Jeg tror ikke løsningen for forskere er å vende tilbake til elfenbeinstårnet og si at dette vil jeg ikke være med på. Bratts tilbaketrekning er forståelig, men ingen løsning, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Privat)
Kronikk: Holder seg borte fra media med god grunn
Det er lett å miste lysten til å delta i debatten når kunnskapen vulgariseres og forvrenges til bombastiske one-linere. Og når den selektivt brukes som politisk slegge, skriver Trond Amundsen i denne kronikken.
I Aftenposten 26. mai kritiserer forsker Christopher Bratt tildelingen av Gullpennen-prisen til Kjetil Rolness, som han mener har gitt en ubalansert framstilling av forskningsfunn på sitt eget felt. Bratt skriver at media domineres av «spisse penner», og at dette bidrar til at han selv holder seg taus og langt unna den offentlige debatten.
Når Bratt forteller at han helst ligger unna media på grunn av samfunnsdebattanter som Rolness, setter det søkelyset på viktige spørsmål i forholdet mellom forskning, media og samfunn.
Ugjenkjennelig forskning
Innlegget berører noe mange forskere nok kjenner seg igjen i: At forskning i media ofte blir grovt forenklet og forvrengt, ikke sjelden til det ugjenkjennelige. Og at den kan dukke opp som våpen i offentlig ordskifte, uten at forskere har realistisk mulighet til å korrigere det som måtte bli helt galt. Medieprofessor Lars Nyre mente for noen år siden at forskere burde satse på andre formidlingskanaler enn journalistene, fordi man ikke har kontroll og er prisgitt medias egen agenda.
Det er ikke opplagt at vi forskere egentlig bør ha full kontroll på formidlingen. Men opplevelsen av å ha veldig lite kontroll er nok én av flere grunner til at mange forskere ligger unna det offentlige rom. Det er en forståelig grunn, for mange har brent seg. Det er ingen vits å anstrenge seg for å formidle hvis det som kommer ut i offentligheten ikke sier noe meningsfullt om hva forskningen faktisk har vist – og hva den ikke har vist, eller bare kanskje. Vulgarisering av forskingsfunn til banale og ofte feilaktige ”ny forskning har vist”-oppslag oppmuntrer ikke forskere til å stige ned fra elfenbeinstårnet.
Talk-show-verten John Oliver illustrerte nylig vulgariseringen av forskning helt briljant:
De fleste forskere bryr seg ikke om å komme i avisen. Ikke veldig mye i hvert fall. De bryr seg om å finne ut ting vi ikke visste fra før – og å fortelle om dette på en måte som folk blir klok av. Som de blir opplyst av, om man skal bruke et gammeldags uttrykk.
En annen grunn til at mange forskere ligger unna formidling er at det tar tid (og krefter). Formidlingen må gjøres innimellom forskning, undervisning og andre gjøremål – og resultatet blir stort sett at det går ut over tid og konsentrasjon til forskning. De andre tingene må man gjøre uansett. Og for det meste skjer formidling helt uten insentiver.
Av og til hører man riktig nok at formidling er til nytte for forskningen. Det tror jeg er mer drøm enn virkelighet for de fleste av oss. Man kommer i alle fall ikke utenom at formidling har en kostnadsside. Ikke alle vil eller har råd til å betale den kostnaden, slik Espen Gamlund har beskrevet i Forskerforum. Tiden til forskning er knapp nok som den er, og konkurransen om forskningsmidler hard. Den avgjøres ikke av medieoppslag. Heldigvis.
Det betyr ikke at formidling ikke er viktig. Jeg mener det både er viktig og meningsfullt for forskere å formidle. Men hver enkelt forsker må finne sin balanse. Heller ikke forskere kan bruke tiden to ganger.
En tredje faktor som kan dempe formidlingsiveren er at formidling historisk ikke har hatt høy status i akademia. Det finnes fortsatt dem som synes det kan ”bli litt mye” når andre forskere formidler aktivt. Og at de som formidler tabloidiserer for mye. Men dette er nok i endring, og det er flott å se mange unge forskere som er utrolig dyktige og entusiastiske formidlere. Formidling har blitt vårt fjerde samfunnsoppdrag og står i alle strategiplaner i akademia. Men uten insentiver blir det likevel lett mest ord. Og formidlingen blir tilfeldig, avhengig av hvem som har lyst å formidle. Kanskje ikke bare dumt: Uten formidlingslyst blir det neppe god formidling.
Innlegget til Bratt belyser noe viktig, uansett om han har rett i sak. Det er lett å miste denne lysten til å formidle når kunnskapen, som ofte er kompleks og uten entydige svar, vulgariseres og forvrenges til bombastiske one-linere. Og når den i forvrengt form eller selektivt brukes som politisk slegge.
Men jeg tror ikke løsningen er å vende tilbake til elfenbeinstårnet og si at «dette vil jeg ikke være med på». Bratts tilbaketrekning er forståelig, men ingen løsning. Lars Nyres løsning med å satse på andre kanaler enn journalistene er heller ikke noen løsning. Folk flest leser ikke populærvitenskapelige tidsskrift eller kronikker. Sannsynligvis er du blant relativt få som har lest helt hit i dette innlegget. Mange leser derimot aviser, i alle fall på nett, og fortsatt er det noen som hører på radio.
Forskningsblogger og bruk av andre sosiale media i forskningsformidling er vel og bra og all grunn til å stimulere. Men fortsatt er det de tradisjonelle kanalene – TV, radio, aviser – der forskeren har ingen eller begrenset kontroll, som når flest.
Ikke enten eller
Det er også et tankekors at forskere kan ha sin egen agenda, bevisst eller ubevisst og for eksempel overvurdere viktigheten av egne funn. Derfor er det ikke bare positivt at forskere gjennom egne kanaler har full kontroll på hva som når offentligheten. Heller ikke for forskere er det lett å ha kritisk distanse til seg selv og sin egen forståelse. Vi trenger noen som stiller de vanskelige spørsmålene. Akkurat som vi trenger det, og har det, i forskningen.
Journalistisk eller egen forskningsformidling er ikke noe enten eller. Vi trenger begge deler. Og vi trenger at rollene er tydelige. At forskningsjournalistene ikke er mikrofonstativer, men heller ikke kunnskapsløse om det de formidler. Og at forskerne slipper til på egne premisser og med egne stemmer. I den nye medievirkeligheten krever dette bare noen tastetrykk. Og litt tid.
Vi forskere, som alle andre i det offentlige rom, må leve med at utsagn og fakta kan dukke opp og brukes i de merkeligste sammenhenger og former, og ikke sjelden helt ugjenkjennelig. Vi må leve med at media og deres spisse penner har en annen agenda enn vår. Det kan vi ikke forandre. Det beste vi kan gjøre er å prøve å forstå denne agendaen og forholde oss til den når vi formidler.
Vi må også leve med at forskningen kan bli misbrukt. Ikke fordi det er OK. Men fordi det er sånn.
Så får vi glede oss de gangene vi ikke blir forvrengt. De gangene vi får fortalt en forskningshistorie som folk forstår og lærer noe av. Det skjer, det også.
