Barn som er disponert for å utvikle dysleksi har en annen hjerneaktivitet i språksenteret enn andre barn. Det er første gang forskere beviser at risiko for dysleksi kan påvises hos så små barn ved hjelp av skanning av hjernen (fMRI).
* ”Ut med språket!” er et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, Statped Vest og fem PP-kontor på Vestlandet. Prosjektet involverer både psykologer, logopeder, spesialpedagoger og hjerneforskere.
* 49 barn fra fire vestlandskommuner ble invitert til å delta i et fireårig prosjekt. Halvparten av barna er pekt ut som risikogruppe for å utvikle dysleksi, på bakgrunn av en rekke kognitive tester. Den andre halvparten er kontrollgruppe.
* Ulike resultater fra studien vil nå bli publisert i en rekke internasjonale tidsskrift. Første artikkel er nå publisert i Scandinavian Journal of Psychology.
At dysleksi er medfødt, er kjent kunnskap.
Gjennom prosjektet ”Ut med språket!” ønsket forskere ved Det psykologiske fakultet ved UiB å finne tidlige risikofaktorer for at barn utvikler dysleksi.
Nå har gruppen funnet at blodgjennomstrømningen til språksenteret i hjernen er forskjellig hos barn som har økt risiko for å utvikle dysleksi, sammenliknet med barn uten denne risikoen.
– Når vi ser hvordan hjernen arbeider kan vi med større sikkerhet gå tidlig ut og si at dette barnet har risiko for å få dysleksi, og dermed sette i verk tiltak tidlig, sier Turid Helland.
Hun er førsteamanuensis ved avdeling for biologisk og medisinsk psykologi, seksjon for logopedi ved UiB.
Forskjell i hjerneaktivitet
Mens barna lå i MR-trommelen fikk de se bilder og korte tekster gjennom dataskjermbriller. Samtidig skulle de respondere ved å trykke på knapper når bildet viste et definert tema.
Da prosjektet startet i 2003 fikk foreldre og førskolelærere i fire utvalgte vestlandskommuner tilsendt et enkelt spørreskjema, som skulle kartlegge barn som lå i risikosonen for å utvikle dysleksi.
De tre viktigste faktorene det ble spurt etter var arv, språkutvikling og motorisk utvikling.
På bakgrunn av resultatene ble 25 barn i femårsalderen definert som en risikogruppe. I tillegg plukket forskerne ut en kontrollgruppe på 24 barn som ikke hadde denne risikoen.
Ved hjelp av fMRI-teknikk (functional Magnetic Resonance Imaging) kan man se hvilke områder i hjernen som er aktivert ved ulike mentale utfordringer.
Forsker Karsten Specht og professor Kenneth Hugdahl fra fMRI-gruppen ved Det psykologiske fakultet og Haukeland universitetssykehus har tatt bilder av hjernen til seksåringene mens de har fått se logoer og ord gjennom noen dataskjermbriller når de lå i MR-trommelen.
– Barna skulle trykke på en responsknapp når de så eller ”leste” om et definert tema, for eksempel noe de kunne drikke. Samtidig målte vi blodgjennomstrømmingen i hjernen, og sammenliknet de to gruppene, forteller Specht.
Resultatene viste ingen forskjell mellom gruppene på leserferdighet. Men det viste seg at hjernen arbeidet forskjellig. Det var helt tydelig at de som hadde høy risiko for å utvikle dysleksi, hadde lavere blodgjennomstrømming i hjernens språksenter.
– Aktiveringen av hjernen hos de barna med lav risiko var sammenliknbart med aktiveringen vi forventer å finne hos voksne, sier Specht.
Tidlig språktrening
Hellands forskningsgruppe har fulgt barna tett de siste fire årene. Lese- og skriveferdighetene til åtteåringene viser seg å stemme med risikoindeksen som ble laget da ungene var fem år, på bakgrunn av spørreundersøkelsen.
I underkant av 50 barn fikk hjernen scannet for å se om det var variasjon i hjerneaktiviteten. (Foto: fMRI-gruppen)
De som hun regnet med ville få dysleksi, har nå vanskeligere for å lære enn dem som ikke lå i risikogrupppen.
De barna som trengte ekstra hjelp for å lære språket, har fått to ulike treningsopplegg.
Annonse
– Noen ble trent med det vi kaller ”buttom-up”-prinsippet. Det betyr at vi gjorde dem oppmerksomme på lyder i språket, før de lærte å lese. Barn med dysleksi har gjerne problemer med å skille språklyder, forteller Helland.
Det andre prinsippet kaller forskerne ”top-down”. Her begynner barna å lære hele språket ved hjelp av et dataprogram, som kombinerer setninger og bilder. Dermed skal barna være forberedt på å møte språket som syvåringer.
– For noen er den ene metoden best, mens for andre fungerer den andre bedre. Våre resultater viser at en kombinasjon av de to metodene er det aller beste, sier Helland.
Til neste år går barna i 6. klasse. Da skal forskerne gjennomføre en oppfølgingsstudie for å se hvordan gruppene har utviklet seg.
