Forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har funnet at tareskog årlig kan lagre karbon i like store mengder som skogsjord.

Marine naturtyper, som tang, tare og ålegress gjenskaper hvert år sin egen vekt i nytt materiale.

Produksjonen er på størrelse med den vi finner i tropiske regnskoger. Tareskogen utgjør et enormt område langs Norskekysten, fra Skagerrak i sør til Barentshavet i nord. Dette er et område på størrelse med Vest-Agder fylke.

Lagring både i fersk og nedbrutt tare

Karbonregnskapet i tareskogen omfatter både den mengden karbon som til en hver tid er bundet i den eksisterende biomassen, og den mengden karbon som lagres ved avsetning av taremateriale som ikke har blitt brutt ned av mikroorganismer.

– Vi regner med at bortimot 30 millioner tonn CO2 er bundet i dagens tareskog. Mengden kan økes ved at tareskogen vokser til igjen etter at den har vært kraftig nedbeitet av kråkeboller gjennom flere tiår, sier Hege Gundersen, som er marinbiolog og forsker i NIVA.

– Dette kan skje enten ved gjenvekst av stortare- og sukkertareskog i områder i Norskehavet og Barentshavet etter at kråkeboller har beitet ned tareskogen, eller ved gjenvekst av sukkertareskog i Skagerrak og Nordsjøen ved forbedret vannkvalitet, sier hun.

Færre kråkeboller

Forskerne ser allerede en tydelig tilbakegang av utbredelsen av kråkeboller. Dermed er det realistisk med en økning i utbredelse av tareskogen i Nord-Norge. Mengden bundet CO2 vil kunne øke til 50 millioner tonn.

Bedrede forhold langs Sørlandskysten vil øke mengden bundet CO2 ytterligere, til totalt 65 millioner tonn, forutsatt en gjenvekst av sukkertareskog i hele dens naturlige utbredelsesområde. Sistnevnte scenarium er imidlertid svært uvisst.

Bedre enn barskog

Tareskogen er et enormt produktivt system sammenlignet med for eksempel barskog. Biomassen fornyer seg hvert år, og planterestene er en vesentlig energikilde for organismene som lever i og ved tareskogen.

Den høye produksjonen av organisk materiale i et tareskogsøkosystem er en viktig energikilde for små organismer som snegler, skjell og krepsdyr. En stor del av løsrevet taremateriale blir dessuten brutt ned av mikroorganismer, ofte på dypt vann langt fra der tareskogen vokser.

– I slike akkumulasjonsområder vil en del av tarematerialet aldri bli fullstendig nedbrutt, og dermed gradvis sedimenteres, sier Gundersen.

Hvor mye karbon som årlig lagres i slike sedimenter vet forskerne lite om i dag. Imidlertid har forsker Hege Gundersen og hennes kollegaer i NIVA skissert to ulike scenarier for den potensielle betydningen av sedimentering av organisk taremateriale i CO2-regnskapet.

Stort potensial

I et konservativt og et moderat scenario for potensiell gevinst, vil henholdsvis 0,9 og 2,3 millioner tonn CO2 lagres på havbunnen hvert år i de tareskogsarealene vi har i dag. Disse tallene vil øke til henholdsvis 1 og 4,5 millioner tonn CO2 per år dersom tareskogene gror til.

Til sammenligning lagres det 5 millioner tonn CO2 per år i norsk skogsjord. Dersom tareskogene hadde vært intakte, det vil si hvis de hadde fylt hele sitt naturlige utbredelsesområde, ville det gjennom de siste 40 år ha blitt lagret rundt 150 millioner tonn mer CO2 i havet.

Forskerne har lagt konservative betingelser til grunn i utregningene. Tareskogen er ikke bare et økosystem med ekstremt høy biodiversitet og stor verdi som oppvekstområder for fisk, det er i tillegg et effektivt sluk for atmosfærisk karbon ved at den pumper CO2 fra atmosfæren og ned i havbunnen.

Den estimerte maksimale årlige deponeringen i tareskog tilsvarer mengden årlig lagring av karbon i skogsjord slik det framkommer av rapporter om karbonregnskap fra Klima- og forurensningsdirektoratet.