I vårt frie samfunn er det ikke mulig å tvinge forbrukere til å kjøpe økologisk mat så lenge de har tillit til vanlig mat og så lenge økologisk mat er vesentlig dyrere, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Frank May / NTB scanpix)
I vårt frie samfunn er det ikke mulig å tvinge forbrukere til å kjøpe økologisk mat så lenge de har tillit til vanlig mat og så lenge økologisk mat er vesentlig dyrere, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Frank May / NTB scanpix)

Kronikk: Urealistiske mål om økologisk mat

Målet om 15 prosent økologisk mat innen 2020 er ikke bare urealistisk, men også motsetningsfylt, skriver Arne Grønlund og Erik Joner i denne kronikken.

Published

Debatten om økologisk mat har frisknet til etter at kokk og matskribent Andreas Viestad gikk til angrep på forskere som han kaller økomotstandere i Dagbladet denne uken. Han kritiserer blant annet professor Birger Svihus ved NMBU for å hate alt økologisk. I sitt tilsvar skriver Svihus at fremtidens matproduksjon er et for viktig og fagtungt tema til å overlates til lettvektere med en altfor skarp penn.

Tidligere i år la Riksrevisjonens fram sin rapport der de kritiserer myndighetene for manglende innsats for å nå Stortingets målsettinger om økologisk mat. Men her er det har i liten grad vært stilt spørsmål om selve målene, om de er fornuftige og om de lar seg gjennomføre. La oss se litt på det: 

Stadig nye mål om økologisk produksjon

 

Det første politiske vedtaket om økologisk produksjon ble gjort i 1999. I Stortingsmelding nummer 19 (1999-2000) mente departementet at at det var grunnlag for en målsetting om at ti prosent av det totale jordbruksarealet skulle være omlagt til økologisk areal i løpet av en tiårsperiode.

Hvor mye jordbruksareal som blir brukt til å dyrke økologiske produkter skulle så vurderes løpende i forhold til utviklingen på markedssiden. Det var med andre ord etterspørselen i markedet som skulle være styrende for den økologiske produksjonen.

På slutten av 90-tallet da det første vedtaket ble gjort, var det allerede godt kjent at økologisk drift gir lavere avlinger. Men dette ble ikke sett på som et stort problem fordi bøndene i Norge allerede produserte for mye mat. Og de var faktisk forberedt på å redusere matproduksjonen på grunn av WTO-avtalen som de trodde skulle tre i kraft. Noe den ikke gjorde. Samtidig ønsket politikerne å opprettholde jordbruksarealet av hensyn til matvareberedskap og kulturlandskap.

Målsettingen om ti prosent økologisk jordbruksareal møtte derfor liten motstand blant fagfolk.

Da Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005, innså de at de ikke vill nå målet om ti prosent økologisk areal i 2010. For å kompensere endret de målet til 15 prosent økologisk produksjon og forbruk i 2015 under regjeringsforhandlingene. Det var nå ikke lenger noe forutsetning om etterspørsel.

Da det viste seg at heller ikke dette målet lot seg gjennomføre, ble tidsperioden forlenget til 2020.

Ikke bærekraftig

Det er flere grunner til at målene om 15 prosent innen 2020 verken er gjennomførbare i praksis eller særlig bærekraftige: Man kan ikke tvinge bønder, som er selvstendige næringsutøvere, til å legge om til en driftsform som de selv mener ikke er agronomisk forsvarlig.

På mange områder har økologiske bønder faglig fornuftige grunner for sine valg av innsatsfaktorer og metode, som for eksempel fokus på jordkvalitet, velferd for husdyr eller forbud mot sprøytemidler som kan være skadelige for mennesker og miljø. Men det selvpålagte forbudet mot tilførsel av industrielt framstilt mineralgjødsel, altså kunstgjødsel, er irrasjonelt.

Når produkter selges fra gårdsbruk, blir også næringsstoffer som er tatt opp i avlingen eksportert ut av gården.  Ved økologisk drift er det ikke tillatt å tilbakeføre næringsstoffer i form av avfall fra storsamfunnet eller innkjøpt mineralgjødsel. Økologisk jordbruk vil derfor føre til negativ næringsbalanse og utarming av jorda.

Noen økologiske bønder prøver å unngå dette ved å være gratispassasjerer som gir inntrykk av å være bærekraftig ved å importere husdyrgjødsel fra det konvensjonelle landbruket.  

Ikke bedre for helse eller miljø

I vårt frie samfunn er det heller ikke mulig å tvinge forbrukere til å kjøpe økologisk mat så lenge de har tillit til vanlig mat og så lenge økologisk mat er vesentlig dyrere. Noen later til å tro at mer informasjon om økologisk mat vil føre til økt forbruk, men resultatet kan like gjerne bli det motsatte, forutsatt at informasjonen er objektiv og vitenskapelig underbygget.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har som kjent konkludert med at det ikke er grunnlag for å si at økologisk mat er bedre eller dårligere for helsen enn konvensjonelt produsert mat. Det må videre informeres om at økologisk produksjon også kan ha ugunstige miljø- og klimaeffekter, først og fremst som en konsekvens av lavere avlinger og større arealbehov.

Når vi skal sammenligne hvordan økologisk og konvensjonelt jordbruk påvirker miljøet, er ofte økologisk best når vi måler mengde forurensning per dekar jordbruksareal, mens konvensjonelt kan være best nå vi måler per produsert mengde avling.

Når vi sammenligner økologiske og konvensjonelle måltider, er det selvfølgelig miljøbelastningen per enhet mat som har betydning.

Motsetningsfylte mål

Målet om å øke økologisk produksjon er også i konflikt med målene om å øke matproduksjonen og å redusere utslipp av klimagasser. Lavere økologiske avlinger må nødvendigvis kompenseres med økt nydyrking, som medfører større karbonutslipp fra jord og mindre karbonbinding i skog.

I handlingsplanen for økologisk produksjon er det presisert hvordan vi skal oppfatte målet om økologisk matproduksjon: 15 prosent av det totale jordbruksarealet og 15 prosent av det samlede husdyrholdet skal være økologisk, mens 15 prosent av matforbruket, målt i omsetningsverdi, skal være økologisk.

Det blir også lagt vekt på at forbruket skal skje på basis av norske varer for de produkter det er forutsetning for å produsere i Norge.

Det er ikke mulig å nå disse målene samtidig. Det skyldes først og fremst at økologisk produksjon gir lavere avlinger. Selv om 15 prosent av arealet blir drevet økologisk, vil mindre enn 15 prosent av fôravlingene være økologisk. Når økologiske griser skal ha tilgang på utendørs aktivitet og økologiske kyllinger skal vokse saktere, vil også fôrbehovet per dyr blir større. Disse forholdene gjør at andelen økologiske husdyr alltid vil være mindre enn andelen økologisk areal.

Det samme gjelder forholdet mellom økologisk areal og økologisk forbruk. For tiden utgjør det økologiske arealet 4,5 prosent og forbruket bare 1,45 prosent, til tross for høyere pris på økologisk mat. At en del økologisk produsert melk og kjøtt omsettes som konvensjonelle varer, kan ikke forklare hele denne forskjellen. Hovedårsaken er at de økologiske avlingene er lavere og at en del økologiske planteprodukter ikke når tilstrekkelig størrelse.

Under de rådende forhold må målet fra 1999 om ti prosent økologisk areal kunne sies å være et realistisk mål, iallfall så lenge forutsetningene var at målet skulle gjenspeile etterspørselen i markedet.

Det samme kan man ikke si om nåværende målsettinger om økologisk produksjon og forbruk.