– Du står ganske alene. Den hjelpen jeg har fått tilbud om, har gjerne vært tiltak som har kommet opp i en bisetning i samtaler med helsepersonell, sier Ingvill Moe.

I 2012 fikk hun påvist celleforandringer på en rutinemessig celleprøve. Det viste seg å være livmorhalskreft.

– Det var en alvorlig situasjon, men kreften ble oppdaget tidlig. Jeg måtte «bare» fjerne livmoren og slapp stråling og cellegift, forteller hun.

Moe var da 38 år og hadde ikke barn. Hun møtte lite forståelse da hun spurte om det var mulig å bevare livmoren.

– Det var uaktuelt. Det var kun fokus på det medisinske. Jeg fikk ikke tilbud om noen å snakke med, forteller hun.

Moe fikk beskjed om at det var en enkel operasjon, og at hun ville være tilbake på jobb etter noen uker. Så heldig viste hun seg imidlertid ikke å være.

Føler seg overlatt til seg selv

Å få kreft er brutalt. En ny studie viser at også tiden etterpå kan være krevende. 

Sigrund Breistig ved VID vitenskapelige høgskole har forsket på kvinner som er ferdig behandlet for underlivskreft.

Studien viser at de savner informasjon og kontakt med helsepersonell.

– Kvinnene føler seg overlatt til seg selv med kroppslige og eksistensielle endringer de ikke var forberedt på, sier hun.

Kvinnene i studien ønsket seg mer informasjon om tiden etter utskrivelse.

– Med mindre de spurte, fikk de lite informasjon om mulige senskader og livet etter kreftbehandlingen, sier Breistig.

Frykten for tilbakefall overskygget ofte gleden over å være ferdig med behandlingen. For mange ble frykten så stor at den ble vanskelig å håndtere. Det gikk ut over livskvaliteten.

– De fysiske endringene kvinnene opplevde, forsterket frykten fordi de tolket disse som tilbakefall, forteller hun.

Fikk ny kreftdiagnose

Etter å ha fjernet livmoren var Ingvill Moe egentlig friskmeldt for kreft. Men selve operasjonen førte til komplikasjoner.

– På grunn av komplikasjonene tok det et helt år før jeg var tilbake i full jobb, forteller hun.

Et halvt år senere ble det oppdaget cyster på eggstokkene på en kontroll.

– Jeg satte pris på at legen var såpass ærlig: Du har mest sannsynlig kreft, forteller hun.

I løpet av kort tid hadde kreften spredt seg til begge eggstokkene. Moe måtte nok en gang opereres. Denne gangen var operasjonen mer omfattende.

– Da jeg våknet opp, forstod jeg hvorfor de hadde bevart eggstokkene i første omgang. Symptomene på overgangsalder kom nærmest umiddelbart, forteller hun.

En ekstra belastning

Å bli kastet ut i en brå overgangsalder kan bidra til at tiden etter kreftbehandling blir ekstra krevende.

– I tillegg til plager alle kan oppleve etter kreftbehandling, får disse kvinnene plager knyttet til overgangsalder, sier Breistig.

Det samme erfarte Moe.

– Plagene etter kreftbehandlingen avtok. Det gjorde ikke symptomene på overgangsalder. En periode var det heller ikke lett å vite hva som var hva, påpeker hun.

Kvinnene i studien strevde blant annet med endringer i fordøyelsen, smerter, konsentrasjonsvansker, mangel på energi, søvnvansker, angst og problemer med sex og intimitet.

Måtte finne hjelpen selv

Etter operasjonen gikk Moe et halvt år på cellegift. Deretter tok hun Avastin i to år. Det er en medisin som skal forhindre nye kreftsvulster.

Oppfølgingen av selve sykdommen var god, men hun savnet informasjon om hvor hun kunne få støtte og hjelp. Hun slet med blant annet depresjon og utmattelse.

– Sykehuset tar seg bare av behandlingen. Alt det andre må du finne ut av selv, sier hun.

Hun fikk etter hvert god kontakt med en sykepleier. Hen fortalte henne at det fantes tilbud om både sexolog og krisesykepleier.

– Jeg var så heldig å få jevnlige samtaler med en krisesykepleier i et helt år. Det er nok ikke vanlig, sier hun.

Prisgitt fastlegen sin

Både under og etter en kreftbehandling skal man følges opp av fastlegen sin.

– Selv om fastlegen var ansvarlig for oppfølgingen, opplevde flere av kvinnene i studien at fastlegen hadde lite kunnskap om sykdommen og konsekvensene av den, forteller Breistig.

Moe var heldig med sin fastlege.

– Den første fastlegen min hadde ikke nok kunnskap om overgangsalder, noe hun også var ærlig på. Da hun gikk av med pensjon, fikk jeg en ny fastlege, som var helt fantastisk, forteller hun.

Både fastlegen og sexologen på sykehuset bidro til at hun fikk rett behandling for overgangsplagene. Fastlegen tok henne også inn til jevnlige helsesamtaler og henviste henne til et kurs i «mindfulness».

Fikk hjelp av digitalt program

Breistig har også forsket på hvordan kvinner med underlivskreft erfarte å delta i et digitalt rehabiliteringsprogram. Programmet heter Gynea. Det tar for seg ulike utfordringer etter underlivskreft.

– Kunnskapen kvinnene fikk om konsekvensene av sykdom og behandling, gjorde at de i større grad mestret de utfordringene de møtte på, forteller hun.

Et av områdene de trakk fram, var seksuell helse.

– Seksualitet og nærhet var en utfordring for mange kvinner. Samtidig ble dette temaet sjelden ble tatt opp i helsetjenesten, påpeker hun.

Programmet gjorde det også enklere å håndtere frykten for tilbakefall.

– Opplevelsen av å føle seg normal, til tross for endringene etter kreft, var en viktig del av rehabiliteringen, påpeker Breistig.

Avgjørende å få snakke med en sykepleier

I tillegg til å følge det digitale programmet hadde kvinnene samtale med en sykepleier på telefon en gang i uken. Mange beskrev det som avgjørende.

– Å få veiledning fra en erfaren og forståelsesfull sykepleier var viktig. Det ga støtte i det krevende arbeidet med å gå inn i egne sykdomserfaringer. I tillegg ga det trygghet å snakke med en fagperson, forteller Breistig.

Moe tror et slikt digitalt program kunne hjulpet henne i kombinasjon med noen lett tilgjengelig for samtale.

I dag er hun kreftfri og er kvitt de fleste senplagene. Hun har dessuten fått en ny karriere.

– Etter at jeg ble syk, startet jeg som frivillig i Kreftforeningen. Det ledet til en jobb som prosjektleder for Kreftforeningens Vitensenter, sier Moe. Hun jobber i dag som spesialrådgiver.

Referanse: 

Sigrund Breistig: På veg mot ei ny forståing og ein ny normal: Kvinner sine ønske og behov for oppfølging etter underlivskreft, og deira erfaring med digital rehabilitering. VID Specialized University, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra VID vitenskapelige høgskole:

• 

  Både svensker og finner har fri 6. januar. Hvorfor har ikke vi?

• 

  Teknologi i bofellesskap: – Et styringspanel for alt lys kan for noen være vanskeligere å bruke enn vanlige lysbrytere

• 

  Funksjonshemmedes rettigheter kan være på vei inn i menneskerettsloven

• 

  Hva skjer med barna når mamma eller pappa ikke vil leve lenger?

• 

  Vold i skeive parforhold er annerledes

• 

  Dette påvirker livskvaliteten til ferske foreldre

Se flere saker fra VID vitenskapelige høgskole her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER