Rasmus Glenthøj ved Syddansk Universitet er den første historikeren som har studert hendelsene før, under og etter 1814 med et samlet blikk på utviklingen i Danmark og Norge.

– Jeg har hatt et klart siktemål med forskningen min: å åpne danskenes øyne for betydningen av 1814. Danmark var en totalt annen stat før tapet av Norge – den sammensatte staten lignet mer på et lite imperium, og var definitivt ikke en nasjonalstat.

– Men dette faktum har blitt fortrengt i dansk historie, som har vært en historie om nasjonalstaten Danmark, sier Glenthøj.

Et symptom på dette er at det først var etter press fra Glenthøj og andre historikere, noen folketingsrepresentanter og Fondet for dansk-norsk samarbeid at det ble besluttet at Danmark skulle markere 1814 til neste år.

Nå er det klart at det blir 200-årsjubileum også i Danmark med fokus på den demokratiske inspirasjonen fra den norske grunnloven, unionstiden og fellesskapet mellom Danmark og Norge etter 1814.

I boka Skilsmissen beskriver Glenthøj hvordan begivenhetene formet en ny nasjonal identitet i begge landene. Boka har vekket stor interesse på begge sider av Skagerak.

Politisk vs. kulturell nasjonalisme

– Den nasjonale identiteten i både Norge og Danmark ble formet rundt 1814. Tidligere var kongetroskap den viktigste kollektive identiteten for eliten i den sammensatte staten. I Norge ble denne erstattet av grunnlovstroskap etter hendelsene i 1814.

– På Eidsvoll ble det skapt et nasjonalt kongedømme i Norge, og først feiret man den nye kongen. Men med tvangsekteskapet med Sverige utviklet det seg en ny politisk nasjonalisme der Grunnloven og Stortinget fikk større vekt enn kongen, sier Glenthøj.

I Danmark gjorde det fortsatte eneveldet det umulig med en nasjonalisme bygget på politisk liberalisme. I stedet dyrket eliten den særdanske kulturen etter tapet av Norge.

• Se også: - Danskene har glemt Norge

Den sentrale kulturpersonligheten N.F.S. Grundtvig uttrykker denne nye småstatsmentaliteten når han i diktet Danmarks Trøst fra 1820 skriver: «Ved jorden at blive. Det tjener os bedst.»

– «Os» er det danske folket i nasjonal forstand. Det utviklet seg en kulturell nasjonalisme i Danmark, som ekskluderte tyskerne i de nordtyske hertugdømmene som fortsatt lå under Danmark.

– Grunnlaget for konfliktene med det tyske riket utover på 1800-tallet oppstod i kjølvannet av 1814, poengterer Glenthøj.

Aktiv glemsel

Han peker på en felles tendens i dansk og norsk selvforståelse etter 1814. Ved å fortrenge unionstiden og fremheve den storslåtte vikingetiden og middelalderen fant man det man oppfattet som det opprinnelig norske eller danske.

– Det å være nasjon handler ikke bare om å huske, men også å glemme. Det har man vært gode til både i Danmark og Norge.

Glenthøj understreker at det gjennom hele 1800-tallet var en sterk utveksling mellom de to landene, med København som Norges kulturelle hovedstad. Det var her både teatrene, forlagene og ikke minst det store publikum fantes.

Det tok lang tid å bygge opp en selvstendig kulturell infrastruktur i Norge.

Kulturell union

– Fram til 1850 var Danmark storebror i det man kan kalle en kulturell union. I Norge var man splittet i synet på den danske påvirkningen. Det var tette bånd på embetsmannsnivå og i eliten i byene, men dette er lite påaktet i norsk historieskrivning.

– I 1905 var det et sterkt ønske om å gjøre opp med den kulturelle påvirkningen og den nasjonalromantiske versjonen av norsk historie vant frem, sier Glenthøj. 

I København omfavnet mange de norske forfatterne og kunstnerne. Norge var politisk sett et forbilde, og norsk politikk ble brukt som et våpen i dansk politikk.

Det var først på 1830-tallet at det danske styresettet ble mer liberalt, og Danmark fikk ingen liberal grunnlov før i 1849. Tilsvarende ble parlamentarismen først innført i Norge i 1884, mens Danmark fulgte etter i 1901.

– Det danske begrepet folkestyre stammer fra Bjørnstjerne Bjørnson, påpeker Glenthøj.

Engasjert kulturdebatt i begge land

I den aktuelle debatten om norsk kultur kan man igjen øyne sterke fellestrekk over Skagerak. Glenthøj er ikke overrasket over det sterke engasjementet debatten har utløst i Norge. I Danmark har debatten om dansk kultur rast i over ti år:

– Debatten viser hvor like de to landene er kulturelt sett. Det er to små nasjonalstater som har vært enestående homogene de siste 150 årene, og som har utviklet sterke velferdsstater basert på tillit. Men med dagens samfunnsendringer og innvandring føler mange at denne identiteten blir truet.

– Debatten viser også at nasjonen er en konfliktsone der det er mange oppfatninger av hva det vil si å være norsk eller dansk. Det er derfor ikke overraskende, at man ser en norsk «kulturkamp», særlig fordi man i Norge stadig har det materielle overskuddet til å ta denne type debatt.

– Den danske debatten er blitt litt mer avdempet de siste årene og det skyldes kanskje at de økonomiske problemene er altoverskyggende, sier Glenthøj.

Referanse:

Glenthøj: Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og etter 1814. Syddansk Universitetsforlag 2012. Boka er gitt ut med støtte fra Forskningsrådets satsing Grunnlovsjubileet 2014.