DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV VID vitenskapelige høgskole - LES MER.
Stavanger og Hamar er ytterpunkter i Den norske kirke
Frivilligheten i kirken varierer mellom menighetene. I Stavanger stod troen sterkt. I Hamar var andre ting viktigere.
Studien viser at selv om Den norske kirke er én organisasjon, ser frivilligheten ganske ulik ut i Stavanger og Hamar.(Foto: FotoDax / Shutterstock / NTB)
Hvert år legger frivillige ned en betydelig innsats i Den
norske kirke. De koker kaffe til kirkekaffen og baker kaker til juletrefesten.
De leder barnekor og søndagsskole, er med i gudstjenestearbeid og stiller til
valg i menighetsråd.
– Frivilligheten er viktig for kirken og lokalsamfunnet. Men den betyr også mye for de frivillige selv, sier Grete Karen Framgarden ved VID vitenskapelige høgskole.
Hun har sett nærmere på frivilligheten i seks menigheter i Stavanger og Hamar bispedømme.
Studien viser at selv om Den norske kirke er én organisasjon, ser frivilligheten ganske ulik ut i Stavanger og Hamar.
Ytterpunkter i kirkelandskapet
Framgarden
kaller menighetene i Stavanger og Hamar for ytterpunkter i det norske
kirkelandskapet.
– De ulike
utgangspunktene påvirket både hvem som ble rekruttert som frivillige, hva som
var motivasjon for å bidra, hvilke oppgaver de tok på seg og hvordan
frivilligheten var organisert, forteller hun.
– Frivilligheten er viktig for kirken og lokalsamfunnet. Men den betyr også mye for de frivillige selv, sier Grete Karen Framgarden ved VID vitenskapelige høgskole.(Foto: VID)
Frivilligheten i de aktuelle Stavanger-menighetene var
preget av bedehusmiljøet, der personlig tro og engasjement er viktig. De
frivillige ble gjerne rekruttert fra et tett nettverk med sterke bånd mellom
kirke og bedehus.
I Hamar var det
klassisk folkekirkemiljø, hvor kirken er bred og inkluderende. Her var de
frivillige mer opptatt av å stille opp for lokalsamfunnet og videreføre de
tradisjonene kirken står for.
Selv om de
frivillige kunne være motivert av troen i begge bispedømmene, var det mest
utbredt i Stavanger. Noen snakket om det å bidra som et kall.
Hadde mer ansvar i Stavanger
De ulike kirkekulturene påvirket også hva slags oppgaver
de frivillige tok på seg.
– Mange av de frivillige i Hamar var knyttet til
menighetsråd, eller gjorde praktiske oppgaver knyttet til gudstjenester,
arrangementer og vedlikehold, forteller hun.
I Stavanger tok de frivillige både på seg større ansvar
og et større spekter av oppgaver. De kunne planlegge hele gudstjenester, holde
preken og ha ansvar for konfirmantgrupper og søndagsskole.
Opptatt av å skape noe sammen
Selv om det var
mange forskjeller mellom de to bispedømmene, var også mye felles. Et av
fellestrekkene var at man gjorde en innsats for et fellesskap man selv var en
del av.
– Man tenker
gjerne på frivillighet som noe man gjør for andre. Men i kirken og
lokalsamfunnet handler det gjerne om å bygge noe sammen, forteller hun.
– Du bidrar
fordi det er ditt interessefelt eller din hobby og fordi det skaper et godt
fellesskap for deg og din familie. Det skiller seg fra å arbeide for en
organisasjon du ikke er tett knyttet til, påpeker hun.
Annonse
De
som bidrar, får mye tilbake
De frivillige
var ikke bare en ressurs for menighetene.
– Fellesskapet
og engasjementet var vel så viktig for de aktive selv. Å få anledning til å
bidra kan bety mye. Det gjelder særlig for dem som trenger et nettverk, sier
hun.
Å jobbe
frivillig kan både motvirke ensomhet og bidra til mestring.
Et annet
fellestrekk er at de frivillige begge steder var svært fornøyd med hvordan
frivilligheten var organisert.
– Organisering
og lederstil synes å være godt tilpasset ulike grupper av frivillige. De som
var aktive og hadde et stort eierskap til oppgavene, fikk frihet til å utfolde
seg. Der de frivillige ikke var like involvert, var arbeidet i større grad
organisert av ansatte, sier hun.
Frivillighet
har i flere år vært et satsingsområde for Den norske kirke.
– Selv om noen
av funnene er spesifikke for kirken, kan mye av kunnskapen også være nyttig for
andre organisasjoner i lokalsamfunn, påpeker hun.
