Hvem var disse mennene, og hva har ytringsfrihet, Narvesenkiosken og pornobrenning med dem å gjøre?

– Det er et tankekors at akkurat disse tre møttes for å danne grunnlaget for at vi har en stiftelse for ytringsfrihet i Norge.

Det sier historiker og professor ved Nord universitet, Hilde Gunn Slottemo. Hun har fordypet seg i Fritt Ords historie de siste to årene.

Mange hundre meter hyllemateriale

Juni 2024: Hilde Gunn Slottemo, historiker og forsker ved Nord universitet, har nettopp gitt ut boka Et fritt ord. Stiftelse og samfunn, 1974–2024. 

I over to år har hun hatt tilgang til Fritt Ords arkiv og mange av de personene som har vært der gjennom 50 år. Målet har vært å utforske stiftelsens og ytringsfrihetens historie i denne perioden. 

Nå er resultatet klart, på over 500 sider mellom permene.

– Som historikere flest har jeg først fordypet meg i det skriftlige materialet: årsmeldingene, styreprotokollene, avisutklipp og annet arkivmateriale. Det har vært noen hyllemetere å pløye gjennom, forteller Slottemo om arbeidet.

I tillegg til Fritt Ords arkiv har hun også brukt tid på Riksarkivet, der blant annet NSBs arkiver befinner seg. Også togselskapet er en del av historien rundt stiftinga av Fritt Ord, gjennom et felles eierskap av Narvesen.

I tillegg har hun gjort intervjuer med flere tidligere og nåværende styremedlemmer av Fritt Ord.

– Dette har vært et svært omfattende prosjekt gjort på relativt kort tid. Det skal jeg innrømme, sier hun.

Stiftet av tidligere NS-mann, motstandsmann og forretningsmann

Juni 1974: Tre menn møtes på et kontor i Drammensveien i Oslo.

– De var ikke samlet for å drikke kaffe og sludre om løst og fast. De hadde en viktig oppgave foran seg, sier Slottemo.

Hun forteller at de tre mennene møttes på høyesterettsadvokat Jens Christian Hauges kontor. Hauge var jurist, arbeiderpartimann og krigshelt gjennom Milorg og hjemmefronten. 

Men han var også en kontroversiell person blant annet gjennom sin delaktighet i nettverket «Stay behind». Dette var, ifølge Store norske leksikon et antall hemmelige nettverk opprettet under den kalde krigen. De skulle kunne operere bak fiendens linjer i en situasjon hvor hele eller deler av Norge var blitt okkupert.

En av gjestene denne dagen er Jens Henrik Nordlie. Han er administrerende direktør i Narvesen. Hauge og Nordlie var nære venner, av den typen som deler tillit og fortrolighet. De hadde vært aktive sammen i Milorg.

– Det som er spesielt med Nordlie, er at han var med i Nasjonal Samling før han ble motstandsmann under krigen. Han var riktignok en av dem som meldte seg ut av partiet før 2. verdenskrig, forteller Slottemo. 

Nasjonal Samling var et politisk parti grunnlagt av Vidkun Quisling i 1933. 

Med seg hadde de to også siviløkonom og forretningsmann Finn Skedsmo. Han var viseadministrerende direktør i Narvesen.

– Muligens drakk de kaffe – men viktigere enn noe annet: De stiftet institusjonen Fritt Ord, sier Slottemo.

Makta lå i kiosken på hjørnet

Ifølge Slottemo stiftet Hauge, Nordlie og Skedsmo Fritt Ord fordi de ville finne en løsning på hva de skulle gjøre med firmaet Narvesen. Det var på denne tiden enerådende med å distribuere aviser og trykksaker i Norge. 

Narvesen var familieeid. De tre mennene var bekymret for hva som kunne komme til å skje dersom eierne bestemte seg for å selge aksjene til for eksempel et forlag eller et avishus.

– Det ville være i strid med Narvesens politiske og ideologiske grunnlag om å være fri og ubundet. Det ville kunne fått betydning for distribusjonsfriheten og dermed folks rett til å skaffe seg informasjon, sier Slottemo.

