Blåbukken ble beskrevet av vestlig
vitenskap i år 1766. Allerede i 1800 var den utryddet.
Den sørafrikanske blåbukken var
det første afrikanske pattedyret som ble offer for kolonialiseringen. Den er bare
ett av tusenvis av eksempel på hvordan europeere utryddet dyrearter.
Det gikk hardt utover det rike
dyrelivet i Sør-Afrika. Dyr som kom i veien for de europeiske nybyggernes
landbruk, ble nedslaktet.
Museenes fremstilling er mangelfull
– Det er viktig å kjenne til
hvordan utryddelsen av dyrearter har foregått i fortiden fordi utrydding av
dyrearter er en av de største miljøutfordringer i vår tid.
Det sier professor i
miljøhistorie Dolly Jørgensen ved Universitetet i Stavanger (UiS).
Miljøhistorie er et fagfelt som undersøker de kulturelle og historiske sidene ved miljøendringer.
Jørgensen har forsket på historier om utryddelse og re-innsetting av dyr i over ti år. Hun og hennes
forskerkollegaer har undersøkt hvordan naturhistoriske museer viser fram utryddede
dyr og hvilke fortellinger som knyttes til dem.
Forskningen viser at
framstillingene ofte er mangelfulle.
– Å presentere blåbukken i
museet vil ikke bringe dyret tilbake til livet, men å vise et gjennomtenkt og
helhetlig portrett av blåbukken har potensial til å formidle dette dyrets
utryddelseshistorie som noe meningsfylt for besøkende, påpeker Jørgensen.
Dessverre er historiene museene
forteller om de utryddede artene, svært mangelfulle, ifølge forskningen.
Historien om utryddelsen
mangler
Tidligere i år ble Jørgensen ferdig med en studie. Den handler om hvordan den sørafrikanske blåbukken
blir presentert i nåværende utstillinger på naturhistoriske museer i Stockholm, Leiden og Paris.
Museene i Paris og Stockholm har
hver sin blåbukk. Den står bak en glassmonter blant andre utstoppede utdødde arter.
I Paris er blåbukken forsiktig
lyssatt på samme måte som de andre utryddede dyreartene. Det understreker
deres felles skjebne som offer for menneskenes maktoverlegenhet.
Jørgensen mener det ligger en
ironi i at denne overlegenheten også bidro til å levere kroppen som nå er
utstilt.
Artene i monteren blir ikke presentert med sin egen utryddelseshistorie. Blåbukken
presenteres som et umerkelig medlem av gruppen kalt utdødd.
– Det utstoppede
dyret trenger å bli satt i en sammenheng som forklarer dets
utryddelseshistorie, forklarer forskeren.
Annonse
Digital formidling
kan gi autentisitet
På museet i Leiden i Nederland er blåbukken
ikke fysisk plassert i utstillingen. Der er den kun presentert gjennom fakta, en rekke
bilder og beskrivelser.
Den fotografiske utstillingen gir
betrakteren mulighet til å se alle sider av dyret. I Paris og Stockholm ser man bare den ene siden av dyret.
I tillegg er bildene
høyoppløselige. Det er dermed mulig å zoome inn for å se detaljer av pelsen og ulike
deler av dyrekroppen.
Ifølge Jørgensen gir dette et mer intimt portrett.
– Å møte dyret digitalt på denne måten er ikke det samme som å møte et fysisk objekt. Men det er ikke mindre
autentisk enn de utstoppede eksemplarene. Likevel ga dessverre ikke bildene og den biologiske
informasjonen om blåbukken i Leiden noen hint om at det var
snakk om et utryddet dyr, forklarer Jørgensen.
Hun oppsummerer at ingen
av de tre framstillingene av blåbukken ga noe helhetlig portrett eller bilde av
hva en blåbukk var. De sa heller ikke noe om hva den er i dag, hvordan den levde og i hvilken natur
den hørte hjemme i.
Publikum fikk heller ikke kjennskap til bakgrunnen for at
blåbukken ble utryddet.
– Blåbukken er et objekt for
vitenskapelig nysgjerrighet i Leiden, et sørgetap i Paris, og et varsel om
fremtidige utryddelser i Stockholm. Hver for seg er disse presentasjonene
mangelfulle. Til sammen kan disse tre perspektivene likevel gi oss et noe mer
helhetlig bilde av blåbukken og dens utryddelse, påpeker Jørgensen.
– Naturhistoriske
museer har et stort ansvar
Professoren mener at tapet av blåbukken
er verdt å sørge over. Ikke som en universell tragedie, men som et spesifikt
tap med betydning.
– Tapet av blåbukken er en traumatisk
hendelse som krever minne, anerkjennelse og sorg. Her har museene et viktig
ansvar. Naturhistoriske museer bør gi oss en forståelse av hva som har skjedd i
fortiden og samtidig en advarsel for framtiden: Hvis vi ikke endrer våre måter
å være i verden på, vil flere dyr bli utryddet, forklarer professoren.
