er blitt mer kritiske til øvrigheta og eliten i samfunnet. Dette er en samfunnsutvikling som har foregått over generasjoner, og det kan være én forklaring på hvorfor vi ser med skepsis på det som kommer fra eliten på universiteter og høgskoler.
Flere med faglig kompetanse
En annen forklaring kan være at det er stadig flere med høyere utdanning i Norge. Det betyr at det er flere som selv har et faglig verktøy til å være kritisk til forskning. De har mer trening i å tolke resultater, forståelse for at forskning ikke er objektiv eller sikker og de kan stille spørsmål ut fra eget faglig ståsted.
Det er sunt og bra å se på forskningsresultater med kritisk blikk. Det gjør forskerne selv. Alle resultat skal vurderes og etterprøves. Faglig kritikk og uenighet bringer vitenskapen framover.
På et møte i Oslo i går der undersøkelsen til Kantar TNS ble diskutert, mente professor Bernt Aardal at det kan ses på som positivt at så mange ser med kritisk blikk på forskningen. Det er slik det skal være med forskning, mente han.
Klima og samfunn
Folk er mest kritiske til miljø- og klimaforskere og samfunnsforskere, ifølge undersøkelsen fra Kantar TNS. Der mener mer enn halvparten av de spurte at denne forskningen er påvirket av forskernes egne politiske holdninger og synspunkter.
Dette er fagfelt som har stor befatning med politikken, der forskningsresultatene blir grunnlag for tiltak og politiske programmer.
I Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 heter det at et av regjeringens tre mål for forskning er at den skal løse samfunnets utfordringer.
Forskere skal altså ikke lenger bare sitte inne på kontoret og produsere kunnskap. Forskningen deres skal være relevant og brukbar. De skal være med på bidra til løsninger og spille på lag med næringsliv og offentlige etater.
Men balansen mellom å være nøytral kunnskapsleverandør og bidragsyter til praktiske politiske løsninger kan være vanskelig for den enkelte forsker.
På den ene siden skal de holde på sin vitenskapelighet og legge frem faglig usikkerhet, på den andre siden avkreves de svar og tydelighet fra medier, politikere og næringsliv.
Og det står ingenting om akademisk frihet i regjeringens langtidsplan.
Her har forskningslederne og de akademiske institusjonene en oppgave å gjøre, med å ta debatten om forskerrollen og hvordan de skal opprettholde sin akademiske frihet og samtidig imøtekomme målene om relevans og brukbarhet for samfunnet.
Å jobbe for næringslivet og departementene
Nær halvparten av de spurte i Kantar-undersøkelsen sa seg enige i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og dermed ikke til å stole på.
Det er et nedslående resultat for oppdragsforskningen.
Det har kommet fram mange eksempler, både her på forskning.no og i andre medier, at oppdragsgivere forsøker å påvirke resultatene eller knebler forskeren.
Slike tilfeller har ført til debatt om oppdragsforskerrollen, og institusjonene sikrer seg med bedre og tydeligere avtaler. Men også her gjenstår det en jobb å gjøre i å lære opp nye forskere i rolleforståelse - hva er forskerens oppgaver, frihet og rettigheter, hvem eier forskningsresultatene og kan snakke om dem og hva er ansvaret til oppdragsgiverne.
Forskningslederne og institusjonene må sikre at forskerne godt kjenner til hvor grensene går, når de skal ut å forske for næringsliv og departementer.
Fornuftig skepsis
Det er altså fornuftig å være kritiske til forskning sånn rent prinsippielt. Og i tillegg finnes det dårlige forskere, tynn forskning, tulleforskning og forskning som blir slått stort opp som ikke burde vært det.
Mesteparten av det norske forskere leverer er kvalitetssikret og solid, men selv ikke god forskning gir alle svar.
Å tenke sjøl er en stor fordel for oss alle.
Å tenke på hvordan de kan bedre tilliten til forskere er en utfordring for Norges forskningsråd, de akademiske institusjonene og forskerne selv.