Hun forteller at dette var bakgrunnen for stiftinga av Fritt Ord – en idé om en ny, nøytral og uavhengig eier. Initiativtakerne hadde med seg erfaringene fra et sensurregime under krigen. 

Deres klare mål var at en fri og uavhengig stiftelse skulle kjøpe aksjene i Narvesen. Etter en del plunder, økonomisk «fiksfakseri» og politisk overtalelseskunst ble det gjennomført et aksjekjøp der alle familieeide aksjer i Narvesen ble overtatt av Fritt Ord og NSB.

De første åra

Det var informasjonsfriheten og den uavhengige distribusjonen av trykksaker som var det viktigste da Fritt Ord ble stifta. Men også ytringsfriheten i en bredere forstand hadde betydning.

– Det handlet om å beskytte enkeltmennesker mot knebling og sensur. I tillegg var Fritt Ord opptatt av menneskets rett til å ytre seg og skaffe seg tilgjengelig informasjon, sier Slottemo.

Hun forteller at en del av overskuddet fra Narvesen skulle brukes til allmennyttige formål i ytringsfrihetens ånd.

I denne perioden etablerte Fritt Ord en egen skriftserie, stipendordninger og finansierte det nydannede Institutt for Journalistikk. Priser som belønnet ytringsmot ble etablert: Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør.

De første årene var preget av en politisk og samfunnsorientert stiftelse, men utover på 1980- og 1990-tallet tok Fritt Ord en mer kulturorientert retning. Det skjedde særlig etter at økonomiprofessor og riksmeklingsmann Preben Munthe tok over styreroret etter Jens Henrik Nordlie i 1981.

– Fritt Ord skulle ikke bare styrke en demokratisk samfunnsutvikling. Det skulle også berike kunst og kultur, sier Slottemo.

Hun forteller at det i denne perioden ble gitt store summer til teater, museer, kulturminnevern og forfatterskap.

Fredssaken, politivoldsaken i Bergen og brenning av porno

Slottemo har tatt dypdykk i flere saker Fritt Ord engasjerte seg i disse 50 årene.

Noen av de viktigste sakene Fritt Ord har engasjert seg, er ifølge professoren politivoldsaken i Bergen, fredssaken, Reitgjerdesaken og klima- og miljøsaken. 

Alle er eksempler på viktige samfunnspolitiske saker Fritt Ord hadde meninger om og engasjerte seg i den første fasen.

– Ikke minst var det stort engasjement og opphetede diskusjoner rundt porno som ble distribuert av Narvesen, sier Slottemo.

I 1978 ble den tverrpolitiske Kvinnenes Fellesaksjon mot Pornografi stiftet. Medlemstallene steg i løpet av få år til bort imot en halv million medlemmer og 40 landsomfattende organisasjoner. 

Disse stod for høylytte aksjoner og arrangerte flere bålbrenninger av porno i protest mot distribusjonen.

Dette utgjorde et høyt press mot Narvesen, som jo var eid av Fritt Ord og NSB. Kritikken gikk i all hovedsak på at styret i Fritt Ord var med på å støtte en tydelig økning av «tekst og billedstoff som er grovt utuktig, forrående og menneskefornedrende», som det het i interne dokumenter.

– Det var brennhett i både politikken og media, og bokstavelig talt rundt om i Oslos gater, sier Slottemo.

Talende taushet

Slottemo snakker engasjert om alle sakene Fritt Ord har satt på agenda gjennom disse 50 årene. Likevel er hun kanskje mest fascinert av sakene Fritt Ord ikke har engasjert seg i.

– Det var for eksempel ikke et ord om Monty Python-filmen Life of Brian fra 1979. Den ble forbudt vist på norske kinoer, sier hun.

Hun forteller at Fritt Ord heller ikke ønsket å gi økonomisk støtte til boka Edderkoppen. Det er historien om en møbelhandler og om interne lekkasjer og det uformelle politiske maktspillet i Arbeiderpartiet. 

Dette synes Slottemo er interessant.

– Skyldtes det muligens Jens Christian Hauges politiske interesser og arven etter ham i Fritt Ords styre? spør Slottemo. 

Hvorfor engasjerte Fritt Ord seg i noen saker, men ikke andre, som for eksempel edderkoppboka, lurer hun.

