Først ble Grunnloven vedtatt i 1814. Så kom vedtaket om lokalt selvstyre i 1837. Dermed var de første stegene tatt fra enevelde til representativt demokrati i Norge.

Den norske grunnloven var radikal og sikret opptil 40 prosent av den voksne mannlige befolkningen stemmerett. På Stortinget møtte nå representanter fra alle landets stender – embetsmenn, byborgere og bønder.

- Bøndene deltok for første gang i en lovgivende forsamling, med samme rettigheter som andre aktører, forteller Marthe Hommerstad.

Hun er stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Prosessen mot politisk innflytelse gikk likevel ikke smertefritt. Embetsstanden og den privilegerte klassen var den toneangivende politiske gruppen, og var ikke umiddelbart villig til å slippe bøndene til på den politiske arenaen som likemenn.

Hommerstad forteller at bøndene ofte ble karikert og omtalt som kunnskapsløse. Mens embedsmennene var påvirket av de europeiske strømningene, var bøndenes politiske kultur preget av deres lokale erfaringer fra eneveldet.

Egeninteresser

- Bøndene er ofte blitt beskyldt for kun å være opptatt av egne interesser, mens embedsmennene hevdet at de talte nasjonen og allmennvellets beste.

- Bøndene utgjorde imidlertid cirka 90 prosent av befolkningen. Hva som da er fellesskapets beste kan man jo spørre seg, sier Hommerstad.

Hun skriver i sin avhandling om hvordan bøndene benyttet sine politiske ressurser og utviklet sin politiske kompetanse i en brytningstid i norsk historie.

- Bøndene hadde ikke de samme forutsetningene for å delta i det politiske spillet, men måtte tilegne seg kunnskap. Samtidig beholdt de også noe av sin egen politiske kultur, forteller Hommerstad.

I løpet av 23 år klarte de politiske bøndene å mobilisere bondebefolkningen til politisk bevissthet. Det man ser er at bøndenes argumentasjon for politisk deltakelse ikke endret seg i nevneverdig grad gjennom perioden.

Det var for å påvirke landets skatter og holde kontroll med embetsmennene bøndene ønsket innflytelse.

- Gjennom politisk agitasjon ble lokal misnøye koblet til nasjonal retorikk, og mobiliserte til økt valgdeltakelse og innflytelse, sier hun.

Den politiske medborger

Hommerstad har sett nærmere på er utviklingen av den politiske medborgeren.

- Et demokrati er avhengig av deltakelse. I en del av sakene bøndene engasjerte seg i, som vernepliktsloven, valgloven og formannskapsloven, var nettopp økt politisk kunnskap viktig.

Allerede fra 1815 argumenterte mange for behovet for en mer opplyst politisk allmue i den nye staten.

- En del av motivasjonen for innføringen av lokalt selvstyre var den muligheten det ga politiske bønder til å skaffe seg erfaring fra en lokal politisk arena før de ble valgt inn på Stortinget, sier Hommerstad.

Referanse:

Marthe Hommerstad: Politiske bønder - Bondepolitikk og Stortinget 1815-1837. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo 2012.