Annonse
Jørgensen tror at mange ikke
tenker over at 777 av dyrearter er utryddet i moderne tid. Videre står tusenvis til nå i fare for å bli utryddet. Derfor er det viktig å vise fram rester
eller spor av utdødde arter og fortelle historiene bak.
Ifølge den
globale rødlista er mer enn
32.000 av verdens arter truet av utryddelse.
Jørgensens arbeid med blåbukken
er bare en liten del av et større prosjekt som forskeren har ledet de siste
årene.
Her bidro
forskningen til seminarer og opplæring av museumskuratorer.
– Målet er å inspirere museene
til å framstille utryddede dyrearter på en måte som kan vekke publikums
følelser av tap, øke deres bevissthet og så frøet til engasjement for de artene
som er truet i dag, forklarer Jørgensen.
Digital
tilbakeføring
I et nytt prosjekt skal forskere nå undersøke hvordan naturhistoriske museer kan
fortelle historien om utryddingen av dyrearter. De skal blant annet se på hvordan de kan legge til rette for digital
tilbakeføring av utdødde dyr som finnes utstoppet i europeiske museumssamlinger.
Planen er at den blå bukken og andre utryddede sørafrikanske dyr skal
gjenoppstå. Da som digitale modeller i en utstilling ved Robertson Museum i Sør-Afrika. Modellene er basert på utstoppede eksemplarer fra
Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm.
Prosjektet gjøres blant annet i
samarbeid med Sør-Afrikanske universitet.
– Det er et økende krav mot
tidligere kolonimakter om tilbakelevering av artefakter. Europeiske museer
er under økende press for å returnere de uerstattelige fysiske relikviene fra
fortiden.
Det sier professor Sandra Swart ved Stellenbosch University i Sør-Afrika. Hun er også miljøhistoriker og skal samarbeide med Jørgensen framover.
I tillegg til blåbukken skal de samarbeide med en gruppe jobber med å gjenopplive kvaggaen. Det er en underart av sebraen. Den siste av denne sebra-arten døde 12. august 1883 i Amsterdam Zoo.
Annonse
Historien om beveren i Åmli
Men før vi går videre på historien om kvaggaen, må vi snakke litt om beveren.
Noen dyr blir bare nesten utryddet. Beveren hadde forsvunnet så godt som overalt for rundt 100 år siden. Men en beverstamme i Åmli i Agder ble vernet i siste liten.
I 2021 resulterte forskningen
til Jørgensen i en digital utstilling om nettopp gjeninnføringen av
beveren i Skandinavia tidlig på 1900-tallet. Beverens
reise kan du også se online her.
– I en tid preget av utfordrende
miljøendringer og truende artsutryddelser, viser denne utstillingen at det er
mulig for enkeltmennesker å gjøre små ting som har store effekter, sier miljøhistorikeren.
Re-introduksjon av
den utdødde steppesebraen
Akkurat som historien om de
norske beverne kan den sørafrikanske kvaggaen
komme tilbake til naturen.
Forskere forsøker nå å gjenopprette de genene som gir kvaggaens karakteristiske stripemønster. Det gjør de ved selektiv avl fra en utvalgt
grunnpopulasjon av sørlige slettesebraer.
– Det er ikke den
opprinnelige kvaggaen som blir avlet fram. Likevel vil det være en re-introduksjon
av en ny art i naturen som har store likheter med den utdødde kvaggaen. En
gjenoppretting av det tapte ved at en lignende slektning av arten blir
re-introdusert i naturen, forklarer Jørgensen.
Jordens sjette store
faunautryddelse
Jørgensen påpeker at vi med stor sannsynlighet akkurat nå lever gjennom Jordens
sjette store faunautryddelseshendelse.
– Alt tyder på at
det raske tapet av amfibier og store pattedyrarter nå er en hendelse av
katastrofale proporsjoner. I motsetning til tidligere globale
utryddelser blir denne gangen utryddelsen registrert som en
sammenvevd del av menneskets historie mens den skjer. Den blir husket i
menneskelige fortellinger, forklarer historikeren.
Hun sier at hver handling for å huske
utryddelse gjenoppliver de tapte artene og gjenskaper
handlingene som førte til deres død.
Gitte Westergaard: Ghostly
Presences: Giant Lizards and Conservation on Culebra Island. Kapittel i Milica Prokić og Pavla Šimková (red.) Entire of Itself? Towards an Environmental History of
Islands, The White Horse Press (sammendrag), 2024.
Om Dolly Jørgensens arbeider
HEART-prosjektet (Human-Environment-Animal Relations in deep Time) er finansiert av Forskningsrådet. Forskerne skal her undersøke den lange historien om menneskers forhold til utryddet dyreliv i Sør-Afrika. Samarbeidspartnere er Universitetet i Stavanger og Stellenbosch University og University of Fort Hare – begge i Sør-Afrika, og Stavanger Kunstmuseum, Naturhistoriska riksmuseet i Sverige, Quagga-prosjektet og Robertson Museum i Sør-Afrika.
Jørgensen har de senere år ledet store forskningsprosjekt finansiert av EU og Forskningsrådet: