Svært mange skoler i Norge sliter med å få tak i nok lærere med lærerutdanning. Søkertallene til lærerutdanningene er dramatisk lave. 

Gjennom media får vi inntrykk av at det er lite status å være lærer, og at lærere flykter fra skolene til fordel for andre yrker.

Hvordan oppleves dette for lærere som trives i yrket? Og hvordan har lærernes status historisk sett blitt påvirket av politikk og samfunnet generelt?

– Jeg tror at enhver profesjon som gjør noe hvem som helst tror de kan gjøre like bra, vil ha problemer med status. Alle har jo gått på skolen og er dermed såkalte eksperter på undervisning, sier Jakob Maliks.

Han er professor i samfunnsfag ved NTNU. Han leder en forskningsgruppe for skole- og utdanningshistorie.

– Spesialisering og det at man faktisk er profesjonell, dedikert og kan noe ingen andre kan på et høyt nivå, er nødvendig om man skal heve statusen til læreryrket.

Bygdas lyse hoder

Den første offentlige skolen i Norge startet i år 1739 med allmueskolen. Det fantes ingen lærerutdanning. Yrket var ikke ansett som viktig. Mange jobbet som omgangslærer. De reiste rundt fra gård til gård.

På 1800-tallet endret dette seg gradvis.

– Partiet Venstre vokste frem. Lærerne ble veldig viktige for deres arbeid med nasjonsbygging. De satset enormt på skole. Det kan vi fortsatt se på de flotte skolebyggene som ble bygget på den tiden i de fleste norske byene, forteller Maliks.

Datidens lærerutdanning ble kalt lærerseminaret. Det ble etablert og ga dermed økt status til yrket. 

Maliks forteller at skolen la vekt på kunnskap. Læreren fungerte som en leder i kunnskapstilegnelsen. Denne satsingen ble en del av Venstres folkeopplysnings- og moderniseringsprosjekt.

– Disse praktbyggene med store trapper og klasserom uttrykker nettopp en vilje til å satse på skole. Det er klart det hadde noe å si for lærernes opplevde status og deres posisjon i samfunnet. I mange tilfeller var det bygdas lyse hoder som ble lærere, sier Maliks.

Utdanningsrevolusjonen gir færre lærere

I år 1889 ble allmueskolen erstattet av folkeskolen. Og utover 1900-tallet begynner Arbeiderpartiets satsing på enhetsskolen.

Alle barn og unge skulle få tilbud om god skole og utdanning – uavhengig av bakgrunn og bosted. Niårig grunnskole erstattet folkeskolen i 1969. På slutten av 1990-tallet blir så videregående skole tettere integrert i et 12- og 13-årig løp.

– Det er jo klart dette var ambisiøst. Samtidig kan vi si at dette inngikk som ledd i en større utdanningsrevolusjon. Unge fikk flere yrker å velge mellom.

Denne revolusjonen førte med seg at færre søkte til lærerhøyskolene og inntakskravene sank. 

– Mange, som kanskje tidligere ville valgt læreryrket, valgte nå andre retninger, sier forskeren.

Læreren i en omsorgsrolle 

Maliks forteller at den siste store satsingen på å styrke skolen var i år 2017. Da ble den fireårige lærerutdanningen erstattet av dagens femårige masterutdanning.

Det var utvilsomt et faglig løft. Et utviklingstrekk som peker i en annen retning, har imidlertid pågått i mange år. Der får læreren et større ansvar for å ivareta elevenes psykiske helse og velvære. Det ansvaret er tettere knyttet til omsorgsrollen.

Lærere i dag må også forholde seg til flere krav til rapportering og kontroll sammenlignet med tidligere.

– Tiden til lærerne har blitt ganske knapp. De får ikke i samme grad som tidligere fokusere på læringsledelse. De skal ivareta alle elever. Samtidig skal de forholde seg til et stramt kontrollregime. I utgangspunktet kan man jo si at dokumentasjon er en bra ting, men omfanget får konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Lærerens stemme

Forskeren forteller at til tross for opplevelser av kontrollregime, negative medieoppslag, sviktende søkertall til lærerutdanningen og påstander om lav status, så er det et faktum at veldig mange trives i læreryrket i dag. 

De planlegger, gjennomfører og evaluerer undervisningen sin, gjør sitt beste for barn og ungdom, nettopp fordi det er dette de ønsker å jobbe med.

– Jeg tror det ligger noe der. Det blir mye negativt snakk om at ting må bli bedre. Da kan man jo kanskje føle at ting ikke er bra nok. I stedet bør vi fokusere på alt det positive. Vi bør snakke om hvor utrolig spennende, givende og variert det er.

Det sier Tove Mette Sætrum. Hun er lærer ved Byåsen videregående skole i Trondheim.

Sætrum har jobbet som lærer siden 2010. Hun kan bekrefte at det har vært noen endringer i løpet av denne tiden. Hun snakker om hvordan politikerne mener og synes skolen bør være basert på tall og statistikk.

– Politikerne ser på tallene som kommer ut og setter i gang med mange tiltak og ordninger. Da er det lett å føle at de trer dette ned over hodet på oss, mens vi sitter og lurer på om de har spurt oss lærere om hva vi tenker, sier Sætrum.

Sætrum er også usikker på om det å gjøre lærerutdanningen femårig var riktig vei å gå.

– Hvis du klarer å gjøre yrket attraktivt nok, så vil de som har høye karakterer søke til yrket rett og slett fordi det er ettertraktet. Da er det ikke bare snakk om lønn, sier Sætrum.

Hun trekker frem den store graden av autonomi man har som lærer. Styringsverktøyene er ikke til hinder for å råde over egen hverdag.

– Det er strevsomt i perioder, men autonomien du har, er viktig å bevare. Det er der gleden ligger. Du er i konstant utvikling både faglig og menneskelig. Jeg tenker vi må fokusere på at: Tenk, du er kjempeheldig hvis du har en jobb som lærer, sier Sætrum.

La læreren være læringsleder

Det er ikke lett å gi et enkelt svar på hvordan læreryrket kan få økt status. Maliks har likevel noen tanker om hva som bør vektlegges.

Det ene er en opprydning i begrepet «lærer». I skolen brukes «lærer» uavhengig av om du har spesialisert deg på begynneropplæring, mellomtrinnet, ungdomstrinnet eller videregående skole.

– I barnehagen er det barnehagelærere. Studentene kaller oss som underviser på universitetet for «lærere» og universitetet for «skole». «Lærer» brukes altså fra barnehagen til toppen av universitetet helt uavhengig av hvilken faglighet det er snakk om, sier Maliks.

Det andre er at vi trenger en gjennomgang av hva slags funksjoner og roller vi trenger i skolen.

– Jeg synes jo det er helt naturlig at læreren kan få konsentrere seg om læringsledelse i skolen. Vi må ha spesialiserte tilleggsfunksjoner eller generelle støttepersoner inne i klasserommet. Det handler om hva man vil at skolen skal gjøre.

Han trekker paralleller til sykehuset. Der har de ansatte definerte roller og samarbeider for pasientenes beste.

– Sykepleiere, helsefagarbeidere og leger er spesialisert på ulike områder. Jeg tenker at skolen kunne ha en litt liknende organisering, sier Maliks.

Hør episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Det gåtefulle X og cellene dine

• 

  – Vær så snill og stryk meg over kinnet

• 

  Soldater kan takle å ta liv

• 

  Det beste for klimaet er en urettferdig fordeling av godene

• 

  Derfor er det viktig å vite nøyaktig når gassen argon går over til fast stoff

• 

  Fantastiske skatter av elfenbein fra hvalross tilbake til Norge

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER