I den nederlanske havnebyen ligger båtene tett. På fordekket til en grønnmalt skute er sekker og kofferter slengt i en haug. 

Mannskapet har allerede gått om bord. Men alle ser ikke like selvsikre ut. Tvert imot titter flere av dem bekymringsfullt opp i den høye riggen, mens de forsiktig berører de grove tauene.

Snart er den grønnmalte skuta på vei ut av havna. Hege Høyer Leivestad står i baugen og speider utover Vadehavet, en del av Nordsjøen langs den sørlige delen av Danmark, nordvestre Tyskland og Nederland.  Vadehavet, som er på  UNESCOs verdensarvliste, er kjent for sitt rike fugleliv og unike økosystemer. 

– Jeg må ærlig talt innrømme at jeg er ganske spent, sier forskeren ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO).

Noen landkrabber

Vanligvis forsker Leivestad på containerskip og havner i forskningsprosjektet Ports ved UiO. 

På denne seilasen er hun en slags reder, sammen med antropolog Elisabeth Schober fra UiO, klimaforsker Christiaan De Beukelaer fra Universitetet i Melbourne, og miljøpolicy-eksperten Lucy Gilliam fra miljøorganisasjonen Seas at Risk.

Leivestad kaster et blikk på mannskapet.

– Selv om alle disse folkene har arbeidet tett med maritim industri i en årrekke, er det ikke alle som har vært om bord i en båt, sier hun

Allerede over seks av ni terskelverdier

Nå skal de tilbringe tre dager sammen på havet. Miljøforskerne, miljøvernerne, antropologene og samfunnsgeografene. Om bord er også Josune Urrutia Asua, en kunstner og illustratør fra Spania. Hun er med for å visualisere prosessen.

Illustrasjonene i denne saken er laget av Asua.

Ombord er 18 mennesker som skal dele lugarer, arbeide på dekk, dra i tauverk og heise seil. Under trange forhold skal mannskapet jobbe med å utvide perspektivene på shippingindustrien. 

– Aller mest er jeg spent på om vi i det hele tatt vil klare å nærmere oss et svar på det utrolig store spørsmålet: Hvordan kan shippingbransjen bidra til et mer bærekraftig handlingsrom for menneskeheten i framtida? spør Leivestad.

Store klimautslipp fra skipsfart

Shipping forårsaker nesten tre prosent av globale klimautslipp, ifølge FN. 

Derfor har medlemsstatene i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen i FN (IMO) i 2023 satt seg mål om nullutslipp innen 2050. 

Det betyr at fossilt drivstoff i skipsfarten må fases ut innen 2030.

Christian De Beukelaer synes IMOs nullutslippsvisjon er ambisiøs. Han har også innvendinger. Visjonen tar bare tar hensyn til én av de sju såkalte tersklene for planetes bæreevne. 

Andre kritiske grenseverdier er eksempelvis tap av biodiversitet og nitrogen- og fosforbalanse i havet. Oppdatert data indikerer at vi nå har krysset seks av ni terskler.

Slike planetære terskler beskriver ni viktige grenser vi må holde oss innenfor for at jorden skal forbli et trygt sted å leve.

Ekspertene vet at situasjonen begynner å bli alvorlig. 

– Det er presserende å fase ut fossilt drivstoff på skip for å bremse klimaendringene. Men et begrenset fokus på klimagassutslipp fører til at mange andre utfordringer havner i skyggen, sier De Beukelaer.

Han mener skipsfarten må kunne bidra til å forme en global økonomi som er innenfor de sosiale og økonomiske grenseverdiene til land og borgere, samtidig som vi ikke overskrider planetens bæreevne.

Leivestad legger til at vi som forbrukere har gjort oss helt avhengig av skipstrafikken og varene som fraktes om bord.

– Enormt mange skip seiler over verdenshavene hver eneste dag. Finnes andre og bedre, mer bærekraftige måter å organisere den maritime strømmen av varer på? spør hun.

Jorda er ikke 70 prosent vann

Når seilene endelig er oppe og skuta følger en stødig kurs, kan mannskapet trekke ned under dekk. Under svaiende oljelamper tar samfunnsgeograf Philip Steinberg fra Universitetet i Durham ordet.

– Havet spiller en utrolig viktig rolle for så mange av oss. Havet skaper forbindelser i verden, på godt og vondt, gjennom tidene og fram til i dag, sier han.

Men kanskje vi også tillegger havet for mye betydning, antyder Steinberg. I sin bok The Social Construction of the Ocean, skriver han om hvor viktig det er å være bevisst vårt forhold til sjøen.

