Moderne dansker tenker ikke så mye over at Norge en gang var en del av Danmark.

Ifølge den danske historikeren Rasmus Glenthøj, som har skrevet doktoravhandling om bruddet mellom Danmark og Norge i 1814, skyldes det at statsfellesskapet ikke er særlig grundig behandlet i dansk historieskriving.

– Danmark er viktig i norsk historieskriving, men Norge har ikke samme rolle i dansk historieskriving, selv om atskillelsen i 1814 er det største territoriale og befolkningsmessige tapet i danmarkshistorien, forteller han.

Mellomoverskrift

Det er skrevet om lag 15 000 danske bøker om andre verdenskrig og om lag 3000 om hendelsene i 1864. Derfor er det påfallende at det ikke er skrevet mer enn noen få hundre om årene omkring 1814.

Særlig når man tar i betraktning hvor turbulent perioden var: langvarige kriger som involverte Europas mektigste stormakter, statskonkurs, konfiskering av hele flåten og et København som både brant ned og ble sønderbombet.

Så hvorfor er ikke perioden bedre behandlet? Kanskje fordi den er blitt overskygget av tapet av Slesvig-Holsten i 1864. Men kanskje også fordi den var pinlig for landets mektigste person.

Personlige traume for kongen

I 1814 var Danmark fremdeles en eneveldig stat, og regenten het Frederik 6. Han var en svært stolt og egensindig hersker som hadde meget høye tanker om kongens verdighet og trodde på eneveldet som den beste styreformen.

Men tapet av Norge gjorde Frederik 6. voldsomt upopulær, og København var på randen av revolusjon. Samtidig innførte det nylig uavhengige Norge en demokratisk grunnlov, noe som førte til krav om demokratiske reformer i Danmark.

Kongen så begge deler som en trussel mot den danske styreformen og hans personlige maktposisjon. Derfor var det viktig for ham å slette alle spor etter sin utenrikspolitiske fiasko.

– Tapet var et personlig traume for kong Frederik 6. Han gjorde alt han kunne for at Norge ble glemt, forteller Glenthøj.

– Han innførte blant annet sensur, forbød norske aviser og fikk embetsmennene til å publisere pamfletter om at atskillelsen var en velsignelse for Danmark fordi Norge var en økonomisk byrde. Og det var en loddrett løgn.

Et farlig virus

Frederik 6. gjorde alt han kunne for å holde liberale norske strømninger ute av Danmark. I en periode stoppet han postgangen over Skagerrak, og da den ble gjenopptatt, fikk han forsendelsene overvåket.

I Odsherred og Jylland satte han politispioner til å overvåke om norske ideer hadde infiltrert det danske samfunnet. Foreninger med norske medlemmer ble overvåket fordi kongen så dem som en revolusjonære rugekasser.

– Norge var blitt farlig fordi det fikk en fri grunnlov: De liberale ideene var et virus som ikke måtte infisere den danske staten. Det de liberale ønsket i Danmark, hadde de fått i Norge. Så Norge skulle glemmes og alle kontakter brytes, forteller Glenthøj.

Fra enevelde til demokrati

Glenthøj har undersøkt et vell av norske og danske kilder fra perioden. De viser blant annet at Danmark – tross det rigide eneveldet – var påvirket av de demokratiske strømningene i Europa.

For eksempel ble det allerede i 1814 skrevet en avhandling med et utkast til en demokratisk dansk grunnlov.

Det skulle imidlertid gå 35 år før Danmark – et av Europas mest eneveldige monarkier – ble en demokratisk stat. Og da Grunnloven ble innført i 1849, var den norske grunnloven en av de viktigste inspirasjonskildene.

– Norge var danskenes store liberale forbilde. Danmarks grunnlov, og hele den liberale strømningen og tankegangen på 1830-tallet og 1840-tallet, var sterkt inspirert av Norge, forteller Glenthøj.

Overskygget av 1864

I de to slesvigske krigene (1848–51 og 1864) var Danmark igjen i utenrikspolitisk krise.

Denne gangen var det Slesvig-Holsten som gikk tapt, og dette tapet har satt langt mer synlige spor i dansk kulturhistorie og politikk.

Mange av de institusjonene og kulturinstansene som har formet det moderne Danmark, oppsto i kjølvannet av 1864, og det selvdestruktive traumet har formet en stor del av den danske mentaliteten og selvforståelsen.

Fra 1864 og helt frem til 1990-tallet har Danmark for eksempel ført en passiv utenrikspolitikk og ikke deltatt aktivt i noen kriger. Danmark var blitt en «småstat» som tilpasset seg stormakter som USA og Tyskland i stedet for å handle selvstendig.

Men hvorfor fikk tapet av hertugdømmene så mye større konsekvenser for dansk kultur, politikk og historieskriving enn tapet av Norge, som både var større geografisk og befolkningsmessig, og hadde hørt sammen med Danmark i lenger tid?

Historikernes tunnelsyn

– Da historieskrivingen ble profesjonalisert på slutten av 1800-tallet, var det 1864 som var viktig. Og senere har historikerne projisert den danske nasjonalstaten, som først ble en realitet etter 1864, tilbake i historien, forklarer Glenthøj.

– Derfor forsto ikke historikerne hvilken sammensatt stat Danmark var sentrum i tidligere, og tapet av Norge ble bagatellisert. Men i virkeligheten var det i 1814, og ikke i 1864, «småstaten» Danmark ble født, fortsetter han.

– Den danske utenriksministeren erklærte etter 1814 at landets utenrikspolitikk var at man ikke hadde noen. Man var passiv og forholdt seg til det stormaktene gjorde. Man ville ikke fornærme noen, særlig ikke Russland. I en periode var Danmark nærmest en russisk klientstat.

___________________________________________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no

Referanse:

Rasmus Glenthøjs doktorgradsavhandling om atskillelsen av Danmark og Norge utkommer i bokform 1. mai på Syddansk Universitetsforlag under tittelen «Skilsmissen – Dansk og norsk identitet før og efter 1814».