Kommuner prioriterer ofte økonomisk styring. Det går på bekostning av helhetlige og gode tjenester med kvalitet, ifølge undersøkelsene til Therese Dwyer Løken ved Høgskolen i Østfold.
Hun har studerte tjenestetilbudene i en liten, en mellomstor og en stor kommune.
– Tjenestemottakeres behov bør være første prioritet for å oppnå bedre resultater. Dette er også mer lønnsomt på sikt, forteller Dwyer Løken.
Flere ønsker hjelp
Tall fra SSB viser en økning i personer som søker hjelp for rus- og psykiske problemer. Dette skyldes blant annet at vi lever lenger. Vi har dessuten fått flere tjenester som er på lavterskelnivå.
Innen psykisk helse er det en økning på seks prosent av tilfeller som søkte hjelp på landsbasis fra 2020 til 2021. Antall ansatte som jobber innenfor rus og psykisk helse har økt fra 13.936 i 2016 til 17.074 i 2022.
– De er mer redde for å sprenge noen budsjetter enn å gå inn med en skikkelig innsats for å hjelpe personen, sier forsker Therese Dwyer Løken.(Foto: Høgskolen i Østfold)
For å møte disse utfordringene og sørge for gode og levedyktige tilbud mener Løken at nøkkelen ligger i å se behovene til disse mottakerne på tvers og samarbeide om tjenestetilbudet.
Sammensatte behov krever fleksible tjenester
Personer med både psykiske lidelser og rusavhengighet trenger hjelp fra mange kommunale tjenester samtidig. Noen trenger praktisk hjelp i hjemmet. Andre trenger hjelp til å få en bolig, til å handle, til å komme seg til lege eller til samtaler om rusmestring.
Mange trenger ofte også samtidig hjelp på grunn av reduserte fysiske helseutfordringer eller pleie- og omsorgsbehov.
Ifølge forskeren er det ofte vanntette skott mellom disse ulike tjenestene.
Undersøkte tjenestetilbudet i tre ulike kommuner
Dwyer Løken samlet inn data fra de tre kommunene blant annet ved å observere møter, dybdeintervjuer med fagpersoner og ledere, intervjuer med fagpersoner, ledere, tjenestemottakere og pårørende, samt telefonintervjuer med tjenestemottakere og pårørende.
– Den minste kommunen er enkelt organisert. Der er rus- og helsetjenestene samlet. Her er alt svært oversiktlig. De snakker sammen på tvers hele tiden og kan hjelpe og veilede hverandre der det trengs, sier Dwyer Løken.
Ifølge forskeren er det større utfordringer i de to større kommunene. Det er større avstand mellom tjenestene og mer vanntette skott.
Uten formelle møtearenaer for diskusjon, blir det også lite samarbeid mellom de som jobber med ulike tjenestetilbud.
– I en av kommunene var det viktig at samme person ikke skulle få hjelp fra rustjenestene og psykisk helsetjenestene samtidig. Det ble for dyrt, forteller hun.
– Dette er et typisk eksempel på at den økonomiske styringen og politikken knyttet til det, er så sterk. De er mer redde for å sprenge noen budsjetter enn å gå inn med en skikkelig innsats for å hjelpe personen som trenger det best mulig med en gang, sier forskeren.
Annonse
Økonomi dominerer
Dwyer Løken har selv jobbet i helsevesenet i en kommune og vet at dette er vanlige måter å jobbe på. Hun ble likevel overasket over at kommunene ikke har kommet lenger i måten å organisere tjenestene på og at det økonomiske aspekter som dominerer organiseringen er såpass uttalt.
Ifølge forskeren var dette mest tydelig i den største kommunen.
– Dette var en bykommune med mange tjenestemottakere med rusavhengighet og psykiske lidelser, fortelle hun.
Forskeren observerte at den lille kommunen hadde en liten, oversiktlig avdeling med stabilt antall ansatte mennesker som hadde jobbet der i flere år.
– Det skapte heldige forhold for å få til en mer helhetlig og tverrfaglig tilnærming til tjenestemottakerne, sier hun.
Her var det naturlig nok også færre tjenestemottakere med behov for både rustjenester og psykisk helsetjenester.
Den største kommunen var større på alle måter. Den hadde enormt mange flere tjenestemottakere. Der det likevel fungerte godt i den store kommunen, var når de organiserte seg i mindre, oppsøkende team med ansvar for kun 15–20 tjenestemottakere.
Dette var team som hjalp tjenestemottakerne med dagliglivets aktiviteter i og utenfor hjemmet.
– Samarbeidet fungerte på liknende måter som i den lille kommunen, forteller Dwyer Løken.
Hun mener nøkkelen ligger i å se behovene på tvers og samarbeide om tjenestetilbudet.
Og legger til:
Annonse
– Vi vil jo gjerne at folk skal få hjelp slik at de kan komme seg ut av systemet og klare seg selv. Men om du sliter med rus på grunn av psykiske problemer og ikke får hjelp til disse problemene, så kommer du kanskje heller ikke ut av rusproblemene.
Rigide systemer
For å unngå at helse- og velferdstjenester blir for oppdelt og får vanntette skott, mener forskeren at kommunene bør benytte muligheten til å gjøre nødvendige tilpasninger.
– Kommunene har faktisk anledning til å gjøre noen egne valg, mener Dwyer Løken.
Ifølge forskeren ønsker staten at kommunene skal få til helhetlige tjenester på en måte som passer for deres kontekst.
I motsetning til hvordan staten styrer kommuneøkonomi, kommer det kun et sett med råd og anbefalinger til kommunene om hvordan de skal tilnærme seg helse- og velferdstjenester.
Kommunene er selvsagt opptatt av økonomisk målstyring og ulike kontrollmekanismer for dette. Derfor organiserer de tjenestene sine på en måte som er mer hensiktsmessig økonomisk.
– Noen kommuner kan bli så opphengt i det økonomiske og prioriterer derfor bort andre viktige ting, som å få til helhetlige og kvalitetsmessig gode tjenester, sier Dwyer Løken.
Hun mener kommunene i større grad må tenke mer på hva som er viktig for tjenestemottakerne og hva som skal til for å sette dem i stand til å leve et bra liv.
– Om man kun tenker kostnadseffektivisering, er det en stor sjanse for at en del behov ikke blir møtt. Konsekvensen av det kan være at tjenestemottakeren er lenger i systemet. På sikt koster dette mer for samfunnet, sier forskeren.
Går man inn med en tverrfaglig og integrert innsats med en gang og sørger for at man hjelper flere behov samtidig, vil det kanskje utløse flere kostnader der og da. Men personen det gjelder, kan raskere bli i stand til å leve et selvstendig liv og dermed skrives ut av tjenestene.
– Det er rett og slett en annen måte å tenke på. Det kan være mer økonomisk lønnsomt i det lange løp.
Annonse
Kompetanse og samarbeidskultur må styrkes
Antall personer med både rus- og psykiske utfordringer vil antagelig øke med tiden. Derfor må ansatte få trening i å håndtere utfordringer og endringer som oppstår i tjenestene de jobber i.
Dwyer Løken sitt datamateriale viser at det er kompetanse og kultur, og måten man organiserer tjenestene på, som er noe av det viktigste kommunene bør jobbe med.
Hun mener det er viktig at det investeres i utdanning, kompetanseutvikling og samarbeidskultur, i stedet for kostbare omorganiseringer av tjenestene.
– Vi som jobber i høgskole- og universitetssektoren må ta vår del av ansvaret for opplæringen. Vi må sørge for at de som kommer ut fra utdanningene er robuste nok til å håndtere behovene de møter.
