Dersom salaten er litt mindre eller litt rød i kantene, velger forbrukeren den bort i matbutikken. Det til tross for at den samme forbrukeren gladelig kjøper salaten på utsalget til REKO-ringen samme kveld.

Det er en av flere hindringer Christine Hvitsand fant i forskningen sin. Undersøkelsen gikk ut på å ta inn økologiske og lokale grønnsaker i offentlige virksomheter, restauranter og matbutikker. 

Hensikten med forskningsprosjektet hennes var å styrke produksjon og omsetningen av økologiske grønnsaker.

Opprettet et matnettverk

Over to år ble matnettverket Grønn Parallell etablert og driftet. Et matnettverk består ofte av matprodusenter i et distrikt. De går sammen om distribusjon og salg av produktene sine.

I Grønn Parallell deltok profesjonelle innkjøpere og lokale produsenter av økologiske grønnsaker. I løpet av prosjektperioden hadde deltakerne i matnettverket mange workshoper. Målet var å finne ut hvordan de skulle samarbeide, diskutere utfordringer og justere underveis.

– Vi startet fra scratch med en felles problemforståelse. Deretter kom det stegvis frem en ordning for distribusjon og handel som deltakere ble enig om, sier Hvitsand.

Selv om alt lå til rette for et levedyktig matnettverk og deltakerne ønsket å samarbeide, møtte de hindringer. 

I tillegg til de ikke strømlinjeformene grønnsakenes problemer i butikkhyllen kom blant annet koronapandemien med nedstengninger. At partene ikke hadde forpliktende avtaler om kjøp og salg, var også en utfordring. 

De profesjonelle innkjøperne var butikker, skoler, kantiner og restauranter. Det var også en del kokker og innkjøpere som møtte motstand internt i sine virksomheter.

Spinn-off effekter og nye nettverk

Deltakerne hadde en ambisjon om at Grønn Parallell skulle bli en varig ordning. Men organiseringen av matnettverket var driftet av midler fra forskningsprosjektet. 

Da prosjektperioden var over etter to år, ble det vanskelig å drive videre uten en modell for finansiering for driften. Men godt rykte spres, så også ryktet om matnettverket.

Hvitsand har derfor i etterkant blitt kontaktet av produsenter og leverandører som ønsket å delta i Grønn Parallell. Da de fikk vite at ordningen ikke var i virksomhet lenger, tok de saken i egne hender og nye samarbeid så dagens lys.

– Det er kjempegøy at konseptet fører til etablering av nye nettverk, sier forskeren.

Ordningen med andelslandbruk

Hovedtema i Hvitsands forskning var å se på hvordan forskjellig typer samarbeid kan motiveres og organiseres for å bidra til mer bærekraftige omstillinger i matnettverkene.

Hvitsand så derfor også på ordningen med andelslandbruk og hva det er som trekker medlemmene til denne formen for samarbeid.

Ved å kjøpe en andel i andelsgård har medlemmer mulighet til å skaffe seg økologiske grønnsaker og andre produkter. Avlingene som produseres, deles blant andelshaverne. 

De tradisjonelle andelslandbrukene dyrker for det meste grønnsaker. Men det finnes også de med husdyr. Da gjerne med produksjon av egg eller utegris.

Gårdene driftes litt forskjellig. Ofte er det bonden selv eller en ansatt som drifter gården. Andelshaverne er med i noe av driften og mye med i det sosiale samholdet på gården.

– Som enkeltperson er det kanskje ikke så lett få til endringer, men går man sammen med andre, som i andelslandbruk, er det mulig å få ta del i initiativer som er alternativer til den vanlige måten å produsere og handle mat på, sier Hvitsand.

Opposisjon mot de mektige næringsaktørene

Gjennom intervjuer undersøkte Hvitsand hvilke verdier, holdninger og motivasjoner produsenter og andelseiere hadde. 

I tillegg til gårder i Norge var hun med på å studere gårder i Østerrike og Japan. Svarene forskerne fikk, viste at produsenter og andelshavere har bestemte verdier og et mangfold av motivasjoner for å delta.

Gårdene hun undersøkte var småskala økologiske gårder, slik som i Grønn Parallell. Undersøkelsene viste at gårdeiere og mange andelshavere er i opposisjon til det industrialiserte og globaliserte matsystemet og mektige næringsaktører i matkjedene.

Et matsystem består av alle ressurser, prosesser og aktiviteter fra produksjon, distribusjon, foredling, handel, forbruk og til gjenvinning for maten som produseres i matsystemet. 

Det finnes alt fra helt lokale små, til store og globale matsystem. Og de finnes overalt hvor det produseres mat. 

Industrialiserte matsystemer produserer mat i monokulturer. Det vil si å dyrke den samme planteveksten over store områder, bruke sprøytemidler og kunstgjødsel. 

I globale matsystem er det også lang vei og mange landegrenser fra produsenten av maten og til forbruker. I Industrialiserte matsystemer er det utfordringer med bærekraft i alle ledd.

Tiltrukket av fellesskapet

Selv om opposisjonen til det industrialiserte og globaliserte matsystemet var stor, var den sosiale tilhørigheten også en viktig drivkraft. 

Medlemmene ble tiltrukket av fellesskapet på gården.

De støttet også ideen om risikodeling siden andelshaverne delte avlingen likt mellom seg uansett størrelse på avlingen. De likte også det å være med på å sikre bondens inntekt gjennom kjøp av andeler og ikke matprodukter. 

Gjennomsiktigheten i produksjonen, og det å vite hvor maten kommer fra, var også viktig. Også det at dyrene hadde det bra.

– Selv om gårdene er en sosial arena for å omsette samfunnsverdier til praktisk handlinger, er den aller viktigste motivasjonen å få tilgang til lokal økologisk mat, sier Hvitsand.

Mest populært i urbane strøk

Interessen for å være med i andelslandbruk er stor. I Norge er det rundt 100 bruk. De fleste ligger i bynære områder.

– Det er urbane folk med høyere utdanning som er mest bevisst på disse tingene, sier Hvitsand.

Et typisk andelslandbruk er småskala. Dyrking av grønnsaker krever ikke så store areal. I tillegg er samplanting av flere vekster på samme sted vanlig. Kunnskap om hvilke vekster som passer sammen og hvordan utvikle god jordhelse gir som oftest godt utbytte på arealet.

Lite matsvinn

I det tradisjonelle matsystemet er standardisering og dermed matsvinn et stort problem. Det gjør det mindre bærekraftig. 

Med kort vei fra produsent til forbruker er matsvinn ikke et problem i produksjoner som andelslandbruk og lokale matsystemer.

I tillegg var produksjonen økologisk uten bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel. Det gjør denne formen for matproduksjon mer bærekraftig enn tradisjonelle matsystem.

Referanse: 

Christine Hvitsand: Participatory and collaborative approaches in sustainability transitions: Niche innovations in agri-food systems. Doktoravhandling ved NMBU, 2023. Sammendrag. 

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NMBU:

• 

  Denne gjæren blir til miljøvennlig fôr til laksen

• 

  Matsopp kan være nøkkelen til en mer bærekraftig produksjon av gjødsel

• 

  Slik vil forskerne hente ubefruktede egg fra gris til avl

• 

  Slik kan vi fortsatt bruke dagens teknologi med mindre energi

• 

  100 millioner laks og ørret døde i norske oppdrettsanlegg i fjor. Felles register skal gi bedre fiskehelse

• 

  Slik finner forskerne ut hva som er i maten uten å røre den

Les flere saker fra NMBU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER