Ved hjelp av et enkelt spørreskjema kan forskere identifisere barn som med stor sannsynlighet er dyslektiske. Dette åpner for tidligere og bedre behandling.
– Tradisjonen i norsk skole ved mistanker om dysleksi, er ”vent å se”. Noen blir oppdaget tidlig, andre går gjennom ungdomsskolen, videregående og begynner til og med på universitetet før problemene blir oppdaget.
Det sier Turid Helland, professor ved Universitetet i Bergen.
Siden 2003 har hun og medarbeidere utført en studie som startet opp med 109 barn. Et utvalg av disse har blitt fulgt fra de var fem år til de gikk ut av 6. klasse i elleve- tolvårsalderen.
Hovedformålet var å finne tidlige tegn på dysleksi slik at barna kan få hjelp tidligere.
– Problemet når skoler venter for å se hvordan barna utvikler seg, er at når klassen først har lært lesing og skriving, har de fått redskap for å lære andre fag.
– Barna med dysleksi blir hengende etter, og det går ut over selvfølelsen og kan føre til atferdsvansker, sier Helland.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Vanskelig å definere
I praksis defineres dysleksi som ”vansker med å lese og skrive”, men lidelsen er så individuell at den er vanskelig å snevre inn. Hos dysleksiforbundet presenteres det for eksempel tre ulike definisjoner:
Noen vektlegger problemer med læring, andre den fonologiske svikten. Det forskerne derimot er sikre på, er at dysleksi er medfødt på samme måte som musikalitet.
Barn kan ha lese- og skrivevansker på grunn av sosiale vansker, sykdom eller problemer med læreren, men det betyr ikke at de har dysleksi.
– Når vansken ligger i barnet og ikke utenfor, da snakker vi om dysleksi, sier Helland.
Norske forskere regner med at rundt fem prosent av befolkningen lider av dysleksi i alvorlig grad.
Turid Helland og medarbeiderne hennes har siden 2003 utført en studie med det formål å kunne fange opp dyslektiske barn tidlig i livet. (Foto: Walter N. Wehus)
Treffprosent over 90
11 barnehager fra fire ulike vestlandsfylker deltok i undersøkelsen, som startet i 2003. To bykommuner og to landkommuner var representert, med lik fordeling mellom bokmål- og nynorskbrukere.
26 av barna ble identifisert i en såkalt risikogruppe ved et enkelt spørreskjema til foresatte og førskolelærere. De ble spurt om barnas språkutvikling, arvelige faktorer samt den motoriske utviklingen kunne tyde på dysleksi.
De ble også spurt om det var noe ved utviklingen til barnet som gjorde at de hadde vurdert å melde videre til spesialpedagogisk hjelp.
– Forskningen vår viser at dette enkle spørreskjemaet var med å plukke ut barna som var i faresonen. I undersøkelsene våre viste 13 av de 26 barna i risikogruppen seg å ha dysleksi, men vi kan få en treffprosent på over 90 prosent, sier Helland.
De 26 barna ble matchet i kjønn og alder av en representativ kontrollgruppe. Selv om flere gutter enn jenter blir diagnostisert med dysleksi, tyder forskning på at vansken rammer like mange kvinner som menn.
Annonse
To måter å trene på
Barna fikk to ulike former for språktrening. Der den ene begynte i bunnen av språket ved å fokusere på lydene som former ord, startet den andre treningen med hele setninger før det ble mer fokusert på lydene.
– Det vi så var at når vi startet nederst, ble barna bedre til å lytte etter lyder, og fikk styrket grunnlaget for å lese og skrive. De som startet øverst ble raskere flinke til å lese. Konklusjonen vår er at disse to treningene må kombineres, sier Helland.
Hun sier at treningen virket positivt for alle barna som deltok.
– Barna fikk t-skjorter og små premier og var glade for å være med. De følte de hadde vært med på forskning, og da studien ble avsluttet var det en som spurte ”E det slutt no?”, sier Helland med et smil.
– Blir ikke håndtert riktig
Men selv om treningen har gitt svært positive resultater, kan det bli vanskelig å innføre den på skoler. Helland sier at mange av tiltakene er begrenset av kommunenes økonomi.
Over 40 lærere og trenere har fått opplæring for å gjennomføre treningsprogrammene med barna.
– Håndtering av barn med dysleksi varierer veldig i skoleverket i dag. De må trene på å lese og skrive. Det er et slit for disse ungene, men det er ingen vei utenom, sier Helland.