– Og hvorfor var det taust om Life of Brian, mens andre blasfemisaker knyttet til islam senere skulle få massiv oppmerksomhet, spør Slottemo.

Om Fritt Ords manglende engasjement i disse debattene skyldtes politiske motiver, personlige preferanser eller styremedlemmer som valgte å se i andre retninger, er ifølge professoren fra Nord universitet vanskelig å finne tydelige svar på.

– På meg virker det som at Fritt Ord kunne være maktkritiske, men ikke systemutfordrende. De kunne støtte opposisjon, men ikke hvis den truet et politisk etablissement, sier Slottemo.

Tjukk pengebok etter aksjesalg

I 2001 solgte Fritt Ord aksjene i Narvesen. Dette ga dem store penger på bok. Etter aksjesalget ble stiftelsens formål spisset. 

Fritt Ords viktigste oppgave ble nå å verne om og styrke ytringsfriheten og dens kår i Norge. Kapitalen ga samtidig økonomisk handlingsrom for store, egeninitierte satsinger. Et av dem var å etablere Litteraturhuset i Oslo høsten 2007.

– Pengene ble gitt til mennesker som brukte ordet i ulike former for ytringer, som foredrag, bokutgivelser og debatter, sier Slottemo. 

Hun forteller at det i 2021 ble gitt gjennomsnittlig 330.000 kroner daglig til å støtte ytringsfrihetsrelaterte formål.

Nå da?

Professoren er opptatt av at historien har formet oss. Dagens forutsetninger for ytringsfrihet er ikke de samme som for 200 år siden, ifølge Slottemo.

– Det er bra at «alle» kan ytre seg, at vi har et offentlig rom som tåler det. Vi er mye bedre stilt i Norge enn i mange andre land, sier hun. 

Samtidig ser hun trusler mot ytringsfriheten også her hjemme. Ett av forholdene hun er opptatt av, er skjevheten i hvem som ytrer seg.

– Hvor er de etniske minoritetenes eller de funksjonshemmedes stemme? Og hva med kjønns- og klassefordeling? Det er fortsatt en skjevhet i hvem som ytrer seg og hvor, sier hun.

Ifølge Slottemo er problemet med dette at den enkelte får færre muligheter til å nå frem med sine meninger for å kunne oppnå politisk innflytelse. Beslutningstakerne får dessuten mindre innsikt i mangfoldet av synspunkter og argumenter som finnes i konkrete saker.

– Hvor er for eksempel førstegenerasjons innvandreres stemme i den offentlige debatten? Eller arbeiderklassens?

Media betyr fortsatt makt

Slottemo mener media er nøkkelen for å skape et samfunn med et mangfold av stemmer.

– Media er viktig, og aktørene må anstrenge seg for å slippe til mange stemmer. Dette er premissgivende for å ha et ytringsfremmende klima i Norge, sier hun.

Hun problematiserer også de store teknologi-gigantenes makt og hvordan dette kan påvirke ytringsfriheten. «Fake news» er en reell trussel mot ytringsfriheten. Videre blir vi overvåket på sosiale medier og spores for hvert digitale tastetrykk vi etterlater oss.

– Med Facebook, Instagram og Google finnes «all» informasjon tilgjengelig til enhver tid. Men hva er riktig informasjon, og hvordan påvirker dette vårt tankesett – og dermed ytringssamfunnet? spør hun.

Referanse:

Hilde Gunn Slottemo: Et fritt ordstiftelse og samfunn 1974-2024. Aschehoug, 2024. Sammendrag på forlagets side.

Artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet

Nord universitet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Nord universitet:

• 

  Avanserte genetiske metoder ga svar på om to tilsynelatende like hoppekreps kunne pare seg med hverandre

• 

  Hva spiser lirypa?

• 

  Trend: Nyutdannede journalister forlater distriktene

• 

  De er mat for fisken i havet: Raudåte kan ha vært feilidentifisert i flere tiår

• 

  Du finner neppe frøene fra blåbær og tyttebær der du tror

• 

  Personer med demens får ikke si meningen sin når hverdagen deres skal planlegges

Les flere artikler fra Nord universitet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER