Et bilde brukes gjerne for å lette opp en tekst og for å gi en inngang til den. Men effekten kan være den stikk motsatte, ifølge doktoravhandlingen til Eva Wannås Brante. Den gule gardinen til Henri Matisse er et av de seks bildene som er brukt i testene.
Eva Wannås Brante ved Göteborgs universitet har sett på undervisningsmateriell både med og uten bilder. I dag forsvarer hun doktoravhandlingen sin.
Fulgte øyebevegelsene
Brante har latt 50 personer lese tekster som handler om forskjellige kunstsjangere. Det har de gjort på dataskjermen.
Noen fikk ren tekst, andre fikk teksten sammen med en passende illustrasjon.
I teksten som handlet om kubismen, var det for eksempel bildet «Gitaristen» av Pablo Picasso, mens suppeboksene til Andy Warhol illustrerte teksten om pop-art.
For å finne ut hvordan folk leser tekst og ser på bilder, brukte forskeren eye-tracking, eller blikksporing. Dette er et dataprogram som registrerer hva testpersonene ser på skjermen, i hvilken rekkefølge, og hvordan øynene deres beveger seg.
– Jeg ser forskjellige mønstre mellom gruppen med dysleksi og kontrollgruppen som ikke har dysleksi, forteller Eva Wannås Brante til forskning.no.
Hun mener at kontrollgruppen ikke blir forstyrret av bilder, fordi de har bedre leseevner.
Droppet bildene
Eva Wennås Brante disputerer for doktorgraden i Göteborg i dag. (Foto: Göteborgs universitet)
Undersøkelsen viste at de som har dysleksi oftere lar helt være å se på bildene.
Når de ser på bildene, gjør de det senere i prosessen.
Brante fulgte opp blikkregistreringene med å undersøke hvor godt testpersonene forsto det de leste. Hun intervjuet dem også om hvordan de opplevde lesingen.
– Gruppen med dysleksi som bare så tekst, fikk bedre resultater på spørsmålene om leseforståelse enn de som fikk samme tekst i kombinasjon med et bilde, sier hun.
Trenger kontraster
Annonse
Det finnes altså ikke noen automatikk i at en illustrasjon øker læringen – snarere tvert imot.
Til gjengjeld varierer resultatene litt mellom de seks forskjellige kunstsjangrene som testpersonene lærte om.
– Det viser seg at kontraster tiltrekker seg deltagernes oppmerksomhet. Det gjelder kontraster både i språklige formuleringer og i bildebruken, sier Brante.
For å finne ut hvordan vi leser, har Eva Wannås Brante registrert hvordan øynene beveger seg over skjermen. Slik ser det ut når en deltager i kontrollgruppen (til venstre) og en dyslektiker (til høyre) har lest om kubismen og sett på «Gitaristen» av Pablo Picasso. Legg merke til at dyslektikeren har sett langt færre ganger på bildet. Klikk på forstørrelsesglasset for å se illustrasjonen i full størrelse. (Foto: (Illustrasjon fra doktoravhandlingen))
Hun konkluderer med at det er viktig å se på helheten i materialet, spesielt for de som har dårligere leseforståelse.
Et bilde som har mye kontraster kan føre til at den som har dysleksi, begynner med bildet før teksten.
Caspar David Friedrichs selvportrett ble brukt som eksempel på romantikken. Men de beste bildene i læremateriell er kontrastrike og informative, og ikke «bare» dekorative.
– Noe læremateriell har bilder som utelukkende er dekorative eller som er tenkt å fremkalle følelser. Men bilder som bare er dekorativt og fungerer som utfylling, er overflødige for lesere med lesevansker, sier Brante til forskning.no.
– Jeg mener også at akkurat som vi trenger å bli lært opp i lesestrategier, så trenger vi å bli lært opp i effektive bildestrategier. De som har god leseevne, kan tjene som modeller for hvordan en slik effektiv bildebehandling kan foregå, mener Eva Wannås Brante.
