«Naar lapper fra begge sider av Kjølen idag rækker hverandre haanden er det med haap om et godt resultat», innledet Elsa Laula Renberg med. Hun holdt åpningstalen på det første samiske landsmøtet i Trondheim 6. februar 1917.

Ikke bare holdt hun den første talen. Som leder for Brurskanken samiske kvinneforening var det hun som hadde tatt initiativ til møtet. Hun var også møtets formann.

Av de rundt 150 deltakerne på møtet var 40 kvinner.

– Kvinner hadde en sterk stilling i det samiske samfunnet på den tiden. Mens norske kvinner fikk stemmerett først i 1913, var det forventet at samiske kvinner tok aktivt del i samfunnsutviklingen, forteller forsker ved VID vitenskapelig høgskole, Lovisa Mienna Sjöberg.

Tid for rettighetskamp

Sjöberg har forsket på samiske kvinners politiske engasjement rundt tiden for det første landsmøtet i 1917.

– Dette var en periode med stor mobilisering i det samiske samfunnet. Det ble opprettet mange samiske foreninger og aviser, forteller hun.

En av dem som stod fremst i kampen for samenes rettigheter, var Elsa Laula Renberg.

Allerede i 1904 ga hun ut kampskriftet «Inför lif eller död? Sanningsord i de lappska förhållanden från 1904». 

Her beskriver hun hvordan samene er blitt fortrengt fra sine tradisjonelle områder, noe som har skapt fattigdom og nød. Samtidig blir de møtt med fordommer om alkoholisme og latskap.

Kampskriftet tar også for seg hvordan det samiske folket kan organisere seg.

– Dette kampskriftet er veldig kjent i dag og leses fremdeles, sier Sjöberg.

Stiftet første kvinneforening

Renberg kom fra en reindriftsfamilie som forflyttet seg mellom Norge og Sverige. I 1908 giftet hun seg med en norsk reindriftssame i Vefsn i Nordland.

To år senere var hun med på å stifte den aller første samiske kvinneforeningen: Brurskanken samiske kvinneforening. Brurskanken var navnet på reinbeitedistriktet i området.

Renberg og kvinneforeningen ble pådrivere for det aller første samiske landsmøtet.

– Bakgrunnen for møtet var at samene var under hardt press, særlig i den sørlige delen av det samiske området, forteller Sjöberg.

Det var mange konflikter mellom samer og bønder, og samene ble fortrengt fra sine reindriftsområder. Samtidig var det en kamp for å få inn og bevare samisk språk i skolen og kirken.

Søkte seg til frikirkene

Møtet ble holdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6.–9. februar 1917.

– Dette var første gang samene samlet seg både på tvers av grensen mellom Norge og Sverige og fra sør til nord i Sapmi, sier Sjöberg.

På møtet diskuterte samene problemene de stod i. Viktige temaer var konflikter om reindriftsland, mangel på samisk undervisning og politisk organisering.

At møtet ble holdt i Metodistkirken, var ikke tilfeldig.

– De fleste samiske aktivister på den tiden, var kristne, forteller hun.

Statskirken var imidlertid styrt av statens politikk.

– Den ville at samene skulle assimileres, selv om det naturligvis fantes kirkelige medarbeidere som mente noe annet. Frikirkene derimot, åpnet i større grad lokalene sine for aktivistene, forklarer Sjöberg.

Assimilering innebærer at en person eller en minoritet gir avkall på sin kultur og går over til å leve i henhold til majoritetskulturens dominerende verdier, normer og tradisjoner.

Hun har forsket på hvordan de kvinnelige aktivistene gjerne brukte religiøse argumenter i debatten.

– De fant støtte i Bibelen om at samer var like mye verdt som alle andre.

Bidrar til å huske historien

Først i 1992 ble det vedtatt at 6. februar skulle være samenes nasjonaldag. Dagen er felles for samer i både Norge, Finland, Sverige og Russland.

– Jeg lærte aldri om det første samiske landsmøtet da jeg gikk på skolen. At den dagen ble valgt som nasjonaldag, bidrar til at vi husker historien og dem som kom før oss, sier Sjöberg.

Hun sier det er fint å feire at samene samlet seg i en så mørk periode av deres historie.

– Det er viktig å huske at det samiske samfunnet ikke har vært passive ofre for andres politikk. Kraften de hadde på den tiden, at de klarte å holde dette møtet, er veldig inspirerende, sier hun.

– Uten hele den generasjonen som kjempet, hadde vi kanskje ikke hatt samisk språk og samiske institusjoner i dag.

Referanse:

Lovisa M. Sjøberg: «Hvad kvinnan vill, det vill Gud» ? Samiska kvinnors politiska engagemang för 100 år sedan. St. Sunniva: Forum for Norsk Kvinnelig Teologforening, 2013. Sammendrag. 

Artikkelen er produsert og finansiert av VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra VID vitenskapelige høgskole:

• 

  Ingvill Moe har hatt to runder med underlivskreft: – Sykehuset tar seg bare av behandlingen. Alt det andre må du finne ut av selv

• 

  Både svensker og finner har fri 6. januar. Hvorfor har ikke vi?

• 

  Teknologi i bofellesskap: – Et styringspanel for alt lys kan for noen være vanskeligere å bruke enn vanlige lysbrytere

• 

  Funksjonshemmedes rettigheter kan være på vei inn i menneskerettsloven

• 

  Hva skjer med barna når mamma eller pappa ikke vil leve lenger?

• 

  Vold i skeive parforhold er annerledes

Se flere saker fra VID vitenskapelige høgskole her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER