Danske og nederlandske arkeologer har nettopp vendt hjem fra en ekspedisjon i det nordlige Irak. De siste 50 årene har uroligheter og kriger gjort det vanskelig å være arkeolog.

Det nordøstlige Irak, som også kalles irakisk Kurdistan, lå på grensen til det området mange arkeologer kjenner under navnet Mesopotamia. Og Mesopotamia er noe helt spesielt når det gjelder forhistorie. Det er her forskere har funnet de tidligste sporene etter landbruk og de første eksemplene på virkelige byer.

Nettopp byene, de virkelig gamle, er noe av det Tim Skuldbøl, som er adjunkt ved Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier på Københavns Universitet, interesserer seg aller mest for:

– Det som gjør slike funn virkelig spennende, er at man kan relatere dem til den verdenen vi kjenner i dag, hvor omkring halvparten av klodens befolkning bor i byer.

Skuldbøl har deltatt i utgravninger av flere av verdens tidligste byer. En av dem er syriske Tell Brak, hvor han, sammen med kollegene sine, sporet byen mer enn 6000 år tilbake.

Blant de aller første

Det nye prosjektet fokuserer på Rania-sletten, et område i det nordøstlige Irak.

– Rania‐sletten har en intens historie som dekker tiden helt fra de tidligste jordbrukskulturene og frem til nyere tid, sier Skuldbøl og forklarer at noen av verdens første byer har ligget i Irak:

– Vi har funnet det man kaller en byhøyde, et sted der hvor folk har bodd samme sted gjennom tusenvis av år, der hus etter hvert er blitt revet ned og brukt som fundament for nye hus.

Hva kjennetegner en by?

Denne byhøyden heter Bab-w-kur, og i tillegg til selve høyden har Skuldbøl og de andre arkeologene funnet andre spor av et bysamfunn.

Men hva er det som gjør en by til en by? Og hvordan kan forskere se om flere tusen år gamle funn er rester fra en urban fortid? Skuldbøl forteller at man før i tiden lette etter byporter og bymurer. Men byer er forskjellige, og det er kanskje ikke muren som gjør byen til en by.

Skuldbøl leter etter noe annet:

– Jeg ser på det vi kaller organisert byliv. Hvis en lokalitet har spesialisert seg på en bestemt form for produksjon, og laget langt mer av dette enn folk på stedet kunne bruke opp selv, så kan det bety at stedet har hatt en særlig funksjon.

Masseproduksjon av oldtidskrukker

Ved Bab-w-kur har arkeologene funnet spor etter slik spesialproduksjon. De som en gang bodde der, laget store mengder leirkrukker.

– Vi har funnet omkring 25 keramikkovner fra samme fase, perioden omkring 4000 år f.Kr. Både antallet og andre kjennetegn tyder på at det foregikk en form for masseproduksjon; man slutter å male keramikken, den er svært ensartet i størrelsen, generelt udekorert og har antagelig hatt en svært spesifikk funksjon, forteller Skuldbøl.

Byer må håndtere søppel

Det er ikke bare keramikken som leder tankene mot organisert byliv i Bab-w-kur. Det er mange andre spor. Men man skal ikke være redd for å få skitt under neglene. En av de tingene arkeologene ser på, er nemlig hva fortidens mennesker gjorde av søppelet sitt.

– I landsbyer deponerte man ofte søppel opp langs sitt eget hus eller på åpne områder. Når man begynner å bo tett sammen i byer, så begynner man å flytte rundt på søppelet, slik at det ikke ligger på gatene eller ved naboens hus, forteller Skuldbøl.

I Bab-w-kur kan arkeologene se at folk har flyttet rundt på søppelet i flere omganger:

– Det vi finner, er ikke en førstegangsdeponeringer. Det er for eksempel små skår med runde, nedbrutte kanter. Søppelet har vært samlet opp et sted og så flyttet og plassert i store hull som man har gravd ut.

Oldtidsby hadde lokalplaner

I dag, hvis man vil bygge på huset, lage en garasje i to etasjer eller ha et gjerde i et utradisjonelt materiale, må man som regel søke kommunen om tillatelse.

Også befolkningen i fortidens Bab-w-kur måtte innrette seg. Det viser spor etter det som kanskje var et befestet provinssenter.

– Vi har funnet hus som ligger tett i tett. De er tredelte, med et hovedrom og så flere rom på hver side. Husene ligger på rad og rekke, og de er bygget sammen med hverandre og sammen med hovedmuren. Det er en organisert byggvirksomhet, ikke en uorganisert landsby som har blitt til over tid, forteller Skuldbøl.

Organisering er tegn på samlet lederskap

Masseproduksjon, søppelhåndtering og snorrette, ensartede bygninger peker mot en høy grad av lederskap og noe som ligner et bysamfunn:

– Når det finnes en leder som kan mobilisere arbeidskraft og planlegge og organisere produksjon, så er vi kommet inn i en verden med jordbruk, sier Skuldbøl.

Men hva slags leder var det som satte dagsordenen i Bab-w-kur?

Skuldbøl gjetter på at det kan ha vært en mellomting mellom en høvding og noe som nærmer seg en konge. Trolig har lederne hatt forbindelse med religionen. Noe av det som peker i den retningen, er funnet av stempelsegl, noen med sjamanaktige personer med for eksempel fuglehoder.

Disse markerer eierskap, og ifølge Skuldbøl ble de brukt til å forsegle ting som krukker eller dører, omtrent som vi i dag ville brukt en lås.

Fantastisk mulighet

Høstens mange funn fra Bab-w-kur er bare begynnelsen. Ifølge Tim Skuldbøl er det fremdeles mye kunnskap å hente på Rania-sletten. Derfor mener han det er fantastisk at arkeologer kan vende tilbake til området etter 50 års fravær.

Funnene er så ekstraordinære at danske arkeologer allerede i 1957 reiste ut for å delta i redningsutgravinger på Rania-sletten da man demmet opp Dokan-sjøen, som ligger i nærheten.

Men i mange år har det nordøstlige Irak vært et så godt som lukket land for arkeologer. Skuldbøl forklarer at den irakiske revolusjonen i 1958 og 1960-tallets militærkupp har gjort det vanskelig å arbeide i landet. Krigen mot Iran og de to gulfkrigene gjorde situasjonen enda vanskeligere.

– Spesielt i irakisk Kurdistan, som ligger ved grensen til Iran, har det vært en del politiske problemer som har gjort det vanskelig med utgravinger, sier han og forteller at utgravingene også er gode nyheter for dagens lokalbefolkning.

– De danske utgravingene har stor betydning for kurdernes historiske selvforståelse og kulturarv, og arkeologenes innsats blir rost i Kurdistan. Det nye prosjektet markerer de første spede skrittene til et kulturelt samarbeid mellom irakisk Kurdistan, Danmark og Nederland.

Gravd ut i siste øyeblikk

De områdene hvor forskerne arbeidet i høst, er stort sett ukjent land rent arkeologisk. Men ifølge Tim Skuldbøl er det viktig at det blir gravd ut raskest mulig.

– Irak er et svært viktig område. Det var her de første byene oppsto, og det var her de første kongene regjerte, sier han og forteller at det dansk-nederlandske prosjektet kommer i siste liten. Mange av de fantastiske funnene i Irak, blant annet på Rania-sletten, står nemlig i fare for å gå tapt:

– En lang rekke arkeologiske funn står i fare for å bli ødelagt av årlige oversvømmelser fra Dokan-sjøen. Endringer i vannstanden kan komme til å berøve oss for viktig kunnskap om Mesopotamias historie.

Bølger skyller vekk funnene

Årlige oversvømmelser er et stort problem på Rania-sletten. Bevegelse i vannet og bølgene som slår mot overflaten, ødelegger sporene fra fortiden.

Tim Skuldbøl forklarer at vannstanden i den oppdemte Dokan-sjøen endrer seg i løpet av året.

Vannstanden stiger når snøen smelter i fjellene rundt. Om sommeren er vannstanden lav på grunn av kunstig vanning.

– Jeg frykter at hvis ikke vi gjør noe nå, så kan mange spor fra de samfunnene som en gang levde på Rania‐sletten, være vasket bort, forklarer Skuldbøl.

Danske arkeologer har vært på Rania-sletten før

I 1957 reiste et team danske arkeologer til Irak for å grave ut truede funn på Rania-sletten. Professor Harold Ingholt og professor Jørgen Læssøe ledet arbeidet på utgravningsstedet Shemshara, og de fant blant annet et palass fra over tusen år før Kristus.

Det nye nederlandsk-danske prosjektet har vendt tilbake til Rania-sletten. Jesper Eidem fortsetter arbeidet på Shemshara, mens Tim Skuldbøl har kastet seg over de mange funnene på Bab-w-kur. Her har arkeologene funnet av verdens eldste spor etter urbanisering, spor som stammer helt tilbake fra områdets kobbersteinalder, mer enn 3000 år før Kristus.

De to forskerne står i spissen for prosjektet som er et samarbeid mellom det nederlandske Institut for den nære Orienten (NINO), Institut for Tværkulturelle og Regionale studier ved Københavns Universitet, Direktoratet for fortidsminner i Sulaymaniyah-provinsen i Irakisk Kurdistan og Sulaymaniyah Museum.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.