Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Østfold - les mer.
Kartet over illustrerer Nord-Norges utsatte geopolitiske situasjon.(Kart: Colourbox)
Alle borgerlige regjeringer etter 1945 har ønsket en aktiv stat i Nord-Norge
Uavhengig av den politiske fargen på norske regjeringer som har styrt landet etter krigen, så har staten spilt en aktiv rolle for å sikre nasjonale ressurser i Nord-Norge.
Begrepet «aktiv stat» benyttes i politisk teori for å beskrive en politikk der staten griper sterkt inn i økonomien. En aktiv-stat-politikk utfordrer den tradisjonelle oppfatningen til borgerlige politiske partier om statens rolle i økonomiske affærer.
Ifølge ny forskning er det først og fremst geografiske og geopolitiske forhold i Nord-Norge som har påvirket hvordan både borgerlige og sosialistiske regjeringer har lagt tydelige, statlige føringer for den regionale politikken der.
Dette er blant funnene som førstelektor Geir Conrad Tufte presenterer i en vitenskapelig artikkel som nylig ble publisert i tidsskriftet Arctic Review on Law and Politics.
– Hovedformålet med artikkelen har vært å utforske hvorfor alle regjeringer siden 1945 og helt fram til i dag har tatt en aktiv-stat-rolle i regionalpolitikken i Nord-Norge sammenliknet med vårt naboland Sverige, forteller Tufte.
Har sikret nasjonale ressurser
Med regionalpolitikk menes ulike tiltak og verktøy som handler om skatt, lån, subsidier, regionale utviklingsfond, statlige selskaper og planleggingsverktøy og som rettes mot folk og virksomheter i bestemte geografiske områder.
Forskeren peker på at det er særlig to hovedfaktorer som har ført til at alle regjeringer har inntatt en aktiv-stat-rolle i regionalpolitikken i Nord-Norge.
Først og fremst representerer den nordlige landsdelen viktige økonomiske, nasjonale ressurser både med tanke på fiske, olje, gass og edle metaller som finnes i havbunnen.
I tillegg er landsdelen strategisk viktig for skipstrafikken, særlig det økonomiske potensialet som ligger i en framtidig bruk av Nordøstpassasjen, en transportrute på hele 3.000 nautiske mil fra Atlanterhavet til Stillehavet.
En annen faktor er Nord-Norges geopolitiske plassering i forhold til Russland, tidligere Sovjetunionen. Det betinger ifølge Tufte en synlig tilstedeværelse av bosetting og sivil og militær infrastruktur i Nord Norge som bare en aktiv-stat-politikk kan gi.
«Disse to faktorene har virket desto sterkere ved at de er knyttet til politiske interesser som deles av både sentrum (det vil si det sentrale Norge) og periferi (det vil si distriktene) i norsk politikk. Den klassiske sentrum-periferi-konflikten har dermed ikke vært noe hinder», skriver Tufte i artikkelen.
Sverige – en annen historie
Disse faktorene forklarer ifølge forskeren hvorfor også borgerlige regjeringer har tatt en aktiv-stat-rolle i politikken sin i Nord Norge.
Han avviser alternative forklaringer som ellers har blitt framsatt: At det har vært politiserende embetsmenn, og da særlig samfunnsøkonomer, som har styrt regjeringens aktiv-stat-politikk i nord.
I tillegg til å sammenlikne hvordan alle norske regjeringer har tatt en aktiv-stat-rolle i regionalpolitikken har Tufte også gjort en analyse av likheter og forskjeller på en aktiv-stat-politikk i Norge og Sverige.
Til tross for at de nordlige delene av både Norge og Sverige har mange likhetstrekk, peker han på at svenske regjeringer ikke har styrt regionalpolitikken i like stor grad som den norske staten.
En av årsakene er at de nordlige delene av Sverige hverken har hatt de rike ressursene eller har hatt den samme geopolitiske utsattheten i forhold til Russland og tidligere Sovjet, forklarer Tufte.
Forskeren hevder også at enhver regjering som ønsker å føre en mindre aktiv-stat-politikk i Nord-Norge, risikerer å miste velgerstøtte ved neste valg.
Annonse
Han begrunner dette med at velgerne i Nord-Norge, uavhengig av partipolitisk tilhørighet, forventer at regjeringen gjennom politikken sin gir generøse bidrag til befolkning og næringsliv der.