– Vi hører at jorda er 70 prosent vann. Men hvis du regner på planetens faktiske volum, vil du komme fram til at jorda egentlig er 0,12 prosent vann. Selv på sitt dypeste er ikke havet i nærheten av jordas indre, sier han.

Små steder, store spørsmål

Havet er uansett digert. Poenget til Philip Steinberg er at vi opererer med et vell av sannheter – en kilde til både misforståelser og påstander vi ikke uten videre burde akseptere.

– Hvorfor må noe på død og liv være så stort, for at vi skal kunne si at det er viktig? spør han.

Hevede øyenbryn over brillekanten.

– Mange av stedene som er betydningsfulle for oss, som individer, er tvert imot ganske små steder. Som hjemmene våre, sier Steinberg.

Han understreker at vi kan se på det store havet som bestående av mange små steder.

– Og jeg tror det er sentralt. Vi må ikke bli overveldet når vi forsøker å løse tilsynelatende enorme miljøspørsmål. Kanskje vi ikke skal snakke om shipping som en enhet i det hele tatt, men snarere bryte det ned i sektorer eller regioner, med sine spesifikke utfordringer? spør Steinberg.

Lek som metode

Idéarbeidet er i gang. Mannskapet blir delt opp i tre grupper og plakater, tusjer og postitlapper kommer på bordene. 

Hver gruppe skal representere de tre viktigste forhandlingsblokkene i IMO: 

• Vesten
• BRICS-landene: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater) 
• SIDS: små øystater i utvikling, og LCD, de minst utvikla landene i verden

Hege Høyer Leivestad presenterer oppgaven:

– Hvordan vil verden se ut i år 2100, folkens? Hvilke endringer har skjedd innen klima, økonomi og geopolitikk i deres respektive områder? spør hun

– Og hvordan vil endringene påvirke framtidas shippingindustri?

Slik vil verden se ut i år 2100

Hodene slår seg umiddelbart sammen. Ord som handelsårer, sør-sør-samarbeid og økonomisk posisjonering høres fra gruppene.

Leivestad går mellom bordene. Tankevirksomheten materialiserer seg på blå, oransje og grønne lapper. 

Framtidsscenarioene blir trukket til sitt ytterste. Russland er blitt det eneste området med fertil jord på planeten. Russerne allierer seg med de andre nye økonomiene, som India og Brasil. I mellomtida har Vesten blitt fullstendig marginalisert. Kanada er nå det nye Midt-Østen.

Leivestad kommenterer forslagene.

– Noen av disse scenarioene kan virke usannsynlige. Men hvis vi flytter blikket 70 år tilbake i tid, ser vi hvor mye som har skjedd, som vi ikke kunne ha tenkt oss. Å se etter mulige geopolitiske innvirkninger på shippingindustrien er helt nødvendig, sier hun.

Svipptur til Brussel

Poenget med øvelsen er å være så spekulative og løsslupne som mulig. Kreativitet er avgjørende for å løse framtidas problemer, mener Leivestad.

– Slik dukker det plutselig opp både det ene og det andre som faktisk ikke er så dumt, sier hun.

Forskeren viser til gruppen som poengterte at framtidens shipping er avhengig av hva som skjer på arbeidsmarkedet. Å produsere varer i Kina og frakte det til Europa vil ikke være en like attraktiv handel om vi får et mer lik lønn globalt.

Hun trekker også fram forslaget om å bruke skatter og avgifter for å drive fram endring.

– For femten år siden var utenkelig å betale for plastposen i butikken. I dag er vanlig, og bidrar til å redusere forbruket vårt av plast, sier Leivestad.

– Kan vi tenke oss shippingindustrien på samme måte? Hvis du legger skatter ikke bare på produsenter av varer, men også på de som frakter dem. Hva ville da skje?

Det ultimate spørsmålet

Etter noen dager er skuta på vei tilbake mot den nederlandske havnebyen. Deltakerne har ikke funnet et enkelt svar på hvordan shippingindustrien kan bidra til en mer bærekraftig verden.

– Vi hadde nok ikke heller forventet å finne det, innrømmer De Beukelaer.

– Likevel har vi på disse tre dagene knyttet forbindelser som kan bli avgjørende for det videre arbeidet. Og jeg tror vi nå er i stand til å stille litt bedre spørsmål, noe som tross alt er vår viktigste oppgave som samfunnsvitere, sier han

Den flytende workshopen er finansiert av UiO:Energi og miljø.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER