190 av verdens land deltar på COP16 i Cali, Colombia. Det er første møte etter at Naturavtalen ble inngått i Montreal i 2022. 

Utenriksminister Espen Barth Eide signerte avtalen på vegne av Norge. Han beskrev den som en gave til verdens barn. 

– Naturavtalen ble inngått for to år siden. Den var verdenssamfunnets måte å prøve å løse disse problemene på, sier Vigdis Vandvik.

Hun er professor i biologi ved Universitetet i Bergen (UiB) og Bjerknessenteret. Hun er også leder ved CeSAM – senter for Bærekraftig Arealbruk.

Hittil har bare 20 prosent av landene levert sine planer for hvordan avtalen skal implementeres. Det forpliktet de seg å gjøre innen to år da avtalen ble underskrevet.

Vandvik understreker at COP16 er et kritisk møte for fremtiden hvor landene må begynne å sette avtalen ut i livet.

I videoen under forteller hun blant annet at en fjerdedel av alle arter er truet med utryddelse.

Sammen med Inger Elisabeth Måren kommer hun nå med åtte konkrete innspill om hva som bør være Norges posisjoner inn mot møtet i Cali. Måren er professor i økologi og UNESCO Chair i bærekraftig arv og miljøforvaltning.

Her er innspillene:

1. Norge må melde inn ambisiøse og realistiske posisjoner som står i forhold til det vi vet om det globale og nasjonale naturtapet, og hva som vil trengs for å snu de negative trendene.
   Dette må inkludere posisjoner innen selve naturmålene (1-4), men også påvirkningsmålene (5-8), naturgodemålene (9-13), og gjennomføringsmålene (14-23).
2. Norge må være tydelige på at kunnskap, data og etterprøvbarhet skal ligge til grunn for oppfølging av alle posisjoner. Det vil si at vi må ha eller bidra til utvikling av metoder og data til å følge opp landenes arbeid med målene.
   Norge har gode miljødata på for eksempel forurensing og truede og fremmede arter, og internasjonalt fremragende forskningsmiljøer innenfor naturregnskap. Likevel viser en rekke saker fra media de siste årene at det er betydelige mangler i vårt eget arbeid med kartlegging, overvåking og kontroll med ulike påvirkninger på naturen.
   Her må det tas grep dersom Norges troverdighet som miljønasjon ikke skal bli ytterligere skadelidende.
3. Naturpanelets rapporter og FNs generalsekretær er helt tydelige på at det vil trengs gjennomgripende samfunnsendringer for å nå naturmålene. Samtidig viser en rekke rapporter og analyser i regi av både offentlige, private og ideelle organisasjoner i Norge at det norske samfunnet har mange av de grunnleggende strukturene og rammeverkene som trengs.
   Det vi behøver er en strategisk gjennomgang av ulike regelverk og andre virkemidler for å bremse negative trender og fremme positiv utvikling for naturen.
   Grunnleggende viktig her er at vi ikke lenger kan se på «natur» som en sektorinteresse blant mange. Vi må legge naturhensyn til grunn som et tverrgående perspektiv og vurdere alle sektorlover og -virkemidler opp mot disse.
   Innen dette kan Norge være et foregangsland og internasjonalt eksempel, blant annet gjennom å utvikle «grønn bok» som et virkemiddel for effektfulle klima- og naturregnskap.
4. Satsing på utdanning er avgjørende for å lykkes med oppfølging og implementering av Naturavtalen. Vi trenger kunnskap om natur og naturgoder. Ikke bare innen de relevante spesialistutdanningene, men på tvers av hele samfunnet.
   Vi trenger også utdanning som fremmer gode løsninger for både folk og natur på tvers av tradisjonelle fagdisipliner.
   En global innsats på utdanning for jenter er spesielt viktig da kvinner forvalter store arealer med høyt biologisk mangfold i verdens landbruksområder. Kvinner har en viktig plass i matsystemet og på den måten potensielt stor innflytelse på å utvikle dette i bærekraftig retning, til fordel for naturen.
5. Unge, minoriteter og urfolk må inkluderes og integreres i arbeidet med å integrere Naturavtalen på alle plan i forvaltningen.
   Det snakkes ofte om «de gule vestene» – men en desillusjonert og pessimistisk ungdomsgenerasjon burde kanskje bekymre mer?
   De trenger og fortjener politikere som viser ansvar – ikke krangler seg imellom.
   Et bredt naturforlik på Stortinget etter modell og i samspill med klimaforliket, ville sendt et tydelig signal om alvor og ansvar.
6. Hele samfunnet må med. Næringslivet, sektorene og sivilsamfunnet ser muligheter i den grønne omstillingen. De er villige til å bidra, men er også tydelige på at de trenger større forutsigbarhet.
   Oppfølgingen av Naturavtalen må sikre at ulike nivå i forvaltningen ikke konkurrerer eller settes opp mot hverandre i spørsmål om innflytelse på natur- og klimapolitikken. Tvert imot må det fremme samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer for å oppnå globale og nasjonale mål. Da trengs det tydelige krav, gode åpne data og etterprøvbare metoder for å måle effekter og tiltak.
7. Naturavtalen har implikasjoner for hvordan vi skal utvikle store næringer som landbruk, skogbruk og havbruk og fiskerier som mange lokalsamfunn er helt avhengige av.
   Norge må i denne sammenheng være pådriver av rettferdig fordeling av byrder og fordeler i den grønne omstillingen.
   Norge bør også være pådriver av oppfølging og evaluering av arbeidet og fremdriften med Naturavtalen. Det er forstemmende å se hvor lite FNs rapporteringssystem for bærekraftsmålene har blitt brukt til å kritisk evaluere tilstand, trender og påvirkninger, men også til å formidle fremgang (og det finnes lyspunkter).
8. Det må utvikles bedre og mer presise indikatorer. De må være bygget på data og på skalaer som er relevante for naturen og for de påvirkningene som forårsaker tap av natur.
   Det betyr at data og kunnskap må kunne skaleres fra det enkelte sted via selskaper og kommuner til sektorer, land og globale mønstre. Data må sammenstilles på relevante nivåer og for relevante formål. Fjernmåling, åpne data og kunstig intelligens byr på nye muligheter som må tas i bruk. Og indikatorene må rapporteres på, og brukes til å ta bedre beslutninger for naturen og for samfunnet.

Forskerne må også med

Vandvik og Måren oppfordrer til at forskere blir brukt aktivt i arbeidet med å implementere Naturavtalen i sitt høringsinnspill til regjeringen inn mot toppmøtet. 

De understreker at akademia allerede bidrar til klima- og naturomstilling gjennom forskning og utdanning, datainnsamling og utvikling av metoder for planlegging og evaluering av tiltak. 

«Vi bidrar gjerne mer – bruk oss!», skriver de i høringsinnspillet.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Gjess kan påvirke permafrosten på Svalbard

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER