Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.
Det beste for klimaet er en urettferdig fordeling av godene
For klimaet er det bedre om bare noen få mennesker har mye makt og penger. Så skal vi andre holdes nede for klimaets skyld?
Hvis fattige folk får bedre vilkår, øker det totale forbruket. Dermed øker utslippene også, sier professor Indra de Soysa.
(Foto: Kjetil Svensen / NTNU)
Både FN og flere nobelprisvinnere skal ha det til at politisk og økonomisk ulikhet er en pådriver for høye klimautslipp.
Argumentet er at mer demokratiske samfunn, der rikdommen, makten og mulighetene er jevnere fordelt, blir flinkere til å redusere utslippene sine.
Men det stemmer ikke. Tvert imot.
– Noen tror at en rik maktelite står i veien for klimatiltak og at demokratier lettere kan gjøre grep som å forby utslipp eller øke skatter. Det sier professor Indra de Soysa ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.
Tanken om at demokrati er bra for klimaet, er altså ofte ideologisk basert. Men dette bygger på feil premisser.
Land med store forskjeller forurenser mindre
For land med store økonomiske og politiske forskjeller har tvert imot lavere utslipp enn mer demokratiske land der rikdommen og makten er jevnere fordelt.
En jevnere fordeling av rikdommene betyr nemlig egentlig i praksis at de fattigste må få mer.
– Hvis fattige folk får bedre vilkår, øker det totale forbruket. Dermed øker utslippene også, sier de Soysa.
Landene med størst forskjeller er i tillegg flinkere til å innføre grønnere energiteknologier. Ikke dårligere, som andre teoretikere forutsetter.
Den totale rikdommen er det som teller for klimaet
De Soysa undersøkte data fra rundt 170 land i perioden 1990 til 2020. Klimatallene hentet han fra Verdensbanken. Det er ingen tvil.
– Klimautslippene er lavest i land med store ulikheter innenfor flere samfunnsforhold, både økonomi, muligheter og politikk, fastslår han.
Men nå er det ikke ulikhetene i seg selv som fører til dette. Udemokratiske land har nemlig oftere mindre penger totalt sett. Og den totale rikdommen er det som betyr mest.
Mer demokrati gir mer penger og totalt forbruk
- I land med mindre demokrati er ofte bare noen få rike. Disse er til gjengjeld styrtrike og har mer eller mindre all makt.
- Men mer demokratiske land er jevnt over flinkere til å skaffe mer penger totalt, selv om disse pengene fordeles tynt utover på mange flere av oss. Demokratiske samfunn har altså mer rikdom samlet sett. Det er ikke noe særlig for klimaet.
For økte klimautslipp henger tett sammen med det totale forbruket til et samfunn.
– Økt inntekt per innbygger i et land henger helt klart og entydig sammen med høyere klimautslipp, sier de Soysa.
Han sier at jo mer penger et samfunn har, dess mer bidrar dette samfunnet til klimautslippene. Mer penger leder rett og slett til økt forbruk.
Vi kjøper flere greier når vi har mer penger. Kanskje spiser vi også mer, eller vi spiser mer av varer som sliter mer på miljøet. Det er for eksempel mer kjøtt istedenfor plantebasert kost.
– Større frihet gir større økonomisk aktivitet. Det øker både forbruket og utslippene fra produksjonen. Større likhet i et samfunn forsterker dette siden flere skaffer seg det de andre har. Se bare for deg den dagen inderne begynner å forbruke like mye som kineserne gjør, sier de Soysa.
Et ondt problem
Så hva betyr dette? Skal bare noen få være rike og mektige og vi andre holdes nede så vi ikke har råd til ny telefon hele tida, ny Tesla og skap fulle av lite brukte klær? For klimaets skyld?
– Å redusere ulikheter og fattigdom utgjør et moralsk og praktisk dilemma. Å gi en jevnere fordeling av inntektene både innenfor og mellom land vil forverre klimaet, i hvert fall med dagens teknologiske muligheter, sier de Soysa.
Dette er det forskerne kaller «et ondt problem». For skal virkelig folk flest holdes fattige for å skåne klimaet? Det høres ikke rettferdig ut for mange av oss.
De Soysa etterlyser derfor nye løsninger og tenkemåter som kan gi en jevnere fordeling samtidig som vi skåner klimaet. Og ny teknologi er utvilsomt den mest behagelige.
– Foruten å redusere forbruket, som kan skje som følge av krig, pandemier, børskrakk og så videre, er teknologiske endringer den eneste løsningen jeg kan se, sier de Soysa.
Men også de teknologiske løsningene kan være ekstremt trege å utvikle og innføre, og de vil skape både vinnere og tapere.
Referanse:
Indra de Soysa: Green with envy? The effects of inequality and equity within and across social groups on greenhouse gas emissions, 1990–2020. World Development, 2025. Doi.org/10.1016/j.worlddev.2024.106885
Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
